Hvorfor jeg er skeptisk?

Mange kristne syns nok skeptiske folk er relativt vanskelige å ha med å gjøre. Det er noe "festbrems"-aktig over å være skeptiker. Det er ok for meg. For meg er det alltid et spørsmål om hva som er sant. Hva holder mål? Hva tåler å prøves? Hvilket eller hvilke svar er best på de og de spørsmålene? Skeptisk er å være litt hekta på sannhet.

Jeg ser noen grunner til at jeg har havnet i denne grunnholdningen.

1. Jeg har alltid stilt mange spørsmål, mange store spørsmål
2. Jeg har møtt for mange kristne som har gitt meg mange dårlige svar
3. Jeg har møtt mange ikke-kristne som har gitt mange dårlige svar
4. Jeg har møtt en kristendomsform som går ut på at man skal "ta det som det står", noe jeg aldri har fått til å stemme med hva man faktisk gjør.
5. Jeg har stor tro på vitenskap og fornuft
6. Jeg har møtt, særlig gjennom bøker, kristne som har tenkt og stilt mange av de samme spørsmålene som meg, og som har kommet fram til gode svar
7. Jeg er overbevist at om Gud finnes og Jesus snakket sant om seg selv, tåler dette å undersøkes. Alt tåler å prøves.
8. Jeg har sett at både vitenskap og fornuft også har sine begrensninger som gjør at det er god grunn til å være skeptisk også innenfor det området
9. Jeg har sett at mange lever på ugjennomtenkte livssyn¨
10. Jeg kjenner en ekstrem tilfredsstillelse i å finne gode svar

Ingenting av dette ovenfor står i motsetning til å være kristen. Men det står i motsetning til å være naiv og godtroende. Og til slutt, ingenting av det ovenfor fører til et enkelt liv, men det vil jeg ikke ha heller.