Om å lese - ikke bare om Knausgård

Jeg leser Knausgård. Jeg liker å lese Knausgård. Jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver om. Knausgård og jeg er like gamle, så det kan jo være en viktig nøkkel til hvorfor jeg liker han.

Nobelprisvinner i litteratur, Joseph Brodsky, skrev i et essay han kalte "Hvordan lese en bok" for mange år siden, at på enhver bok burde det stå hvor gammel forfatteren var på det tidspunktet han skrev boken. På den måten kunne leseren avgjøre om det var bryderiet verdt å lese en bok av en som var mye yngre enn en selv, eller mye eldre.

Nå er vel ikke alder alene et kriterium for hvor godt boken treffer oss, men han har et poeng. En som er tjue er opptatt av andre problemstillinger enn en som er førti.

Den svenske forfatteren Olof Lagerkrantz har også skrevet en liten bok om lesing, også den er etter hvert blitt en gammel bok. Men den er verdt å sitere. Boken, eller heftet, heter "Om kunsten å lese og skrive":

De mennesker vi møter i bøkene ligner de levende. De taler som vi, puster som vi, gråter og ler som vi. Men rekker vi ut armene for å omfavne dem, griper vi i den tomme luft.

For noen år siden hørte jeg en kjent skuespiller snakke om hvordan forholde seg til personene vi møter i bøker. Selv om vi oppfatter dem som levende, er de ikke det. Derfor kan vi analysere dem, vi kan kritisere dem, ja, vi kan faktisk baktale dem som bare det. Og på den måten kan vi lære mye om oss selv, og samtidig få ut masse frustrasjon og aggresjon. Dette er ikke umoralsk på noen måte, for de litterære personene eksisterer ikke. Jeg likte tanken. Ibsens Brand vil jeg gjerne baktale litt. Det gjør meg godt. Tror jeg.

Lagerkrantz igjen:

- Det er ikke bare forfatteren som er kreativ, men leseren også. Den gode forfatter vet dette og innbyr leseren til samarbeid.

Joseph Conrad, den polsk-svenske dikteren, skrev til en venn som han satte høyt: - Hvilken vidunderlig nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om.

Hvis femti prosent av en bok er skrevet av leseren, blir følgene av dette at boken blir bedre jo mer begavet leseren er, og jo mer kjærlighet han legger i lesningen.

Jeg tror dette er veldig sant. Det går ikke bare på begavethet, men også på innlevelse og gjenkjennelse. Er temaet, situasjonen eller personene veldig like noe i oss selv eller vår erfaringsverden, vil vi dikte det vi leser inn i livene våre. Dette er ikke noen bevisst prosess, men jeg tror det er slik det fungerer. Bøkene brukes, blant annet, til å tolke våre liv, eller til å leve oss inn i våre drømmer.

En god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om. Når litteraturen er som best, synes vi at vi plutselig husker noe viktig som vi har visst, men glemt.

Når Knausgård skriver om sin syttitallsbarndom, leser jeg om min egen syttitallsbarndom. Plutselig husker jeg ting jeg hadde glemt. For den som har sin oppvekst i en annen periode, kan den samme teksten gi god læring. Derfor er det uansett verdifullt.

Likevel er det med litteratur som med alt annet. Noe treffer oss, noe treffer oss ikke, og det er ikke alltid like lett å forklare hvorfor. Det er ikke sikkert jeg kommer til å lese alle Knausgård-bøkene, men jeg skal i hvert fall fullføre bok 2 som jeg nå er godt igang med.