Seriøst om sæd

Morgenbladets forside denne uken er er preget av sæd. Tre store sædceller svømmer mot egget. "Historien om mannen som meldte seg som sædgiver og de kvaler det ga ham" er hovedsaken i avisen. Og for en velskrevet artikkel om sæddonasjon, farsskap og etikk. Ære være Morgenbladet.

Anledningen til reportasjen er at Rikshospitalet er på jakt etter sædgivere. Journalisten er i utgangspunktet villig til å gjøre dette. Rikshospitalet skriver: "Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank, slik som du gir blod til en blodbank". Så enkelt og greit. En liten jobb bare. En god gjerning. For barnløse par. Hva er problemet?

Problemet er at du kan bli far til inntil 8 barn, som alle har rett til å vite hvem som er faren når de er 18 år gamle. Men Rikshospitalet presiserer: "Du har imidlertid ingen rettigheter eller plikter overfor disse". Journalisten, Simen Sætre, spør seg om dette virkelig stemmer. Kan man bli far uten å ha noen rettigheter eller plikter overfor sine barn?

Vi er tolerante. Vi vet at familieformene forandrer seg, og når Aps stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul nå mener enslige kvinner bør få samme rett til kunstig befruktning som par [mann-kvinne, kvinne-kvinne], er det bare en tilpasning til tidens krav. Vi velger frihet, vi respekterer enkeltmenneskets valg, og vi har steget opp fra vårt biologiske åk og blitt siviliserte, rasjonelle, avanserte. Så er det likevel noe som butter, en usynlig fotlenke som bremser meg når jeg står overfor min første sæddonasjon? Men hva?

Så oppsøker journalisten svarene på spørsmålet. Teologene advarer han, en lege mener det ikke er noe problem. Så til slutt oppsøker han filosofen Einar Øverenget. Filosofen blir kanskje avgjørende for at journalisten velger å la være, i hvert fall i denne omgang, å gi sæd. Øverenget sier:

- Jeg ville ikke gitt sæd.

Dette begrunner han i to resonnementer. Det ene er personlig, det andre samfunnsmessig.

Det personlige begynner slik: ja, jeg forstår at folk ønsker barn. Men når de trenger det sentrale elementet fra en donor, vil ikke jeg gi dem det. Det innebærer nemlig at jeg selv får barn jeg ikke blir kjent med, og som ikke blir kjent med meg. Det vil jeg ikke. Jeg føler meg forpliktet til å ta meg av mitt biologiske avkom.

Hvis du mener at en forelder bare er en omsorgsperson, sier han, kan du "legge grunnlaget for et utrivelig samfunn". Å avskaffe det biologisk opphavsmessige kan nemlig lede mot et samfunn der de som vil lage barn ikke lenger hopper til sengs. [...] da er du over på designerbarn".

Øverenget fortsetter:

Du har en moralsk forpliktelse overfor dem du er biologisk opphav til. En interessant ting er at du i Norge ikke kan gjøre barna dine arveløse. Er du blitt far til noen du ikke visste om, skal de likevel arve deg. Her innfører man en ny type barn, som ikke har juridiske rettigheter i forhold til sine opphav. Det er mange små, rare ting her, som ikke blir diskutert. Man har tatt litt lett på dette.

Artikkelen er så godt skrevet, og jeg syns det er på høy tid at problemet belyses i forhold til far og barn. Øverenget, og kanskje også Morgenbladet, kommer vel til å få så ørene flagrer. Dette er ikke politisk korrekt akkurat nå. Men høyst nødvendig. For barnas skyld. Og fedrene.

Anbefaler på det sterkeste å lese hele artikkelen.