Et annet liv

Å lese denne selvbiografien rett etter Knausgårds Min Kamp er nesten for mye av det gode. Begge bøkene treffer meg midt i magen.

Enquist er en fascinerende person, kanskje den mest ydmyke i hele Sverige. Men det er virkelig en stor person vi snakker om. Han er sentralt plassert i svensk kulturliv fra 60-t. til i dag. Romanforfatter, teaterforfatter, regissør, journalist. I flere av de viktige historiske begivenhetene i verden er han faktisk til stede, nesten uten å være klar over at nå skjer det noe viktig. Sentralt plassert, nesten uten å vite, kunne nesten være et undertema til boken.

Han mistet sin far allerede 6 mnd gammel. Faren hadde noen ønsker for han, som jeg skrev om i bloggposten i går. Moren hadde en sterk kristen overbevisning som hun håpet han ville arve. Noe han kanskje ikke gjorde. Hun advarte han også mot spriten, og der fikk hun mer enn rett.

Spriten er et sentralt tema i også denne biografien. PO mister fullstendig kontrollen og glir sakte men sikkert ut i sterk alkoholisme som tar livet av han, nesten. Tre innleggelser på institusjon, hvor de to første ender med at han rømmer. Han slutter å skrive, klarer ikke, tror han har mistet evnen.

Han dør ikke, men det er ikke langt fra. Ved siste innleggelse begynner et annet liv, som totalavholdsmann og forfatter igjen. Og nå skriver han det ene storverket etter det andre. Selvbiografien er så godt skrevet. Klisjé, men den er vanskelig å legge fra seg, hvis man blir glad i forfatteren. Og det gjorde jeg.

Jeg har hatt en helg sammen med Per Olov Enquist, og likt det veldig godt. Skulle ønske jeg kjente han personlig. Han virker så klok og vis, og ydmyk.