Knausgård - en såret sønn

Jeg skal ikke skrive noen anmeldelse av boken, bare noen tanker. Eller, kanskje det blir en slags anmeldelse likevel, på en måte. Ok, da slenger jeg like godt terningen på bordet: Terningkast 6, tror jeg. Denne boken likte jeg, rett og slett, fra side 1 til og med side 435. Bok nummer 2 er allerede bestilt.

Karl Ove Knausgårds roman Min kamp 1 har fått Brageprisen og strålende kritikker, så strålende kritikker at det bare var snakk om tid før kritikken av kritikkene måtte komme. Og nå er de her, her og her. Det trenger jeg ikke kommentere.

Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg føler så mye gjenkjennelse i det denne boken handler om. Det er helt sikkert fordi han skriver så godt, men også fordi temaene er så sterke og lette å identifisere seg med.

Han skriver om oppveksten sin, sitt vanskelige forhold til far, sin egen sårbarhet, sin usikkerhet, og mye av det problematiske som følger av å være slik han er. Dette er fiksjon, samtidig som det er en slags biografi. Hva som er helt sant, litt sant eller ikke sant i forhold til virkeligheten, er egentlig uinteressant.

Knausgård gråter mye, mer enn de fleste menn. Han såres lett. Han har ingen selvtillit i forhold til andre, men stor selvtillit i forhold til sitt talent, sitt mål. Han er en fremmed i verden, og har alltid vært det. På sine oppvekststeder er det få lyspunkter å se tilbake på, og når han i siste halvdel av boken befinner seg hjemme i Kristiansand, er byen livløs for han.

Som hovedtema i denne boken er hans ønske om å bli sett og elsket av sin far. Et ønske som aldri blir oppfylt. Når far dør, alkoholisert og ødelagt, er det bare avstand og hat igjen hos Karl Ove.

Bare Knausgårds skildring av alkohol i denne boka, er verdt et studium. Han har genialt beskrevet det enormt sterke elske-hate-forholdet han har til rusmidlet som både gir han så mye og samtidig ødelegger både han selv og de rundt han.

Om rusen:

Jeg elsket det, jeg elsket den følelsen, det var min beste følelse, men den ledet aldri noe godt med seg, og dagen etter, eller dagene etter, var den like tett forbundet med grenseløsheten som med dumheten, noe jeg inderlig hatet. Men når jeg var der, fantes ikke framtiden, og heller ikke fortiden, bare øyeblikket, og det var jo derfor jeg så gjerne ville være der, for min verden, i hele sin uutholdelige banalitet, den skinte.

Samtidig som han bærer en enorm avsky overfor sin far og farmor som er fullstendig underlagt denne "trylledrikken". Dette paradoksale forholdet preger Knausgårds forhold til mye av det han skriver om.

Dette er en sterk bok. Jeg rives med, og jeg syns forferdelig synd på nesten hvert eneste menneske jeg møter i boka. Det finnes ingen nærhet. Kanskje ikke engang kjærlighet. Men mye avstand. Som i forholdet til faren, farmoren, broren, ja til og med kona.

Knausgård var livredd sin far, men ville elskes av han. Han er en dypt såret sønn, og hans verden skildres så forferdelig at det gjør vondt, vondere og vondest å lese noen av sidene i denne geniale boken.

-----

Oppdatert 12.jan:

Jørgen Lorentzen hevder i en kronikk i Aftenposten at Karl Ove Knausgård har levert en av tidenes største fortellinger.