Kjenn den du snakker med

Jeg har tanker om hva som er en god samtale. Det er det sikkert mange som har, og ingenting av det jeg kommer med er noe nytt eller revolusjonerende. Tvert i mot, jeg kommer aldri med noe nytt. Jeg børster alltid støvet av noe gammelt. Det er mitt kall her i livet: Å børste støvet av noe gammelt.

Nå var det altså dette med den gode samtalen da. Før samtalen begynner, har begge parter noen tanker om hvem den andre er og hva den andre tenker og mener. Det er helt naturlig. Jo mindre man kjenner hverandre, jo større en sjansen for at en person mener og tenker noe annet enn du trodde på forhånd. Men i løpet av en samtale, f.eks. om religion, bør det være et poeng at man finner ut hva den andre faktisk mener, og ikke mener. Så enkelt det høres ut. Alle er sikkert helt enig med meg her.

Likevel er det fryktelig lett å begynne å tillegge den andre meninger og tanker den ikke har. Problemet er at da argumenterer man ikke lenger mot den man snakker med, men mot en tenkt figur. Dette kaller vi en stråmann. I diskusjoner på Twitter, for å ta det som eksempel, er det fryktelig lett å lage stråmenn, fordi vi i utgangspunktet vet så lite om hverandre. I det øyeblikket vi lager oss en stråmann, er mye av samtalen ødelagt, i hvert fall skadeskutt. Rart egentlig, siden alle vet dette, at vi likevel går i den fellen hele tiden.

Jeg er veldig opptatt av at kristne må lytte bedre til de de snakker med. Det er så viktig at man ikke tillegger ikke-kristne, som jo er en nokså stor sekkebetegnelse, holdninger de ikke har. Kristen forkynnelse og kristen evangelisering bommer mange ganger fordi den snakker mer enn den lytter. Jeg skulle ønske kristne lyttet mye mer til hva folk hadde å si, før de selv begynte å snakke. Å lytte er ikke det samme som å si at man er enig, hvis noen skulle tro det.

En form for lytting er faktisk å lese seg opp på områder man ikke kan så mye om. Lese forfattere som mener noe annet enn en selv. Lese både faktabøker og skjønnlitteratur. Det er så mye der kristne bør forsøke å forstå. Skjønnlitteratur skrevet av ikke-kristne er gull verdt å lese, der kan man følge tanker, følelser og liv som er annerledes enn sitt eget. Det gjelder jo uansett hvem som har skrevet. Det er skjønnlitteraturens store skattekiste. En kristen som bare leser litteratur utgitt på kristne forlag om ikke-kristne vil lett komme til å bomme på hvem folk utenfor kristne sammenhenger faktisk er.

En helt annen ting, som ikke taler mot det jeg her har sagt, er at den du snakker med ikke alltid har tenkt tankene sine helt ut. Det vil si at han eller hun kanskje mener ting som motsier hverandre, eller at han ikke vet helt hvor den ene tanken fører i forhold til den andre. Dette gjelder også alle. Og jeg tenker at i en god samtale bør vi kunne bevisstgjøre hverandre på konsekvenser av ulike tanker og holdninger. Tro det eller ei, men jeg liker å bli avslørt på slike inkonsekvenser i mitt eget liv. Jeg har ofte måttet forandre mening eller justere tankegangen litt i møte med slike.

Det er slike samtaler som gjør oss klokere.