Sveriges meget dekorerte og anerkjente forfatter, Per Olov Enquist, ga i 2008 ut sin selvbiografi, "Et annet liv". Dette er et veldig annerledes prosjekt enn Knausgård sitt, men det fungerer i høyeste grad. Og det gjør leseren innsikt i hittil ukjente sider hos han.Enquist har vokst opp på bedehuset i den lille "byen" Hjoggböle. Faren døde da PO var bare 6 mnd gammel. Likevel her, som i andre mannebøker, har faren stor innvirkning på resten av livet.
Faren hadde to ønsker for sin sønn: Det ene var at han måtte bli kristen. Det andre var at han måtte bli prest. Ingen av disse ønskene innfris, men ikke uten store samvittighetskonflikter.
Moren, som velger å forbli enke, gjorde iherdig innsats for å oppfylle farens ønsker. Hun er jo eneste garantist rundt for ham for at han skal komme til himmelen.Hva vil skje med hans gudsliv når han flytter inn til Uppsala og begynner å studere? En annen familie hadde akkurat holdt igjen sønnen sin for at han ikke skulle miste troen. Hva med PO?
Han ser det på seg selv. I Uppsala tynnes troen ut.Hans faste trosforvissning, hans angst, hans tillit, hans syndsbevissthet, alt glir uhyre langsomt ned i verdslighet og poesi og blandes opp og forsvinner nesten. Det som en gang var så viktig, føles nå fjernt. Det er ikke noe dramatisk oppbrudd, det glir bare bort. Han studerer bort troen. Det skjer eiendommelig smertefritt, særlig med tanke på hvor sterk smerten har vært tidligere. Det bare glir bort.
Og mange av oss som har brukt noen år på store studiesteder kjenner godt igjen situasjonen. Det er både naturlig og vondt. Lettest for de som gir opp troen etter hvert. For de som ikke har noen planer om å gi opp troen, blir dette en kritisk fase. Ingen grunn til panikk. Bare omgi deg med gode mennesker, og ikke slipp tak i det kristne fellesskapet selv om det skulle gi deg lite.
Jeg er halvveis i boka nå. Gleder meg til å lese mer, og kanskje jeg kommer med en liten anmeldelse av en så langt veldig bra bok.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettNoe av det som har slått meg i noen tiår, er hvor lite studiesteder har fokusert på dette med premisser og virkelighetsforståelser.
SvarSlettHer aner jeg (dels mellom linjene, men også ut fra prat med andre som har vært borte i det samme) en alvorlig forsømmelse, for ikke å si et blindfelt, hos forelesere og lærebøker.
Dermed ender man fort i en form for vitenskapelig selvoppfyllende profeti. Siden utgangspunktet er at mirakler ikke kan skje, er konklusjonen veldig klar: Mirakler har ikke skjedd.
Og, siden Bibelen tar feil(hvis den er selvmotsigende), tar Bibelen feil, siden den er selvmotsigende.
Og vi må selvsagt lese tekster slik at de per definisjon blir selvmotsigende (selv om det finnes alternative tolkninger), siden Bibelen jo er selvmotsigende, fordi den er det.
Hvis vi skal være vitenskapelige, og det må vi jo, ellers er vi ikke vitenskapelige.
Uten en gang å vurdere om en samling av tekster kan ha noe å gi oss, selv om de skulle være tildels både sære og (muligens, men hvem vet egentlig) selvmotsigende. Eller ikke føre en språkbruk som hundre prosent lar seg oversette i opplysningstidens mentalitet og/eller vokabular.
I disse dager... var å ta litt vel sterkt i... Denne boka leste jeg for nesten et år siden... Men den er absolutt lesverdig, og jeg kan godt tenke meg å hente den fram en gang til!!
SvarSlettOk Berit, du har rett. Det var litt sterkt. Skal forandre den. Jeg fikk den til jul, så glemte jeg å sjekke når den var utgitt...
SvarSlettJeg legger inn minst 1 faktafeil i hver bloggpost for å sjekke hvor leserne mine er.
Bjørn Are: Jeg er helt enig med deg. Vi har en opplysningsjobb å gjøre, også i forhold studiestedene. Det er veldig bra at det skrives bra bøker fra både deg, Skarsaune og andre om dagen. Mer av dette. Også må vi stå på å bevisstgjøre studentene i forhold til tro - fornuft - vitenskap etc
SvarSlett