Når alle snakker samme åndelige dialekt

Ønsker du å være helt sikker på å beholde dialekten din, bør du forbli på det stedet du bor og stadig omgås folk som snakker den samme dialekten.

Du bør faktisk heller ikke gifte deg med, eller flytte sammen med, noen som snakker annerledes enn deg.

Det samme gjelder meninger, for meninger smitter og påvirker like mye som dialektene. Vær utrolig påpasselig med å bare omgi deg med folk som mener det samme som deg. Da vil du hele tiden vite hvor grensen mellom oss innenfor og de utenfor går. Det er både trygt og godt.

En del kristne fellesskap fungerer omtrent sånn. Alle snakker likt, tenker likt, tror likt og kler seg likt. Alle kjenner hverandre, alle vet hvem som er innenfor. Dessuten er det klart definert hvem som står utenfor dette fellesskapet, hvem man skal unngå å bli påvirket av, eller menge seg med.

Dersom kristne fellesskap blir et sted for like folk med samme åndelige dialekt, er det grunn til å advare. Jeg syns ikke det er noen merkevare på et fellesskap at alle ser like ut, bortsett kanskje fra fotballsupportere, o.l.

Når alle snakker samme åndelige dialekt, er det faktisk grobunn for noe som ikke er bra, nemlig åndelig sløvhet og arroganse. Du slipper dessuten stå til ansvar for dine meninger og handlinger, så lenge du handler slik fellesskapet gjør, og du ikke er så dum å rote deg bort i annerledes tenkende.

Ja, jeg er bekymret for kristne homogene, eller monogene menigheter. Men jeg er enda mer bekymret for et samfunn preget av åndelig sløvhet, åndelig ensforming og meningslikhet. Dette kommer veldig godt til syne i møte med Islam, men også i møte med religiøse retninger vi har hatt i Norge i mange år, f.eks. ulike kristne grupper. Samfunnet tåler ikke folk som tar sin religiøse tro på alvor.