Kritiske faser i et vennskap

Morgensamling på Sagavoll

De fleste av oss er på jakt etter venner. Ekte venner er det kanskje ikke så mange av. De fleste har mange bekjente. Mange har også en del venner, litt på overflatenivå. Hvis man har én eller noen få ekte venner, har man egentlig det man trenger.

Jeg tenker at et ekte vennskap må bære gjennom tre kritiske faser. Bare de som holder ut med meg gjennom alle de fasene, er mine egentlig venner.

1. Mine venner må tåle meg når jeg er åpen om hvem jeg er. Både mine tanker, mine følelser, styrker og svakheter, personlighet, etc.
2. Mine venner må tåle meg når jeg lykkes. Venner som blir misunnelige eller trekker seg bort hvis jeg har suksess, er nok ikke veldig gode venner. Ekte venner heier på hverandre i tider med suksess.
3. Mine venner må tåle meg når jeg mislykkes, når jeg er nede. Venner som trekker seg unna fordi jeg blir en byrde for dem, er ikke mye å samle på.

Kun de som kan tåle meg i alle disse tre kritiske fasene, er mine ekte venner.

Noen vil sole seg i glansen av min suksess, men hoppe av når suksessen uteblir. Glem dem. Noen vil komme spurtende til når jeg er nede, fordi det får dem til å føle seg vel. De kan hjelpe, og samtidig føle seg selv litt over meg. Men når oppturene kommer igjen, vil de støte meg bort. Glem dem.

Man trenger egentlig bare én god, ekte og nær venn i livet. Har man flere, er det en bonus.