Har ateister samme mentalitet som pietister?

Et tips fra Helge Torvund på Twitter førte meg til artikkelen "Ateisme og avholdsmentalitet" av Bjarne Benjaminsen i Gateavisa. Jeg tviler på at ateister generelt setter pris på artikkelen som mener moderne ateisme er pietistisk avholdsmentalitet - alt eller ingenting.

Benjaminsen skriver bl.a.:

Det er påtagelig hvor mange av opplysningstidens ivrigste ateister som var strenge protestanter innen de konverterte (visste du f. eks. at anarkismens gudfar William Godwin var gammel innbitt calvinist?). Den dag i dag er ateismen mest utbredt i (gamle) protestantiske områder, til og med katolikker har stort sett et mer ubesværet forhold til troen (til tross for alle gnisningene kirkens mange overgrep har etterlatt seg).

Doktrinær ateisme er en variant av pietistisk avholdsmentalitet, de moderne ateistene overtok det evige ja-eller-nei fra protestantismen. Den misjonerende ateisten finner således min hang til mystikk og magi suspekt, fordi den assosieres med ymse makthaveres overgrep i religionens navn. Men jeg spør på samme vis som før: Skal ikke jeg kunne la meg begeistre av Rumis, Cusanus og Novalis Gud, pga. inkvisisjonen og tredveårskrigen? Skal ikke jeg kunne følge Kierkegaards subjektive hengivelse til Forholdet som har satt hele forholdet, til det som eksisterer meg, pga. mullah Omar og Khomeini? Tilsier kreasjonistenes urimelighet at jeg må brenne Augustins Bekjennelser og brekke Princes Lovesexy i to? Er Martin Luther King et dårlig forbilde fordi han “deler tro” med korsfarerne?

Nå er det min tur til å svare et rungende nei! Jeg nekter å la avholdsmentaliteten tømme livet mitt for det innhold jeg har fylt det med gjennom år av motstridende tanker, betraktninger av skjønnheten og levd liv. Jeg drikker min vin, danser, kopulerer, og synger lovsanger til Gud på hver hei og hver mo. Livet er for dyrebart til å ødsles bort i (selektiv) symbolsk solidaritet. Til syvende og sist er ingen tjent med en slik livsfornektelse.

Jeg sier bare: He he. Morsomt å lese var det i hvert fall.

Lite kunnskap om tro blant kristne

Etter en lang pause er det på tide å begynne å blogge litt igjen. Og da starter jeg like gjerne med en interessant undersøkelse fra USA om tro.

Det viser seg at ateister og agnostikere ofte kan mer fakta om tro enn det mange kristne kan, skriver blant annet svenske Dagen. Om det samme ville vært resultatet i Norge, vet vi jo ikke. Men for meg blir dette en påminnelse om at vi som jobber med undervisning i Bibelkunnskap, troslære og kirkehistorie, ikke må sove i våre egne timer. Her har vi en jobb å gjøre.

For det er en sterk tendens i kristne miljøer til at opplevelser og god stemning får atskillig mer fokus enn kunnskap. Menighetsfakultetet har nettopp gått ut med at dagens prestestudenter kan mye mindre fra før enn det som var vanlig for bare noen år siden. Jeg er ikke sikker på at jeg liker tendensen.

Kunnskap frelser ikke, men uten kunnskap er det fritt fram for mye rart.

Adam Hamilton som är pastor i en metodistkyrka och författare till boken "När kristna missförstår" säger:

- Jag tror att många kristna accepterar det de hör som sant och undersöker inte vidare. Konsekvensen blir att de tror det egna sammanhanget har sanningen. Det är inte sunt för någon, oavsett vilken tro man har, säger han.

Jeg syns det er helt flott at ateister kan mye om kristen tro, og de må gjerne vinne noen spørrekonkurranser. Men det er lite betryggende hvis kristne ikke ser verdien av å vite litt mer. Jeg ønsker meg kunnskapstørste kristne.

Litt skrivesperre

Siden dager har kommet og gått uten at inspirasjonen til å skrive har kommet, legger jeg like godt ut en favorittsang. Det er alltid deilig å lytte til Pink Floyd, og Comfortably Numb er stor.

Hvorfor skal ateister og kristne snakke sammen?

Det ble en heftig ateismedebatt her på bloggen for noen uker siden. Det er vel en bloggers drøm at kommentarfeltet tar litt av. Særlig når de fleste innleggene er både gode og saklige. Moro.

Jeg blir likevel sittende igjen med et spørsmål: Hvorfor skal ateister og kristne snakke sammen? Jeg mener, hvorfor diskutere det vi vet vi er så uenige om? Hva oppnår vi?

I religiøse sammenhenger har religionsdialog blitt så viktig. Partene har ulike tanker om de store spørsmålene som har med Gud, skapelse, mening med livet, frelse, osv å gjøre. Men mye er også likt. Gjennom dialog kan man øke forståelsen for hverandres syn, og kanskje til og med komme fram til flere ting man har felles enn det man trodde før man startet dialogen. Målet er å forstå hverandre.

Men når det gjelder ateisme-debatter, altså om Gud finnes eller ikke, tror jeg sjelden det er dialog og forståelse som er målet. Det blir mer fekting med argumenter. Og det er jo lov, men det blir mer som en lek. For sjelden ender vel en slik kamp med at noen av deltakerne skifter syn. Unntak finnes nok. Ateisme-debatter minner mest om politiske debatter. Har du noen sinne hørt om en politiker som ble overbevist av et annet partis argument i debatten?

Det kan hende at en kristen er åpen for at han kan bli overbevist om at Gud ikke finnes når debatten begynner. Det kan også hende at ateisten er åpen for å bli en kristen hvis argumentene er gode nok. Men jeg tror egentlig ikke denne åpenheten stikker så dypt. Bestemmelsen om hva man står for og hvilke argumenter man er åpen for innerst inne, er nok tatt på forhånd. Man søker etter å begrunne sitt eget standpunkt. Sånn er det bare.

Så igjen, hva er poenget med slike samtaler og diskusjoner? Det er ikke å forstå hverandre, men å få fram argumentene. Det er greit det også. Jeg skjønner likevel både kristne og ateister som ikke gidder dette. De vet hva de mener, er fornøyd med det, og trenger ingen flere argumenter verken for eller mot.

Jeg er for at alle gode argumenter bør møtes en gang i blant. Det er trosstyrkende for den som allerede tror. Og den effekten er ikke uviktig. Tvert imot.

Så håper jeg at kristne og ateister kan snakke sammen på andre områder og på andre måter også. Samtaler mellom kristne og f.eks. human-etikere som går på etikk, menneskeverd, etc. kan bli svært konstruktive. Så lenge man går inn i samtalen med mål om å forstå, og om å se hvor man tenker likt nok til å samarbeide, vil øke respekt og toleranse.

Ja takk til begge deler.

Dilemmaet alkohol i kristne miljø

Den siste ukes artikler i Vårt Land fra Evangeliesenterets landsstevne har satt fokus på kristne og alkohol. Eks-rusavhengige opplever det svært problematisk at pastor Åge Åleskjær forkynner en liberal holdning til alkohol. Åleskjær selv sier at han nærmest er avholdsmann. Likevel er Åleskjær, tror jeg, en av de kristne lederne i Norge som de senere årene har gått lengst i rosende omtale av alkohol. (Kanskje med unntak av katolske prester).

Artiklene står her, her og her.

Jeg opplever at disse eksemplene på en utmerket måte får fram det store dilemmaet mange kristne befinner seg i.

Hvordan forkynne den kristne frihet, "jeg har lov til alt", og samtidig ta på alvor de som lider under denne friheten. Mange legger i dag vekt på "lov til alt", mens man tidligere kanskje la vekten mer på "men ikke alt gagner". Så var det dette med at man ikke skal "føre sin bror til fall" da?

Kristne har en lang tradisjon i å ofre friheten sin til fordel for de "svake". Kanskje det ikke er sånn lenger når det gjelder alkohol? Det bekymrer meg i så fall veldig. Samtidig mener jeg det er vanskelig å hevde "med Paulus på laget" at avhold er det eneste riktige. Det blir lovisk og feil, spesielt hvis man ikke velger det selv, men får beskjed av andre kristne at slik er det, basta.

Jeg ønsker å stå for verdier som både frihet til å velge hva man vil gjøre og ansvar for hverandre.

Å være et fritt menneske som velger sine handlinger av egen fri vilje, er et kristent ideal. Det er vel kun den som er fri som kan stå ansvarlig også. Paulus drakk sin vin. Det var ingen synd, og det er det heller ikke i dag. Men mye tyder vel på at han alltid hadde andres liv i fokus, uten at han mistet sin frihet av den grunn. Det vil si, han valgte bevisst hvordan han ville handle.

Jeg er redd spesielt kristne ungdommer og unge voksne har et så selvfølgelig forhold til at alkohol drikkes når de har lyst, til at de ikke naturlig kobler inn ansvarsfølelsen overfor andre på dette feltet. Jeg vil gjerne ta feil her, men tror det dessverre ikke.

Ansvar vil i denne sammenheng bety: Er vi med våre ord og handlinger med på å øke drikkepresset rundt oss, og med det sette våre egne og andres liv i "fare", enten direkte ved at det drikkes for mye der og da, eller indirekte ved at det legger til rette for å utvikle avhengighet? Har jeg ansvar for andre enn meg selv? Ja, hvis Paulus har rett så.

Tidligere misbrukere er naturlig nok ekstra følsomme på hva som sies og gjøres i kristne miljøer. Det er intet mindre enn tragisk hvis de ikke kan være helt trygge på at det er mange, mange alkoholfrie soner og arrangementer blant kristne. Når kirkekaffen byttes ut med kirkepub, for å sette det litt på spissen, har vi et problem. Hvordan vi takler alkoholikere i kirken og kristne miljøer, blir en prøvestein på hvor mye et hjem kirken kan være for alle mennesker uansett problem.

Pendelen i kristne miljøer har nok gått fra for strengt til for liberalt. Kanskje til og med fra altfor strengt til altfor liberalt. Økt bevissthet på egne holdninger og forbruk i kristne miljøer er et must, mener jeg. Derfor er jeg glad for artiklene i Vårt Land.

Lærerne begynner snart

Inge Eidsvåg må være en klok mann. Jeg innbiller meg i hvert fall det. Han skrev for en del år siden den kloke boken "Den gode lærer". Det er ikke en dum bok å lese hvis du er lærer. Det er en nyttig bok for andre også.

Lærernes velfortjente ferie nærmer seg slutten. Jeg er enig med Eidsvåg i at dette er et av de viktigste yrkene i samfunnet. Derfor slår jeg et slag for at denne gruppen.

Når dere kommer tilbake på jobb, lærere, vit at dere er viktige og gjør en stor jobb. Eidsvåg skriver:

Jeg pløyer og harver det jordsmonn som sinn vokser i; jeg skaper bilder og forestillinger som barn vil bære med seg hele livet; jeg danner morgendagens foreldre, lærere, politikere og militære. Da må jeg yte mitt beste.

Dette kan vel nesten virke skremmende, men på meg virker det inspirerende. Det er når du opplever at det du gjør er viktig, du finner mening i jobben din. Det du gjør med god lyst, gjør du sannsynligvis også bra.

Og husk at du må ha forventninger til elevene:

Noen lærere tror de er snille hvis de ikke har forventninger eller stiller krav til sine elever. Ingenting er mer feilaktig. Hvis du ikke har forventninger til dine elever, inspirerer du dem heller ikke til å ha forventninger til seg selv. Og du signaliserer at det dere driver med, egentlig ikke er så viktig. (Uten forventninger risikerer du heller ikke å bli skuffet.)

Tvi, tvi, lærere. Stå på. Gi barna våre det beste.

Må en ateist forsvare seg?

Det er forunderlig å se hvor mange kjendiser innenfor idrett, kultur, politikk, media og vitenskap i Norge som står fram med sin ateisme om dagen. Det forunderlige ligger i at ateisme er så dominerende i media, det vil si i aviser, tv og radio, samtidig som ateisme ikke er den rådende flertallsholdningen i landet - enda. Kanskje ikke alle opplever det sånn, men det gjør altså jeg.

Det er ikke en liten liste med norske kjendisnavn man kan begynne å regne opp som offentlig har stått fram som ateister. Det er i seg selv tankevekkende for meg som kristen. Her ønsker jeg nå å rette fokus på det å stå fram med sin tro i Norge i dag. Hva møter deg i media, av journalister og andre aktører?

Jeg er nesten helt sikker på, ut fra alle de intervjuene og reportasjene jeg har sett i ganske mange år nå, at sier du til en journalist at du er ateist, vil hun ikke bli veldig nærgående på hvorfor. Du kan være nesten sikker på at du kan lire av deg spark mot kirken, kristendommen og religion uten å bli nevneverdig motsagt. Og kanskje noe av det verste, syns jeg, er at du kan si at Richard Dawkins er et stort forbilde for deg, uten at du trenger å begrunne det på noen som helst måte. Fordi det er jo så opplagt at det er greit.

Det er for meg et tankekors at en intelligent forfatter som Ragnar Hovland kan si i Klassekampen i går at han tror på "Vitskap og opplysing", og samtidig har Richard Dawkins som sitt forbilde. Burde ikke journalisten her ha stilt noen kritiske spørsmål? Nei, journalister generelt er lite opplyste på problemstillingene rundt Dawkins & co.

Hvis du derimot skulle være så frimodig og annerledes skrudd sammen at du sier du har en tro på Gud, bør du skynde deg å si at du tar avstand fra vanlig kristendom og kirke. Hvis ikke, er du et lett offer for journalisten. For som vanlig kristen, hvis det er noe som heter det da, kan du ikke regne med at du slipper enkelt og greit unna. "Forsvar deg! Forklar deg!"

Det er ikke sikkert det er slik nede på lokalplan alle steder i Norge. Noen steder er det helt sikkert vanskeligere å være ateist enn å være kristen. Og at det er det i USA, er vel opplest og vedtatt, av blant andre Dawkins.

Min påstand er at ateister i Norge slipper altfor enkelt unna med mange påstander, og på ingen måter vil møte særlig motstand i offentligheten mot sin ateisme. Slik er det ikke for en troende. En ateist trenger ikke begrunne sin tro. Og enhver begrunnelse for ateisme er en god begrunnelse. Enhver kritikk av kirken, kristendommen og religion er bra nok, uten at man trenger å regne med viktige motargumenter fra journalister eller andre på kjendisnivå.

Når alt dette er sagt, må jeg også legge til at, selvsagt, har mange ateister tenkt grundig igjennom sine standpunkter og kan gjøre rede for både det ene og det andre. Det går ikke på det. Personlig digger jeg jo ateister som tar avstand fra Dawkins, ikke fordi de er ateister, men fordi da vet jeg at vi langt på vei vil være enige om premissene for redelighet og gode begrunnelser i en debatt.

Så dette blogginnlegget er ikke noen anklage mot ateister, men mot ateistisk selvtilfredshet og selvgodhet i det offentlige rom. Dette dreier seg om at når flertallet mener noe i en sak, slipper man unna  med dårlig eller ingen argumentasjon når man hevder det samme som flertallet. Dette gjelder i høyeste grad innad i kristne miljøer også. Jeg syns det er like ille når kristne blir arrogante og selvtilfredse, bare så det er sagt.