Bloggen tilbake i begynnelsen av juni

Lover at jeg kommer sterkere tilbake. Grunnet veldig mye annet å gjøre, kommer bloggingen litt ned på listen akkurat nå.

Gud som et sjalu og moralsk monster, etc.

Siden jeg er mer i lesehjørnet enn i skrivehjørnet om dagen, skriver jeg like godt et kort innlegg om hva jeg leser. Om det blir bra blogg av det, kan vel diskuteres, men det er i hvert fall et livstegn.

Paul Copan har skrevet en rekke bøker innenfor apologetikk- og filosofiområdet. Typisk for Copan er å ta utgangspunkt i setninger og påstander vi ofte hører, eller kanskje til og med selv bruker, men som ikke nødvendigvis er sanne, og vise hvorfor de ikke holder mål. I mange tilfeller handler det om logikk og filosofi, i andre om bibelkunnskap.
Jeg liker bøkene hans. De er godt skrevet. Om jeg er enig i alt han skriver, vet jeg jo ikke før jeg har lest alt helt ferdig. Så følg med.

Akkurat nå holder jeg på med "When God goes to Starbucks" og "Is God a moral monster?". Kommer helt sikkert tilbake til stoff herfra om litt.

En bok jeg har hatt glede av, er "True for you, but not for me". Et godt oppgjør med relativistiske tanker. Anbefales.

Koselige, lettleste og intelligente bøker av Kreeft

Jeg koser meg veldig med dialogbøkene til Peter Kreeft om dagen. Den morsomste er kanskje hans halvgamle bok fra 1987 med tittelen "Socrates meets Jesus". Egentlig er det ustyrtelig morsomt hvordan han avkler litt moderne og liberale teologiske strømninger på en brilliant måte. Jeg digger det litt ekstra for det passer så godt med fordommene mine.

"Socrates meets Hume" fra 2010 er litt tyngre, men ikke avskrekkende hvis du ikke har allergi for filosofi. Det skal sies at bøkene er skrevet for en vanlig ikke-altfor-utdannet leser, slik jeg leser det. Altså lett å lese, lett å forstå, lett å henge med. Hvor konsekvent var egentlig Hume i sin skeptisisme? Hva har konsistent? Kan man egentlig være skeptiker slik Hume mente?

Bøkene er skrevet i dialogform, nesten som teatermanus. Typisk for Sokratesdialogene er at Sokrates spør og spør de han møter for å finne ut hva de faktisk mener og tror, og om de følger sine egne overbevisninger, om de har gode argumenter og om det inneholder noen motsigelser det de sier. Og Kreeft krydrer det med masse søt humor.

Kreeft har skrevet mange flere slike bøker, om Descartes, Sartre, Kant, etc. Noen som har lest noen av disse?

John Grays syndige mennesker

Morgenbladet har denne uken et interessant intervju med politisk filosof og forfatter John Gray. Jeg har ikke lest noen bøkene hans, men jeg har jo skjønt at han er relativt omdiskutert i politiske kretser.

John Gray er ikke pessimist. Han mener mennesket er en uforbederlig synder.
- Den beste delen av kristendommen er nå for tiden den mest upopulære, nemlig doktrinen om arvesynden, sier John Gray.

Og dette får selvsagt stor betydning for hvordan han tenker politikk. For Gray står det helt klart at verden ikke blir bedre og bedre.

Ideen han vil til livs, er troen på at mennesker kan skape en bedre verden enn den de har levd i til nå. Den stammer fra våre emosjonelle lengsler, ikke vår fornuftige erkjennelse. Den er, har han skrevet, "Prozac for de tenkende klasser". Ideen om at verden går fremover, at menneskeheten forbedres, at vi sakte kryper frem mot en harmonisk, bedre og lykkeligere fremtid, er den røde tråden i når sagt all tenkning de siste hundre årene, mener Gray. Ideen er, mener han, det reneste visvas - usann og skadelig.

Det kan godt være at Gray står for veldig mye jeg selv ikke står for, det vet jeg ikke nok om, men på dette området tror jeg han har helt rett. For meg er tanken om at mennesket er et syndig, begrenset og skjørt vesen, ikke noe kirken har funnet på for å holde folk nede, som det sies i Så som i himmelen, men en høyst realistisk beskrivelse av virkeligheten. Jeg vet ikke om man nødvendigvis ender i pessimisme av dette, men noen grunn til stor optimisme er det vel heller ikke.

Alle de politiske katastrofene i det 20.århundre hadde dette til felles: en idé om at nye sosiale omgivelser skaper nye mennesker - en bedre verden skaper bedre mennesker.
"Menneskets historie er en serie av katastrofer med sporadiske perioder av fred og sivilisasjon"

Hvilken politisk løsning som er løsningen på dette problemet, blir da neste spørsmål, og det er vel ikke gitt.

Politikk, skriver han, er "kunsten å finne opp midlertidig medisin mot tilbakevendende onder - en rekke botemidler, ikke et redningsprosjekt".
Ethvert fremskritt er midlertidig og skjørt fordi menneskets natur i én forstand aldri lar seg forbedre. Roten til det onde ligger ikke der ute, i samfunnet eller strukturene. Som Grays favorittforfatter Joseph Conrad slo fast: mørkets hjerte ligger i oss selv.

For meg som kristen klinger dette veldig riktig, og jeg har mange ganger lurt veldig på hvorfor folk har så lett for å ta avstand fra tanken om "det syndige mennesket". Hvor kommer den voldsomme optimismen fra? Jeg forstår det rett og slett ikke. I nyreligiøse miljøer er det ekstra påtagelig og kritikken mot kirkens syn på synd ekstra tydelig, men det blir ikke mer sant av å putte det inn i en nyreligiøs forpakning. Snarere tvert i mot.

Men tilbake til Gray. Ja, politikere skal jobbe med å skape et samfunn som er best mulig. Det tror jeg på.

Men selv i et godt samfunn vil menneskene ha behov for å kunne gjøre opp sin synd, legge fra seg det som tynger og motta nåde. Ikke påtvunget og unaturlig slik som i mange filmer og framstillinger, men ærlig og oppriktig. Umoderne? Sikkert. Men jeg har kommet fram til at syndsbekjennelsen som er et fast ledd i hver eneste gudstjeneste i kirken, både snakker sant om mennesker, og løfter folk opp fra pessimismen. Det er håp.

For meg fungerer det ikke slik at jeg ramser opp en masse enkeltsynder jeg kommer på, men mer en generell bekjennelse av egen utilstrekkelighet og egoisme.

Agenda 3:16 om eks-kristne

Normisjons tidsskrift Agenda 3: 16 har i siste nummer satt søkelys på hvorfor kristne forlater troen. Det kan godt hende at journalist Olav Elgvin og redaktør Per Arne Gjerdi får litt pes av noen for å ha latt tvil og vantro slippe til i et ”menighetsblad” som er ment for å skape tro. Jeg vil heller rose Agenda 3:16 for å ha vært modige nok til å løfte fram et vanskelig og svært viktig tema, og Olav Elgvin har gjort det bra.

Selvfølgelig er det vondt å lese intervjuene om de som en gang trodde, men som av forskjellige grunner ikke gjør det lenger. For det var jo ikke slik det burde gått. Likevel, de fleste, for ikke si alle kristne kjenner ganske mange som ikke lenger ”er blant oss”, og sånn sett er det ikke et veldig fjernt tema for noen. Det nye er eventuelt at de får snakke ut i et kristent blad, selv om det sikkert har hendt før det også. Agenda 3:16 har intervjuet Gunhild Garcia de Presno, Andreas Holmqvist og Øystein Elgarøy.

Den amerikanske journalisten Drew Dyck har skrevet boken ”Generation Ex-Christian. Why young adults are leaving the faith … and how to bring them back”. Jeg forstår det slik at det er denne boken som er grunnlaget for at temaet blir tatt opp i bladet også.

- Folk forlater kristen tro av mange ulike grunner. Men én ting gikk igjen hos så å si alle jeg pratet med: Tankene de gikk og bar på ble ikke tatt godt imot av de kristne de hadde rundt seg.

Sier Drew Dyck. Og jeg tenker at dette er mer enn god nok grunn til at kristne bør lytte intenst og studere svært nøye hvorfor.

Dycks seks grunnleggende typer av eks-kristne er nyttige. Jeg siterer fra Agenda 3:16:

1. Den postmoderne. Den postmoderne mener at det finnes mer enn én sannhet. Kristendommen kan være ”sann” for noen, men ikke for andre. De er mer opptatt av opplevelser enn av fornuft.


2. Brent barn. Det brente barnet har hatt negative opplevelser knyttet til kristne miljøer eller en kristen oppvekst, og ender med å ta avstand fra kristendommen.


3. Rasjonalisten. I motsetning til den postmoderne er rasjonalisten opptatt av fornuft og sannhet. Rasjonalisten mener at kristendommen ikke er fornuftig , fordi den bryter med et materialistisk vitenskapelig verdensbilde.


4. Den ny-religiøse. Dyck kaller dem ”neo-paganister”, og bruker bevegelsen Wicca som eksempel. De er opptatt av jorda og miljøet, og søker et religiøst liv som er mer opptatt av her og nå enn det som kommer etter døden. I tillegg har mange av dem en feministisk profil.


5. Opprøreren. Dyck skiller mellom to typer opprørere. Den ene typen har prinsipielt problemer med autoriteter, inklusiv Gud. Den andre typen er moralske opprørere, som ikke vil la seg begrense av den tradisjonelle kristne moralen.


6. Den som flyter med. Dyck mener at dette er den vanligste typen eks-kristne. Det er folk som var kristne fordi de var i et kristent miljø i ungdomstiden, men som flyter videre når de havner i et ikke-kristent miljø.

Denne listen er et utmerket utgangspunkt for samtale og refleksjon både i menigheter og bibel-/samtalegrupper. Hvordan ta folk på alvor når de kommer med sine tanker og tvil på et tidlig stadium? Og en av mine kjepphester, arbeid grundig med å gi så gode svar som mulig. Dårlige svar er heller ingen kristen dyd, sier nå jeg.

Artiklene er herved anbefalt.

Hva er ... - bøkene

Universitetsforlaget har en serie bøker de kaller "Hva er" der ulike fagområder blir presentert på en kort og oversiktlig måte. Jeg har lest noen av disse og må si jeg liker formatet og intensjonen godt.

Sist leste bok fra min side er Hva er fysikk av Gaute T. Einevoll. Anbefales for alle som trenger å få en del begreper på plass. Dette er ikke mitt fagområde, så min opplevelse er en amatørs opplevelse. Det finnes helt sikkert like gode eller bedre innføringer i fysikk, men denne gjør jobben sin på de sidene den har til rådighet.

Siden jeg nevner den her, skjønner sikkert noen at den har noe med mitt interesseområde og fagfelt å gjøre likevel. Jeg siterer gladelig fra et avsnitt i boka og tenker at dette liker jeg:

I dag er konfliktnivået mellom kirken og fysikkfaget lavt, i alle fall i våre deler av verden. Pave Johannes Paul II gav til og med Galilei og heliosentrismen en slags oppreisning i 1992. En rekke fysikere er kristne og synes å mene at fysikk og religion omhandler to atskilte domener av tilværelsen, og at Bibelens beskrivelse av for eksempel skapelsen skal forstås metaforisk og ikke bokstavelig. Det er ingen særlig forskjell i måten kristne og ikke-kristne fysikere praktiserer eller vurderer sitt fag på. Noen synes dette er underlig og mener at det er inngått en slags stilltiende våpenhvile hvor kirken har sluttet å forfølge vitenskapsmenn og vitenskapsmenn har sluttet å hevde at det de finner ut, har noen konsekvenser for gudstro.

Her er det ingen klar konsensus, men det er i alle fall ikke mulig samtidig å tro på Big Bang-teorien og at jorda ble skapt for 6000 år siden.

Jeg er ikke sikker på at han tegner et helt riktig bilde av virkeligheten her, for vi kan problematisere og nyansere både det ene og det andre. Det siste avsnittet ser jeg ingen grunn til å problematisere. Her har han helt rett. Men grunnen til at jeg liker disse sitatetene, er først og fremst at han ikke går i mytefella ved å si at fysikk og religion står i en evig konflikt, slik altfor mange, selv de som burde vite bedre, gjør.

Kristne og fornuften

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt smart, for det er jeg virkelig ikke. Tro meg. Men jeg har en stor forkjærlighet for fornuften og alt hva den kan finne ut. Og jeg har veldig sans for nysgjerrigheten, som jeg mener er en helt sentral del av det å være menneske. Nysgjerrighet kombinert med fornuft blir vel fort til vitenskap, skulle jeg tro.

I bokprogrammet om vitenskap og religion som ble sendt på NRK for en uke siden, sa forfatter Ian McEvan: "Religion er nysgjerrighetens død". Dette provoserer meg på en måte, for jeg mener dette ikke kan stemme, samtidig som jeg må si at kanskje han dessverre har rett i mange tilfeller.

For meg er troen ingen hindring, snarere tvert i mot. Å søke alle de svarene vår menneskelige hjerne har mulighet for å finne, er mulig å kombinere både med troen på en skaper og troen på en Gud som åpenbarer seg i historien. Hvorfor kristne skulle være mindre nysgjerrige på verdens tilblivelse, oppbygging og utvikling enn ateister, klarer jeg ikke å se. Intellektuell sløvhet er ingen kristen dyd.

Jeg lurer på om ikke det fortsatt er slik i noen kristne miljøer at tenking er litt farlig, for det kan føre oss bort fra Gud. Bibelvers med advarsler om å legge vekt på menneskelig visdom framfor Gud, kommer fort opp på banen. Hvis vi begynner å stille for mange spørsmål, er det et tegn på at vi ikke stoler nok på det Gud har sagt oss. Alt i meg protesterer mot en slik teologi, altså ikke bibelversene, men kristnes bruk av dem. Og for å være helt ærlig, jeg kan bare ikke skjønne at Gud et eneste sted advarer mot fornuften. Men som med så mye annet, fornuften kan brukes til noe godt og til noe vondt. Vi kan utvikle medisiner, og våpen. Maskiner til å bygge opp, maskiner til å ødelegge. Vi kan utvikle tankesystemer som motarbeider Gud, som f.eks. materialisme, eller som harmonerer med Gud. Når Dawkins hevder vitenskapen fjerner Gud, må andre vitenskapsfolk protestere mot at vitenskapen skal eies av ateismen.


Jeg tror dessverre at altfor mange kristne ikke er nysgjerrige, i hvert fall ikke nysgjerrige nok. McEvan har derfor helt rett. De har fått de svarene de trenger for å leve sine liv og har ikke behov for å forske så mye mer. Jeg beklager dette. For er det noe vi trenger framover, så er det at kristne mennesker bruker tanker og krefter på viktige områder innenfor vitenskap og filosofi. Hvorfor skulle den arenaen være forbeholdt ateister? Dette ligger meg virkelig på hjertet: Hvor er de kristne tenkerne i samfunnsdebatten og i fagdebattene?

Helt grunnleggende i mitt menneskesyn som kristen er at Gud har skapt oss med masse evner og gaver og vil at vi skal bruke alle gavene vi har fått. Og jeg tror Gud har skapt oss rimelig intelligente med et ønske om at vi skal bruke fornuften for alt den er verdt.

For meg er det stor inspirasjon i å lese kloke kristne tenkeres bøker. Dessverre er det altfor få av dem som er tilgjengelig på norsk. Da ville nok mange flere ha lest dem.