Forbildetankens vanskelige terreng

Mange som har vokst opp i kristne hjem har på et eller annet tidspunkt fått lære at man skal leve slik at man er et forbilde for andre. Jeg vet ikke om mange andre sammenhenger hvor det er sterkere vektlagt. Det sies riktignok også mye om dette i forbindelse med lederstillinger og politikere, men i kristne miljøer er det mer uttalt at det gjelder alle, enten man er i lederstilling eller ikke.

Jeg støtter denne tanken, og den er helt i tråd med hva Bibelen sier.

Men livet er gjerne ikke så enkelt. For hvor ofte er det ikke at kristne får problemer på nettopp dette området? Kravet om å leve opp til høye standarder har blitt tungt for mange. Det ble slitsomme liv.

Det er et tankekors at hvis jeg jobber livet av meg for å holde mål (i forhold til et eller annet), hva slags forbilde er jeg egentlig da? Lever jeg da et liv andre bør strekke seg etter? I noen tilfeller kan man til og med spørre: Lever jeg egentlig livet?

Frykten hos en del kristne er å bli stemplet som dårlig forbilde. Forståelig nok. Hvem ønsker å være et dårlig forbilde? Nå tenker jeg at i utgangspunktet kan ingen bestemme seg for å være et forbilde for noen andre. Jeg kan ikke bestemme meg for å være ditt forbilde. Du må faktisk velge meg som ditt forbilde. Så tenker jeg at hvis noen opplever at forbildet begynner å bli et dårlig forbilde, slutter det helt enkelt å ha forbildet som forbilde.

Frykten for å være et dårlig forbilde kan fort bli et fengsel. Ligger det ikke en undertone av at du egentlig skal være nokså perfekt i ett og alt? Og er du ikke perfekt nok, er du kanskje heller ikke et godt forbilde? Blir det ikke lett voldsomt fokus på fasade av slikt?

Jesus refset fariseerne for å vise seg fram for å æres av folk. I stedet for å be i det skjulte, ba de så alle så det, for å ta et eksempel. Jeg lurer på, nei, jeg vet at for en del kristne har fasaden blitt så viktig at de er livredde for at andre skal oppdage hvor lite bra det egentlig står til på innsiden. Man ærer kanskje Gud i det ytre, men hjertet er ikke med lenger. Frykt for å bli avslørt, for ikke å holde mål. Jeg tror det er litt trangt i noen kristne miljøer, trangt fordi det ikke er livet som er i fokus, men vellykketheten.

Hvis det er viktig å leve som et forbilde, hva ønsker jeg å være et forbilde på egentlig? Hvis noen ser opp til meg, ønsker å leve som meg, hva er det jeg da håper at de fokuserer på? Vellykkethet? Ærlighet? At jeg er nesten klarte å leve prikkfritt selv om det kostet meg mer enn jeg hadde godt av? At jeg prøver så godt jeg kan å leve livet, selv om jeg står i fare for å være et dårlig forbilde både på det ene og det andre området? Dette er et skikkelig vanskelig terreng, tenker jeg.

For meg er Jesus et forbilde. Det er noe med livet hans som fascinerer meg. Jeg velger han som forbilde. Om noen velger meg som forbilde, håper jeg de før eller senere oppdager at jeg har valgt han som mitt. Det burde de også gjøre.