Godt nytt år!

Det er siste dag i 2015, og jeg ønsker å skrive en liten nyttårshilsen her. 2015 ble året jeg debuterte som forfatter. Det har vært en utrolig spennende og lærerik prosess å skrive bok. Og jeg håper at jeg ikke har skrevet min siste bok. For dette var moro. Boklanseringen på Litteraturhuset 30. okt kommer jeg til å se tilbake på med glede i mange år framover. Så mye folk, og så mye fint som ble sagt.

Verbum forlag har hatt tro på meg og bokprosjektet mitt. Det har betydd mye for motivasjonen min på dager hvor skrivingen ikke gikk så lett. Vi fullførte. Min redaktør Yvonne pushet meg mye i perioder, og jeg er takknemlig for at hun gjorde meg bedre. Jeg har lært at å skrive bok er teamarbeid, ikke soloarbeid.

Etter at boken kom ut, har jeg fått mange positive tilbakemeldinger fra folk som gir uttrykk for at den har betydd noe for dem. Det betyr mer enn hva som skrives i avisene. Ekstra moro er det at det er mange unge voksne som sier dette, for det er nok denne gruppen jeg har hatt i bakhodet hele tiden.

Jeg ønsket å skrive en lettlest, men ikke lettvint bok om tvil. Lettlest har hele tiden vært målet, for jeg ønsket å nå de som ikke leser så mange bøker. Veldig mange ungdommer jeg har å gjøre med til daglig, leser nesten aldri en eneste bok. Temaet er så viktig for meg at jeg ville skrive en bok som kunne leses av folk som vanligvis ikke leser så mange bøker. Anmelderen i Humanist mener jeg har skrevet en lettvint bok, og det må hun få lov til. Selv mener jeg at hun bommer på flere punkter, noe jeg kanskje skriver om senere. Hun karakteriserer boken som "Strøtanker om tvil", noe som neppe er ment veldig positivt, men jeg er likevel glad for at jeg er funnet verdig til i det hele tatt å bli anmeldt av Humanist.

Vårt Land kom veldig sent på banen med å gi boka oppmerksomhet, men de kom jammen godt til slutt. For den dyktige og erfarne journalisten Olav Solvang troppet opp på Sagavoll og skrev en veldig god artikkel om samtaler om tro og tvil. Den kan leses her. Og ikke nok med det, de ba meg også skrive en kronikk om temaet og trykket den likegodt samme dag, julaften! Den ble også lagt ut på Verdidebatt her.

Akkurat nå er vi, Verbum og jeg, i en slags salgsfase av boken. Det gjelder å få folk til kjøpe den. Derfor blir det selvfølgelig mye fokus på både boken Tro under tvil og tvil generelt fra min side nå. Men jeg er jo ikke bare opptatt av tvil. På ingen måte. Jeg underviser stort sett om andre emner enn det, og jeg leser mange bøker som ikke har med tvil å gjøre i det hele tatt.

Jeg kommer nettopp fra KRIK sin nyttårsleir på Lillehammer, Explore 2016, der 1300 ungdommer er samlet for å feire inngangen av det nye året med idrettsglede og trosglede. Der hadde jeg to seminarer, ett om Evangelienes troverdighet og ett om Tro og vitenskap. Begge temaene er viktige. Og uansett hva jeg snakker om, underviser om eller skriver om, så er ærlighet om livet et nøkkelord. Jeg ønsker å være ærlig om tro, og da tar jeg med både de positive og de vanskelige sidene ved dette. Jeg tror på det.

I 2015 har jeg lest flere gode bøker. Og som jeg skriver i forordet til Tro under tvil, jeg leser mye forskjellig. I år har jeg oppdaget Jon Fosse, for eksempel. Det kan vel også kararkteriseres som sent men godt. Har nettopp avsluttet Linn Ullmanns De urolige også. Jeg har stor sansen for hennes romaner. Skjønnlitteratur er viktig.

De siste bøkene jeg har lest, har alle kommet ut i høst. Peter Svalheims Jesusvekkelsen ga meg innblikk i en bevegelse jeg har visst om, men ikke kunnet så mye om. Bra bok. For ikke å snakke om Kjell Arnold Nyhus sin bok Hvis jeg har en sjel, en bok om fengselsinnsatte som er med på en flere ukers retreat. Boken er godt skrevet og det er et interessant prosjekt å følge. Da Bjørn Are Davidsen og Atle Ottosen Søvik i 2013 ga ut boken Eksisterer Gud?, tok de apologetikken til et nytt nivå i Norge. Men boken ble for komplisert for folk flest. Derfor er det veldig fint at de nå har kommet med en bok om samme tema for ungdom, Gud - mer enn feelgood?, og lykkes med den. Anbefales på det varmeste! Når jeg selv har kommet ut med bok på Verbum forlag, må jeg jo også nevne noen av de andre bøkene som er kommet der i høst. Alf van der Hagens dialogbok Meningen med livet? har mange interessante samtaler. Spennende. Og ekstra gøy er det at Margrete Kvalbein, Sagavoll folkehøgskoles første danselærer, debuterte med boken Henvendt. Overgitt. Mange gode, og kanskje nye tanker om kropp og kirke, kropp og forkynnelse.

Håper på mange gode leseropplevelser i 2016 også. I hvert fall ønsker jeg dere alle sammen et riktig godt nytt år!

De som ikke tror nok

En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Jeg snakket for en tid tilbake med en gruppe kristne 19-20-åringer om tro og tvil. Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse om hva de tvilte på. Den samme tendensen som jeg har møtt tidligere i liknende grupper, viste seg med denne gjengen også. Det ondes problem er selvfølgelig et problem for mange av dem, og mange har mye tvil knyttet til Bibelen.
 
Men en overveldende majoritet tviler oftest på seg selv. Om de har tro nok, er kristne nok eller om Gud er fornøyd med dem. Hvor kommer denne tvilen fra?

Jeg har i mange år jobbet mye med temaet tvil knyttet til kristen tro. Som lærer på Sagavoll folkehøgskole, en skole med mange kristne ungdommer fra hele landet, har jeg stadig samtaler med elever der dette temaet dukker opp. Det er ikke slik at alle tviler, men mange gjør det. Slik er det nok blant andre kristne også.

Jeg har hatt behov for å finne mer ut av hva tvil er og ikke er, hvor den kommer fra og hvordan håndtere den, både fordi jeg underviser i kristen tro, men også fordi jeg selv ofte tviler i møte med min egen kristne tro. Resultatet av denne prosessen har blitt til boken Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker som ble utgitt på Verbum i høst.

Troen kommer av forkynnelsen, heter det i kristne sammenhenger (Rom 10, 17). Det er nok sant. Men kan det tenkes at også tvilen mange ganger kommer av forkynnelsen? Jeg tror det kan være en nær sammenheng mellom hva som forkynnes, både det som sies og det som ikke sies, og hva man tviler på, selv om tvil også kan ha helt andre årsaker.

Forkynnelsen kan tegne en virkelighet som ligger et stykke fra den opplevde virkeligheten folk lever i. Forkynnelsen kan holde fram gode forbilder å strekke seg etter, men blir det for stor avstand mellom der jeg er og der jeg får inntrykk av at jeg burde være, vil det oppstå en spenning som kan lede til mye tvil og frustrasjon.

Hva er det som har blitt forkynt til disse ungdommene som har ført til tanken om at de ikke «tror nok»? Uttrykk som «tror nok» er nokså problematisk, for selv om det brukes av mange i mange sammenhenger, blir det som regel stående litt udefinert.

Mange har en opplevelse av at man kan ha svak eller sterk tro, at troen har ulik styrke, og at det finnes en skala som går fra «for lite tro» til «nok tro». Men det er nærmest umulig å vite når man har passert grensen for «nok». Man sammenlikner seg med andre, og det er svært vanlig, erfarer jeg, at andres tro ofte oppleves som sterkere enn ens egen.

Det problematiske med uttrykk som «sterk tro», er at det fort sentrerer seg om i hvor stor grad man er overbevist, altså følelsen av overbevisning. Troen blir en prestasjon og selvsentrert. Ofte kombineres slike tanker med en forestilling om at en tro uten tvil er sterk, og at en tvilende tro er en svak tro.

Jeg er overbevist om at dette er feil. En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Mange har tvil om sin egen tro fordi de ikke føler Gud slik de tror man skal føle Gud. Hvis Gud finnes, må man jo kunne kjenne hans nærvær, tenker mange. Er det dette som forkynnes også? Nå er det ikke vanskelig å finne kristne som opplever Guds nærvær stadig vekk, men min erfaring er at det er mange kristne som oftest kjenner på gudsfraværet i sin tro.

Det er ikke rart at man da begynner å famle med tanker som «kanskje jeg egentlig ikke er ordentlig kristen, likevel». Det er mulig at problemstillinger som dette er mer vanlig blant ungdommer enn blant voksne, men det finnes nok blant de som har levd en stund, også.

Den kanadiske psykologen David G. Benner skriver i sin bok Kjærlighet og overgivelse at overraskende mange kristne antar at Gud føler skuffelse når han tenker på dem. De er overbevist om at Gud først og fremst er opptatt av deres synd. Kan det være at mange lever med forestillingen om at å være kristen er å være syndfri, plettfri eller perfekt?

I så tilfelle vil vel de fleste ha problemer med å definere seg som «kristne nok». Kan slike forestillinger spores tilbake til forkynnelsen, eller må vi lete andre steder?

Nå trenger det faktisk ikke være noe syndig som er grunnen til at en del kristne er usikre på om Gud er fornøyd med dem. Mange bærer på en dårlig samvittighet for at de ikke ber nok eller leser nok i Bibelen til å være gode kristne. Jeg kjenner vel i grunnen få kristne som er fornøyd med sitt bønneliv og bibelstudieliv, så også her snakker vi om tanker uavhengig av alder.

Det som likevel er overraskende med at så mange er usikker på om Gud er fornøyd med dem, er at forkynnelsen de har blitt utsatt for i det store og hele er preget av en overmåte raus og kjærlig Gud. Nå har religionspsykologien vist at våre gudsbilder henter stoff fra andre steder enn bare forkynnelsen, og det er mulig det ligger en forklaring der på denne tvilsproblematikken.

Våre relasjoner til våre foreldre og andre autoriteter, våre opplevelser i livet, og vårt selvbilde viser seg å ha stor innvirkning på vårt gudsbilde. Og jeg lurer på om disse ungdommenes forhold til seg selv og sin tro også gjenspeiler noe av vårt moderne samfunn? Dårlig selvfølelse er vel nærmest en folkesykdom i hos oss.

Det kan være mange grunner til at kristne tviler mest på seg selv og sin tro, men én ting går igjen i de samtalene jeg har med dem. De har sjelden satt ord på sin tvil i møte andre kristne. Den store utfordringen til kristne miljøer er å legge opp til åpenhet om hvordan virkeligheten faktisk er, med svakheter og tvil. Dette er mitt klare inntrykk: Mange kristne menigheter og fellesskap gjør rett og slett en for dårlig jobb når det gjelder å håndtere tvil og tvilere i sine rekker.

Dette gjelder ikke minst i kristne ungdomsfellesskap. Tvil snakkes ikke om på en skikkelig måte, noen steder tabuiseres tvilen, og i verste tilfelle demoniseres den. Å gi uttrykk for tvil fører til forbønn, men ikke nødvendigvis forståelse. Tvil blir møtt med frykt, i stedet for med klokskap.

Mange tvilere får inntrykk at de bør være forsiktige med å gi uttrykk for sine tanker og spørsmål fordi det ikke er ønskelig å slippe dette til. Derfor går mange rundt i den tro at de andre har så mye «sterkere» tro enn dem selv, men får aldri justert dette bildet med hvordan folk faktisk har det.

Tvil blir sett på som en trussel mot troen. Men kanskje åpenhet og ærlighet om tvil ville gjort kristne tryggere i sin tro? Hvordan kristne skal bli overbevist om at Gud er glad i dem og fornøyd med dem når ikke hundrevis med taler om nettopp det, har hatt noen virkning, er jeg oppriktig usikker på. Her har vi en jobb å gjøre.

Først publisert i Vårt Land 24.12.2015. Er også publisert på Verdidebatt.no.

Tvil gir ikke status blant kristne

Det kan hende at å flagge tvil gir status i noen miljøer. Det kan hende at å si at man tviler, blir sett på som en fordekt måte å beskrive seg selv som intelligent på, i visse miljøer. Men min opplevelse fra kristne miljøer er at det på ingen måte er gitt at du blir populær eller får noen som helst form for økt status hvis du står fram som tviler. Snarere tvert i mot. Kristne liker å høre om troshelter.

Dette tror jeg ikke alle er klar over. Mitt bokprosjekt, "Tro under tvil", har veldig lite med de to første holdningene å gjøre. Dette er først og fremst et ærlighetsprosjekt der jeg har satt min egen tro og tvil under lupen. Og jeg håper og tror at de som leser boken, fort vil oppdage det. 

Derfor er jeg takknemlig for at journalisten Håvard Nyhus og humanisten Didrik Søderlind leser og forstår hva jeg skriver her og her. 

Man blir ikke nødvendigvis populær i kristne miljøer av å stå fram som tviler, i hvert fall ikke alle steder. Noen opplever det vanskelig å forholde seg til tvil. Men jeg får tilbakemeldinger fra kristne tvilere der ute om at de kjenner seg igjen. Og det er det viktige.

Jeg vil tro, og jeg vil være ærlig. Jeg tror Gud tåler det. Jeg tror ærlighet er eneste måten å nærme seg Gud på. Og jeg håper at kristne miljøer tåler ærlighet fra kristne tvilere!

Boken er i salg - spennende tider.

Da skal "Tro under tvil" være tilgjengelig over alt hvor det selges bøker, både på nett og i bokhandler. Det blir utrolig spennende å høre hvordan den blir mottatt.


Fredag 30. okt ble den lansert på Litteraturhuset i Oslo. Og for en fest det ble for meg. Amalie Skram-salen var mer enn fullsatt, antakeligvis var det nærmere 150 mennesker til stede. Det er imponerende - og rørende. Forlagssjef Anne Veiteberg i Verbum åpnet lanseringen og fortalte litt om boken. Deretter presenterte jeg boken og min prosess, før Didrik Søderlind og Silje Kivle Andreassen ga sine responser. Jeg er så takknemlig for det de sa. Etter lanseringen var det tid for boksalg og signering. Litteraturhuset hadde kjøpt inn 70 bøker. Disse ble borte, og flere måtte gå hjem uten bok. Måtte dette være en indikasjon på at det er et behov for denne boken i markedet. Håper det. Les mer om dette her.

Jeg får mange ulike reaksjoner om dagen. En mann kom bort til meg og sa han ikke ville kjøpe "Tro under tvil" for han var redd han kom til å begynne å tvile hvis han leste den. De fleste gir imidlertid uttrykk for at de gleder seg til å lese om et tema de synes er viktig. Noen har allerede rukket å lese hele boken. Det var spesielt rørende for meg da en mann på over 70 kom og takket meg for boken. Han kjente seg slik igjen i det jeg skrev.

Diverse oppdrag før boklanseringen 30.okt

Siden boklanseringen først var planlagt 5.okt, hadde jeg tatt på meg noen oppdrag der jeg skulle tale om tvil i etterkant av denne dagen. Det er mulig at boken vil være i salg allerede fra neste uke av, men uansett skal jeg tale over temaet noen ganger før selve lanseringen.

15. okt Bibeltime: "Tro under tvil" på Nes Menighetshus, Gvarv, kl 19.30. Arr.: Sauherad og Nes Sokneråd
24. okt Seminar: "Hvordan håndtere tvil?" på Veritaskonferansen på Bibelskolen i Grimstad.
29. okt Torsdagsmøte: "Tro og tvil" i Bø Bedehus, kl 19.00. Arr.: Bø Normisjon

30. okt Boklansering "Tro under tvil" på Litteraturhuset i Oslo, kl 19.30. Arr.: Verbum Forlag

Det er mulig å booke meg for arrangementer videre. Send mail til tamollerbraten@hotmail.com. 

Boklansering "Tro under tvil" får ny dato: 30. okt

5.okt blir det boklansering for  Boklanseringen av "Tro under tvil" på Litteraturhuset i Oslo kl 19.00 utsettes.

NY DATO: 30. okt kl 19.30 på Litteraturhuset i Oslo!


Alle er hjertelig velkomne til Verbum Forlag sitt arrangement.

Didrik Søderlind, ateist, rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør av tidsskriftet Humanist, vil på boklanseringen komme med en respons på "Tro under tvil". Søderlind har i flere sammenhenger sagt om seg selv at han er en tvilende ateist. Det blir spennende å høre hva han vil si om boken.

Sokneprest i Holmlia menighet, Silje Kivle Andreassen, er klar for å å gi sin respons på "Tro under tvil" på boklanseringen 5. okt, i tillegg til Didrik Søderlind. Silje har i sommer hatt flere morgenandakter på NRK radio. Vi gleder oss til å høre hennes refleksjoner om tvil.

Tvilen som ikke ville gå

Åste Dokka skriver et åpenhjertig og interessant innlegg om tvil i Vårt Land 24. juli under overskriften «Farvel , tvil». Takk for gode tanker om tvil.

Jeg er selv en av dem som har hatt mye tvil knyttet til min tro, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som Dokka skriver om manglende følelser, manglende gudsnærvær, lite utbytte av kristne aktiviteter og ikke minst alle problematiske tankene rundt trosinnholdet. Selv har jeg jobbet lenge med å komme til rette med min egen tvil. Dette har ført til boken Tro under tvil som kommer på Verbum senere i høst. Jeg håper den kan være et konstruktivt bidrag inn i tenkningen rundt tvil. 

Dokka skriver om tvilen som grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende.. Jeg er helt enig med henne i dette. Hun har nå lagt dette bak seg. Også jeg kan se tilbake på livet mitt så langt og se at jeg ikke tviler like mye som før, eller på det samme i dag som for eksempel i tenårene og ung voksen-tiden. Troen har forandret seg, og tvilen har forandret seg. Men tvilen er der fortsatt.  

Jeg har i mange år også jobbet med kristen ungdom om tro og tvil i ulike menigheter, og de siste femten årene som lærer på Sagavoll Folkehøgskole. Mange ungdommer forteller at det ikke har vært mye rom for å snakke åpent og ærlig om tvil i miljøene de kommer fra. Det kan nok være litt overraskende, siden vi lever i en tid hvor mange opplever det som særlig in å tvile. I mange miljøer ønsker man bare å ha fokus på tro og det som bygger opp. Tvil oppfattes som noe som river ned. Men her er det nok ikke enten eller, tenker jeg. Tvil kan også være en ressurs. 

Det er uansett avgjørende viktig at vi skaper trygge rom i kristne miljøer til å snakke åpent og ærlig om tvil, uten skam og uten fordømmelse. Ikke for å dyrke tvilen, men for best å kunne leve med den slik den faktisk er. Tvil kan ofte være sammensatt og en nokså komplisert materie. Så takker jeg for at Dokka kan si farvel til sin tvil, men andre opplever nok at tvilen ikke vil gå. 

Å få hjelp til å leve med sin tvil, er viktig. Noen trenger kloke mennesker å snakke med, andre trenger svar på konkrete spørsmål. Noen trenger sjelesorg, andre trenger apologetikk. Det er mange veier i tvilslandskapet. For noen er det viktig å få hjelp til å løfte blikket fra seg selv, sin egen navle, og over på andre mennesker og Gud. Jeg tror at når tvileren fokuserer på kjærligheten og kjærlighetens kilde, vil ikke tvilen nødvendigvis forsvinne, men kanskje den vil trekke seg litt tilbake, ikke bli fullt så høylytt og krevende. 

I møte med tvilen trengs det klokskap og visdom og mye kjærlighet. Tror jeg.

(Innlegget ble publisert i Vårt Land papir 3. aug, og deretter på verdidebatt.no)

Bok om tvil kommer snart

Nå nærmer det seg utgivelse av boken Tro under tvil. Boken kommer i månedsskiftet sept/okt og gis ut på Verbum Forlag. Wow! Jeg jobber nå med siste finpuss. Gleder meg veldig til å holde den i hånda!

Denne boken har jeg hatt lyst til å skrive i mange år, og endelig åpnet det seg en mulighet til å få realisert prosjektet. Mange bøker er lest og mye stoff er blitt samlet i disse årene mens jeg har planlagt boken. Det har vært veldig interessant. Samtidig har jeg ønsket å skrive en personlig bok med nokså stor vekt på egne erfaringer som tviler. Jeg har snakket med ungdom om tro og tvil i flere tiår og håper at mange vil kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver om.

Bokskrivingen har gått sterkt utover bloggingen, men nå vil det bli litt mer tid framover til bloggen også, håper jeg.

Målgruppen for Tro under tvil er unge voksne, ca 20 - 40 år. Det er i hvert fall denne gruppen jeg har hatt i tankene, men jeg håper at både yngre og eldre vil kunne få noe ut av boken.

Det finnes ikke mange bøker på norsk om tvil, så jeg håper at denne vil fylle et lite tomrom på akkurat dette området. Er spent på mottakelsen av min første bok. 

Fordomsknuserne

Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot har nylig kommet ut med bok, Presten og Ateisten, utgitt på Vårt Land Forlag og Humanist Forlag. Jeg hadde store forventninger til denne boken, og leste den ferdig allerede før de rakk å lansere den på torsdag. (Jeg fikk dessverre ikke vært der). Boken består av brev om tro og tvil og mye annet mellom disse to kameratene skrevet over en 10-måneders periode i 2014. Det er en lettlest og god bok, selv om den kanskje er litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. På sitt beste graver den dypt i troshistorien til forfatternes liv.

Didrik har for lengst knust mange av mine fordommer om ateister og humanetikere. Jeg har fulgt mye av det han har skrevet og engasjert seg i over noen år nå, og jeg har også fått anledning til å treffe han ved noen anledninger, samt hatt kontakt med han på sosiale medier. Han er et utrolig spennende menneske, rett og slett. Stian, presten, har jeg aldri møtt eller hatt kontakt med, selv om jeg etter hvert også har lest en del av hva han har skrevet i Vårt Land o.l. Jeg vet at vi har veldig mange felles venner, så så fryktelig langt vekk er han vel sånn sett ikke. Dessuten er vi begge fra Hedmark.

I boken blir vi ganske godt kjent med begge brevskriverne. Brevets form er jo en svært personlig kommunikasjonsform og vi blir på mange måter tatt med inn i det private forholdet mellom disse to. Av og til tenker jeg nok at det kan bli litt vel intimt, men det kan også skyldes at jeg mest er ute etter å lese hva de tenker om de store spørsmålene. En annen utfordring med brev som form er at det lett kan bli springende og usystematisk fordi man helst skal svare på alle små og store utfordringer gitt i det brevet man mottok. Jeg skulle til tider ønsket meg mer redigering av innhold her, men det ville vel brutt med konseptet, kanskje. Alt i alt fungerer det godt.

Det er to svært oppegående representanter for hvert sitt livssyn vi møter her. De er likandes folk, og de knuser ikke bare fordommene til hverandre, men helt sikkert svært mange leseres fordommer også. De stiller spørsmål og utfordrer stadig sine egne standpunkter. Jeg liker det. På den måten blir de litt sårbare også, men først og fremst er det ærligheten som preger boken. Og slikt blir det ikke skyttergravskrig av. En veldig spennende progresjon avsløres mellom dem: Først hadde begge fordommer om hverandres tro, så finner de ut at de deler mange tanker som gjør dem likere hverandre enn de først trodde, men i løpet av skrivingen oppdager de mer av de virkelig dype forskjellene som gjør at de ikke står for det samme. Didrik forblir ateist, Stian forblir kristen. De er svært like på mange områder, men likevel er det en kløft mellom dem. Et paradoks er det likevel, og det syns jeg er litt artig, at Didrik kanskje er mer religiøs av legning enn Stian, selv om oppveksten skulle ha ført til det motsatte.

At brevskrivingen foregår mens den ene blir far og den andre mister et barn i mors liv, må ha vært svært tungt for dem. Vi blir tatt med inn i eksistensielle konflikter og må vel bare takke for at de gir oss dette. Gripende lesning. At presten skal leve fjorten dager uten bønn og ateisten leve fjorten dager i bønn, er mer et eksperiment, litt lek og litt alvor. Jeg vet ikke hvor seriøse slike eksperimenter egentlig kan bli, men det blir artig stoff av det. Når de deler livs- og troshistorie, og knytter disse til hvorfor de mener som de mener, er de kanskje på sitt beste. Livshistorie og troshistorie er noe av det meste spennende jeg vet om. Men her er det mye smak og behag fra min side, selvfølgelig.

Jeg har en følelse av at siste del av boken faller litt i spenning og intensitet. Det føles litt som om de begynner å gå på tomgang. Men for all del, også der serveres det gode tanker og refleksjoner.

Jeg er overbevist om at denne boken vil gjøre noe med fordommene til mange. For fordommer er det nok av i Human-Etisk Forbund, i pinsebevegelsen, i Den norske kirke, ja, hvem er det vi ikke skal nevne? Vi kan fortsette å ha fordommene våre ved å si at Didrik er unntaket, eller at Stian er unntaket, eller vi kan gjøre et forsøk på å lytte mer på historiene til hverandre.

Jeg har også kommet fram til at jeg ofte føler med slektskap med folk som er åpne og ærlige om sin egen tvil i forhold til sitt livssyn eller de store spørsmålene, enn jeg er med de som er skråsikre i sin sak. Skråsikre ateister er det nok av, skråsikre kristne også. Forfatterne bak Presten og Ateisten har mange meninger, men de framstår som alt annet enn skråsikre representanter for sine livssyn.

Anbefales til alle med fordommer! (Jeg er litt usikker på hvor mange som da er igjen)

Jeg har vært der Jesus ble født

Det har stått veldig stille på denne bloggen dette året. Har et håp om å være litt mer produktiv det neste året, også her. Jeg holder på med et skriveprosjekt om TVIL, så derfor har jeg valgt å bruke tid og krefter på det. Forhåpentligvis ender det i et produkt i løpet av det neste året. Uansett, det er jul og her kommer en liten julehilsen jeg skrev til menighetsbladet vårt Helsing (for Sauherad og Nes) denne julen:

Jeg har vært i Betlehem. Jeg har vært på akkurat det stedet tradisjonen sier at Jesus ble født. Flere ganger har jeg stått og sett at folk fra hele verden kommer og kysser golvet der. Så forskjellige vi er, vi som tror at Gud ble menneske, vi som tror at Jesus var Gud, tenker jeg. Det er rart å stå der i underetasjen på Fødselskirken, men jeg vurderer aldri å kysse golvet.

Nå er det ikke sikkert at denne kirken er bygget nøyaktig der hvor Jesu føderom var. Slik er det med de fleste kirker i Israel som er reist på historiske steder. Man er mer eller mindre sikker. Derfor sies det alltid «i følge tradisjonen». Akkurat det er ikke så avgjørende for meg. Steiner, ruiner, steder, etc. er i seg selv døde ting. Jeg tenker som en protestant. Andre kristne tenker annerledes.

Det er likevel helt avgjørende for min tro at historien om Jesus skjedde i virkeligheten, at det ikke bare er et smukt eventyr eller noen gode historier vi kan lære litt av. At Gud ble menneske, helt på ordentlig, er så radikalt at vi nesten ikke kan fatte det. Jeg fatter det ikke, men jeg er sikker på at jeg liker det. I det miljøet dette skal ha skjedd i, var en slik tanke ren blasfemi. Utenkelig. Helt uventet. Umulig.

Derfor er ikke historien om Jesu fødsel og Jesu liv sluttresultatet av en filosofisk tankerekke om Gud. Det er ikke et resultat av at noen tenkte at «siden Gud er slik og slik, må det bli født en gutt som heter Jesus, han skal dø på et kors, osv.» Det var mer slik: Jesus levde et nokså vanlig jødisk liv i Galilea. Født i Betlehem, oppvokst i Nasaret. Så, på et tidspunkt, begynner noe å skje. Både det han sier og det han gjør, sprenger alle rammer for hva man tenkte både om Gud og menneskene. Hvem var han? Familien hans og disiplene hans må ha klødd seg i hodet mange ganger. Kanskje forstod de det ikke før han viste seg for dem etter sin oppstandelse. Og da var i hvert fall alle rammer for det menneskelige sprengt i stykker.

De må ha lurt på hvem han var som liten. Kanskje til og med hvordan fødselen var. Vi kan tenke oss at mor til Jesus, Maria, på et tidspunkt setter seg ned med disiplene til Jesus, kanskje etter hans himmelfart, kanskje tidligere, og forteller dem noe hun hadde gjemt i sitt hjerte: «Nå skal dere få høre hva jeg opplevde da Jesus ble født. Det kom en engel til meg …» Vi visste det var noe spesielt med han allerede da, tenkte de kanskje.

Ingen av disiplene var der den gang. Men fortellingen bringer alle Marias tilhørere med til Jesu føderom, slik den fortsetter å bringe alle oss som hører fortellingen i dag, tilbake dit.

Jeg har vært der, mange, mange ganger. Ikke så mye i kjelleren på Fødselskirken, selv om det er en spesiell opplevelse, men omtrent på det stedet for 2000 år siden, sammen med Josef og Maria. Jeg liker tanken på at hjertet mitt vanker der. Jeg fatter ikke rekkevidden av hva som skjer der, men jeg tror jeg liker det veldig godt.

God jul!

C.S. Lewis i fokus

Det skal ikke stikkes under en stol, verken sølvstoler eller andre, at jeg har vært i litt C.S. Lewis-modus en stund. Det blir lett slik når en underviser på en linje (Aktiv Bibel på Sagavoll Folkehøgskole i Telemark) som setter fokus på både mannen og produksjonen hans.

Jeg har ikke vokst opp med noe sterkt forhold til Narnia-bøkene, og hans apologetikk-bøker møtte jeg vel egentlig også på et veldig sent tidspunkt i livet. Så jeg kan nok ikke skryte på meg et langt og intenst forhold til mannen, men det begynner å komme seg. Oskar Skarsaune og Bjørn Are Davidsen er vel kanskje to av de beste Lewis-kjennerne i dette landet. Jeg er altså ikke der.

Men jeg er oppriktig fascinert av mannen, kanskje fordi hans liv og hans verk ikke så lett passer inn i en enkel formel. Alister McGrath har skrevet en veldig god biografi om Lewis som kom ut i fjor: C.S.Lewis A life. Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Den er jeg nettopp ferdig med å lese. Lewis sin historie er ingen ren suksesshistorie, selv om han hadde mye av det også. Og han levde langt fra noe A4-liv. Jeg veksler mellom å bli trist og glad og imponert i min lesning av denne biografien.

At Lewis var en svært begavet person, er det liten tvil om. Toppkarakterer fra sine eksamener i Oxford. Ekspert på engelsk litteratur. En skarp litteraturkritiker. Professor i Cambridge. Etter at han ble kristen, satte han ord på kristen tro og tanke som ingen hadde gjort før han,  og som har satt varige spor etter seg. Og med Narnia fikk han en eventyrlig suksess.

Lewis sitt vanskelige forhold til faren, sitt kompliserte kjærlighets(?)forhold til Mrs.Moore, sitt anstrengte forhold til sine kollegaer (eller kanskje mest motsatt vei) på Magdalene College, sitt nære og etter hvert kalde (også det mest motsatt) forhold til Tolkien, sitt varme forhold til sin bror Warnie og sitt overraskende ekteskap og kjærlighetsforhold til Joy, er gripende historier hver for seg. McGrath binder det sammen på en god måte og lar oss bli godt kjent med personen Lewis, så langt det lar seg gjøre da.

Samtidig som jeg leste McGrath, småleste jeg i en Tolkien-biografi av Humphrey Carpenter også, for å sjekke hvordan forholdet mellom Lewis og Tolkien ble skildret der. Forholdet beskrives som meget godt i begynnelsen, etter hvert ble det mer og mer komplisert. 

Lewis sitt forhold til egen karriere, sin egen berømmelse og ikke minst til sitt eget forfatterskap er også spennende områder boken tar opp. Er Lewis apologeten som mistet troen på apologetikken, eller sine egne evner som apologet? McGrath skriver godt om dette.

I The Kilns. Riktig rom, feil møbler.

I begynnelsen av april fikk vi lov å besøke huset der Lewis bodde, The Kilns. Selv om ingen av hans bøker eller hans møbler er der, var det likevel en spesiell opplevelse.

Man blir ikke profet i sin hjemby, var det visst en kjent mann som en gang sa. (Gjett hvem? Nei, det var ikke Lewis). Og historien om både The Kilns etter Lewis sin død, historien om Magdalene College i Oxford, og Oxford generelt, viser vel at det stemmer. I en guidebok om Lewis i Oxford, skrevet av en av Lewis sine naboer, Ronald K. Brind, står det at nesten ingen i Oxford aner noe om Lewis. På hans arbeidsplass gjennom mange år, Magdalene College, er det heller ikke gjort stor stas på mannen. Kun et dikt av han henger på en mur. Han hadde fortjent bedre, tenker jeg.

For noen kristne er han en helt, en stor stjerne. For andre er han knapt en kristen. For noen er han for konservativ, for andre for radikal. For noen er han først og fremst Narnia. For andre er han først og fremst apologetikk. Ikke helt lett å plassere, altså.

Biografien hans mer enn antyder at han var så mye mer spennende enn disse båsene. Samtidig i bunn og grunn et helt vanlig menneske, med en mer uvanlig evne og innsikt enn de fleste andre. 

En liten perle av en apologetikkbok

Presten, skribenten og journalisten Per Eriksen har skrevet en liten perle av en apologetikkbok. Den heter Før du sier du ikke tror. Med undertittelen Spørsmål å få svar på før du avviser Gud. Det er Luther Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken falt jeg for, rett og slett. Dette er ingen apologetisk tungvekter med massevis av fotnoter og kompliserte tankemønstre. Boken er kort og lettlest, faktisk nokså fortlest. Layouten og oppsett burde fungere for folk flest, for å si det litt flåsete. Med andre ord: Den fungerer veldig godt. Jeg liker den!

Ok, ingen tungvekter altså? Nei, men den har noe å komme med som gjør den til alt annet enn en lettvekter. Eriksen er klok. Han tenker kloke tanker. Og han tar leseren med inn i kloke tankebaner der de essensielle spørsmålene stilles. Kun den som har god oversikt over kompliserte felt, kan skrive enkelt om det uten å overforenkle. Her har vi et eksempel på det. I tillegg viser han svært gode eksempler fra god litteratur og film.

Prester, ungdomsledere og konfirmantlærere, her har dere fått en gavepakke! Hvis dere brukes Eriksens tilnærming til flere av de viktige spørsmålene, har dere ledet ungdommer og andre inn i et meget spennende landskap der tro og fornuft møtes.  

Den grundige faglitteraturen finnes i andre bøker, som jeg har presentert en god del av i andre poster på denne bloggen.

PS! Per Eriksen er ingen fornuftsfanatiker. Kjernen i hans tro er kjærlighet til Jesus. Boken starter der.

 

Bok: Mordet på Jesus

Som seg hør og bør har jeg lest meg gjennom en passende påskebok i år. Parhestene Bill O'Reilly og Martin Dugard har satt seg inn i historien om Jesus og hans samtid og skrevet boken "Mordet på Jesus". Etter å ha kikket litt på litteraturlista bakerst, fikk jeg visse forventninger til boken, for det er solide verk de bygger på.

Boken forteller historien til Jesus, flere av de viktigste personene han hadde med å gjøre, pluss historiene til flere av Romas keisere som har en eller annen link til Jesus. Forfatterne legger vekt på at boken er faktabasert og at de gjennom sine undersøkelser har kommet over mye som er nytt for den vanlige leser. Det er ikke helt feil, men det er heller ikke riktig.


Som fortelling fungerer boken veldig godt. Den er lettlest og godt skrevet. Her er det mye faktabasert materiale, la det ikke være tvil om det. Og det er bra.

Men siden hele boken er fortelling, går forfatterne langt ut over det vi er sikre på. Her er det fiksjon så det holder. Når de beskriver tanker og følelser både til Jesus og andre, har de for lengst forlatt hva vi faktisk vet. Selvfølgelig er det lov, men når de i begynnelsen av boken skriver at de vil si i fra når de ikke vet hva som skjedde eller når "materialet vi siterer ikke står hugget i stein", og veldig sjelden gjør akkurat det, blir det litt feil for meg.

Jeg hadde nok forventet litt mer om hva forskning har avdekket og ikke avdekket, en litt mer historisk-kritisk tilnærming. Det er det lite av her. Dette er en rimelig ortodoks framstilling slik vi kan møte den i kirkens forkynnelse. Som sagt fungerer det godt til sitt bruk, og jeg tror mange vil oppleve denne boken som svært opplysende og god, men noen fagbok er det altså ikke.

Noen små eksempler på noe jeg stusser på: At Jesus en dag river ned pengevekslernes boder i Tempelet, er det liten tvil om. Men når skjedde den? I de synoptiske evangeliene legges denne hendelsen som en intro til lidelseshistorien. I Johannes legges den på et helt annet tidspunkt. I stedet for å tenke at forfatterne av evangeliene brukte denne hendelsen litt ulikt, fortelles det i Mordet på Jesus at Jesus rett og slett gjorde det to ganger. Interessant teori, men her er det andre tolkninger som nok vil ha faglig mer støtte.

I det hele tatt kommer det vel knapt fram i boken at de fire evangeliene ikke samstemmer på flere punkter. Kanskje det ville forstyrret selve fortellingen, men jeg tror egentlig ikke det.

Et annet eksempel: Maria Magdalena blir nok en gang identifisert som prostituert. Det er en kirkelig tradisjon på det siden pave Gregor prekte over Lukas 7, 36 - 50 i 591, men det er svært omdiskutert, for å si det mildt. Østkirken har aldri gjort denne identifikasjonen, og jeg tror de færreste fagteologer i dag vil tenke at Gregor gjorde en riktig analyse av teksten denne dagen. Så hvorfor velger O'Reilly og Dugard å gå god for den historien?

Små detaljer? Ja, men det er ofte i detaljene mye blir sagt. Det er ikke til å komme forbi at det er mange detaljer i Jesu liv og samtid vi rett og slett er ganske usikre på, og det kan godt lesere få kjennskap til.

Mordet på Jesus er på ingen måte en dårlig bok, men det er og blir en salig blanding av fakta og fiksjon. Og slik må det nok være hvis det skal gjengis i en sammenhengende fortelling.

Bra og nyttig bok av Espen Ottosen

Det er mye å glede seg over når det gjelder det kristne bokmarkedet om dagen. Apologetikken, eller trosforsvaret, har fått en renessanse i verden, og den vokser også i Norge. Ikke minst kan vi takke det massive hardkjøret mot kristentro Dawkins & co har gående. Dan Brown har også hjulpet godt til. Det åpner seg et marked for å drøfte spørsmålene som reises, og det er bare å takke når kristne forfattere og forlag markerer seg på dette markedet.

Espen Ottosen er vel mest kjent som debattanten som alltid representerer det folk flest er i mot. Han er dyktig til det. Jeg er ikke alltid enig i det han sier, men er ofte imponert over hans saklighet og stødighet. Vi trenger slike stemmer.

Nå har han skrevet bok om tvil og tro. At en av frontfigurene i Misjonssambandet skriver om tvil, er grunn nok til å sjekke ut denne boken. Han beskriver seg selv som en sterk tviler:

Jeg har alltid tvilt. Jeg er et tvilende menneske som blant annet har tvilt på om Gud finnes, og om Bibelen er sann. Derfor har jeg hatt et rikelig behov for å forsvare min tro - overfor både meg selv og andre. I møte med protester og spørsmål har jeg jaktet på svar og argumenter.

Dette kjenner jeg godt igjen fra eget liv. Kanskje jeg hadde forventet at tvilen skulle fått en større plass i boken, men det gjør den ikke. Boken holder slik sett hva den lover på forsiden: "Litt om min tvil. Mest om min tro". Etter å ha justert forventningene mine noe i løpet av de første kapitlene, sitter jeg igjen med bok jeg er svært takknemlig for at er skrevet.

Espen Ottosen har lest seg grundig opp på mange av spørsmålene han stiller i sin tvil. Og selv om det blir svært mange navn og ikke få henvisninger til bøker, er det nettopp i dette jeg mener han gjør et godt stykke arbeid jeg vil ha stor glede av i lang framtid. Egentlig lister han opp mange av de viktigste tenkerne, de viktigste tankene og de viktigste bøkene innenfor temaer som "Gud og vitenskapen", "Guds eksistens", "Hvem er Gud?", etc. Suppleres denne boken med Søvik og Davidsens bok "Eksisterer Gud?", har man lagt et godt grunnlag for en meget reflektert samtale om Gud på et filosofisk nivå.

Ottosen skriver godt, det er det ingen tvil om. De som leser hans bok vil fort se at han åpner for at mange spørsmål har flere gode alternative svar. Verden er ikke svart-hvit. Denne innsikten i at blant annet kristne tenkere rett og slett tenker ulikt er uhyre verdifull, både for den som selv stiller mange spørsmål, men ikke minst for den som lever i en tro der vanskelige spørsmål altfor lett besvares med for enkle svar. Dette er voksenopplæring av kristne, ikke minst av det miljøet Ottosen selv representerer som vel ikke er kjent for å være mest åpne for filosofi, eller for evolusjonslæren, for den del. Det kan til og med hende at boken hans også er voksenopplæring for mange ateister og agnostikere. Håper det!

Jeg merker at jeg utover i boken egentlig ikke er så opptatt av hvilke svar Ottosen selv lander på. Litt merkelig følelse akkurat det. Det kan nok delvis ha noe med at han stadig viser til at han ikke er fagperson på de og de feltene, og på den måten nesten underselger sin egen stemme. Men det kan også ha med å gjøre at han presenterer alternativene så godt at jeg føler meg fri til selv å velge hva jeg vil lande på. Kanskje siste delen av boken skiller seg litt ut. Da overtar mer og mer Misjonssambandsforkynneren Ottosen og jeg føler at undringen blir litt borte og svarene går litt mer på autopilot. Synden blir veldig, veldig sentral, og jeg befinner meg plutselig på bedehuset etter å ha vært på en reise i tid og rom.

Men alt i alt: Denne boken har blitt en nøkkelbok inn i pensum for alle som er opptatt av apologetikk og religionsfilosofi. Godt gjort! Anbefales derfor varmt!

- De kristne vil bare samle poeng

For ikke mange ukene siden snakket jeg med en kvinne som jobbet sammen med mange kristne i veldedig arbeid. Hun sa: - De kristne er bare ute etter å samle poeng for livet etter døden. Jeg er mye ærligere enn de, siden jeg gjør gode gjerninger uten tanke på at jeg skal få en belønning i etterlivet.

Jeg kjente at dette traff meg. Ikke fordi jeg selv tenker at jeg skal samle noen poeng med gode gjerninger, men fordi den rammer oss alle ved å plassere vår egen egoisme midt i det gode vi eventuelt gjør.

Hvis denne kvinnen har rett, og vi skal ikke se bort fra at hun har et poeng, er også kristne i bunn og grunn egoister som egentlig tenker mer på seg selv enn andre. Det er bare det at vi tenker på andre fordi det lønner seg. Trist!

Første gang jeg møtte en liknende tanker, var faktisk på videregående. En medelev, ivrig i FpU for øvrig, mente at alle handlinger egentlig var egoistiske.

Hvis en handling ikke skal være egoistisk, må den vel egentlig bestå en eller annen test som går ut på at ville du gjort det samme om ingen så deg, heller ikke Gud, eller noe sånt. Jeg håper vi har en del handlinger som består denne testen.

Jesus var opptatt av ingen skulle gjøre gode gjerninger foran øynene på folk. Fariseerne ble beskyldt hardt og brutalt for å gjøre nettopp det. Ikke gjør noe for å høste applaus eller anerkjennelse, sa Jesus (med litt andre ord).

Samtidig snakker han om at alt vi gjør og ikke gjør en dag skal komme fram. Vi skal dømmes for det. En fryktelig skremmende tanke, spør du meg. Og mange, både kristne og andre, har vel kjent på angsten for nettopp dette. Det kan bli søvnløse netter av slikt.

Kan det være at kvinnen hadde rett, likevel? At kristne er så opptatt av å komme godt ut av det at de gjør alt de kan for at Gud skal være fornøyd på dommens dag? At det er frykten for dette og ikke kjærligheten til menneskene som er drivkraften gjennom livet? Kanskje hun har litt rett!

Samtidig er denne "egoistiske" motivasjonen neppe noe Jesus ønsket å dyrke, for han taler mye om at det er kjærligheten til våre medmennesker, både venner og fiender, som skal være drivkraften. Kvinnen hadde rett i at det er mer høyverdig å hjelpe et menneske uten å tenke på at det skal lønne seg for hjelperen til slutt. Jeg er helt sikker på at Jesus ville vært den første til å si det samme.

Så står vi igjen med motivasjonene våre ofte er delte. Skulle tro at gjelder likt for alle mennesker. Men det er likevel trist hvis den mest egoistiske varianten er den som syns best når kristne gjør godt mot andre. Håper ikke det er regelen.

Kjærligheten søker ikke sitt eget, sier Paulus. Det er kjærligheten Jesus forkynte. Å følge han må ha noe med å leve i denne kjærligheten å gjøre. Hele mitt forhold til Gud, både nå og etterpå, har også med kjærlighet å gjøre.

Gud, kjærligheten og det alternative

Vi har et grunnleggende behov for å kjenne oss elsket, slik som vi er. Jeg tror alle mennesker lengter etter dette.

Kjærlighet er et svulstig ord, samtidig som det kan bli et billig ord vi slenger rundt oss uten videre. Rett forstått er kjærlighet det fineste vi kan tenke oss.

Ateisten vil si at universet er tomt for kjærlighet. Det finnes ingen kjærlighet der ute som retter seg mot menneskene. Både den kristne og den alternative vil hevde noe annet. Men ser vi nærmere på hva som sies om denne kjærligheten, er det nokså ulik mening i hva det er for noe.

Kjærlighet er en kraft, sies det fra begge. Men er det en upersonlig kraft, som i elektrisk strøm, eller en personlig kraft, som en relasjon mellom to personer?

I kristen tro heter det at Gud er kjærlighet. Dette er en helt grunnleggende tanke. Hvis Gud skal kunne være kjærlighet, må Gud stå i en relasjon. Kjærlighet har både en avsender og mottaker. En kristen tanke om Gud er at Gud er treenig, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Disse er ett, samtidig tre personer som står i et evig kjærlighetsforhold til hverandre. Derfor finnes kjærligheten i Guds vesen før skapelsen.

Da Gud skapte himmel og jord og med det også menneskene, var dette også en kjærlighetsgjerning. Han skapte noe han kunne elske, og som kunne elske tilbake. Og siden han ikke skapte bare ett menneske i isolasjon, men flere, var selve meningen med livet lagt ned i skaperverket: Å elske Gud og å elske hverandre. Dette er selve kjernen i Bibelen, i følge Jesus (Matt 22, 34 - 40).

Dette gir mening, tenker jeg.

Når mange alternative snakker om kjærlighet som det viktigste, er jeg derfor helt med. Problemet er når denne kjærligheten blir upersonliggjort, kommer fra en upersonlig kraft i universet, etc. I kristen tro er vi skapt unike, med vårt helt spesielle stempel, ønsket og elsket av Gud som akkurat den spesielle personen vi er. I østlig inspirert tro er det unike og spesielle en illusjon, for egentlig er vi ett med altet. Den ypperste innsikt er at alt er ett og alt er fyllt med samme kraft.

Det er mye flott i slike tanker, men likevel blir jeg nokså utilfredsstilt i møte med dem. Hvis kjærligheten er så upersonlig, er jeg i bunn og grunn like ensom og uelsket som i universet til ateisten.

Nå legger jeg merke til at mange alternative forholder seg til kjærligheten og kraften som om det var en personlig Gud bak den, som om den var en relasjon, og det forstår jeg godt, for det er slik vi skapt, tror jeg. Problemet er bare det at de da bryter med sin egen oppfatning av hva universet egentlig er.

Husk at en upersonlig kraft ikke vil noen ting, er ikke bevisst, handler ikke, etc. Hvis den skulle ville noe, være bevisst, handle, osv., ville vi ha kalt den en personlig Gud. Og kanskje mange alternative tror mer på en personlig Gud enn de selv ønsker å vedkjenne seg.

Gud er kjærlighet. Kjærligheten eksisterer ikke i et vakuum i seg selv, men alltid mellom en bevisst person og noe annet. Gjensidig kjærlighet er mellom to bevisste personer. Kjærlighet er relasjon.

Bibelen forteller om en kjærlighet fra Gud som er så stor at den er villig til å ofre alt. Den som gir sitt liv for å redde andre, viser kjærlighet, i følge Bibelen. En kjærlighet som koster noe.

Kristen tro er ikke et sett med riktige meninger, regler og ritualer, men først og fremst et ja til kjærligheten mellom Gud og mennesker og mennesker i mellom.

Tre grunner til at det står dårlig til med bibellesingen

Jeg tror det er nokså bred enighet om at den personlige bibellesingen til kristne ikke alltid fungerer helt optimalt. De færreste av kristne, både ungdom og voksne, sier at de får dette til. Også utbyttet er det vel så som så med ofte.

Det er vel heller ingen hemmelighet at bibelkunnskapen både blant kristne og andre er sterkt synkende.

Teologen Peter Enns er på konferanse om Bibelen om dagen. På bloggen sin skriver han om at han på denne konferansen har lært at det er tre grunner til at det er slik.

1. FRAGMENTERT LESING. Folk leser bare små deler av Bibelen, enkeltvers, etc. heller enn lengre tekster. Dette fører til at det større bildet teksten tilhører forsvinner. 
2. UHISTORISK LESING. Folk leser uten å ha kunnskap om den historiske sammenhengen bibelteksten står i. 
3. ALENE-LESING. Folk leser Bibelen alene i stedet for sammen med andre. Bibelen er ment for lesing i grupper.

So, the response to the three reasons why Bible reading is down is:

Read big, read real, read together.

Er Bibelen ufeilbarlig?

I evangelikale kretser i USA har det i mange år vært en heftig debatt om Bibelens ufeilbarlighet (inerrancy). Vi kan nok kjenne igjen noe av denne debatten også i Norge, men den har ikke samme tilspissing her som i USA. NLA-debatten denne høsten er vel det nærmeste vi kommer, og den er ikke helt ulik.

Jeg har lest den nylig utgitte boken fra Zondervan Five Views on Biblical Inerrancy (FVoBI), en bok som på en nokså grundig måte belyser forskjellene i tilnærming innenfor evangelikalsk amerikansk kristendom.

En liten digresjon først. Jeg kjøpte for noen år siden flere amerikanske oppslagsbøker som tok for seg de vanskelige tekstene i Bibelen. Hvordan komme til rette med de? Det er jo spennende. Det jeg burde ha skjønt, men som jeg ikke forstod siden jeg ikke kjente det amerikanske landskapet godt nok, var at disse bøkene kommer fra et miljø som mener Bibelen ikke kan ta feil i noe. Derfor må alt "gå opp". En av høvdingene innenfor ufeilbarlighetslæren er Norman L. Geisler. I forordet til The Big Book of Bible Difficulties, som han har skrevet sammen med Thomas Howe, står det med store bokstaver:

GOD CANNOT ERR (TA FEIL),
THE BIBLE IS THE WORD OF GOD.
THEREFOR, THE BIBLE CANNOT ERR.

Forfatterne innrømmer at det er problematiske ting i Bibelen, men at det ikke finnes en eneste feil i Bibelens originale tekst. Og under ingen omstendighet kan Gud tale mot seg selv. Med et slikt utgangspunkt vil jo en eneste feil i Bibelen føre til at alt faller sammen, en setning Peter Enns har hørt mange ganger, skriver han i sitt essay i FVoBI. Oppslagsverkene om de vanskelige bibeltekstene har derfor som formål å "forsvare" Bibelens ufeilbarlighet, noe som kan vise seg å være nokså problematisk noen ganger.

Inerrancy-doktrinen, som den kalles, blir av mange evangelikale sett på som selve prøvesteinen på om du er utenfor eller innenfor. Å fornekte den er å fornekte Bibelen som Guds ord og med det selve grunnlaget for kristen tro. Merk at doktrinen ikke er begrenset til hva Bibelen sier om Gud og troen, altså det åndelige livet, men i like stor grad gjelder historiske og vitenskapelige spørsmål. 

Inerrancy, then, is not a mere statement about Scripture for evangelicals. Since Scripture is the source of evangelical faith, and since inerrancy is ultimately a matter of reading Scipture faithfully, inerrance is often regarded as of the essence of genuine Christian faith. Heter det i forordet til FVoBI.

Selve doktrinen som i dag diskuteres er fra 1978 og heter The Chicago Statement om Biblical Inerrancy (CSBI). En viktig kritikk mot denne doktrinen er at doktrinen ikke er utledet av Bibelen, men er et aksiom som styrer hvordan Bibelen skal leses.

De fem bidragsyterne i denne boken har ett essay hver, der de skal gjøre rede for sitt syn på inerrancy, og gjøre rede for hvordan de møter tre utfordrende tekster. Tekstene er:

Josva 6, der de aller fleste arkeologer ikke støtter bibelteksten om Jerikos murer og krig/massakre

Apg 9,7 sammenliknet med Apg 22, 9 der samme fortelling gjengis ulikt av samme forfatter

5 Mos 20, 16-17 sammenliknet med Matt 5, 43-48 der Gud gir to vidt forskjellige måter å behandle sine fiender på. Motsier Gud seg selv?

Alle de fem bidragsyterne gir også en kort kommentar til hvert av de andre bidragene. 

R. Albert Mohler Jr. er i denne samlingen representanten for CSBI-doktrinen. Han mener dette er det eneste rette synet på skriften, og det er det samme synet Jesus hadde, Augustin, osv. opp gjennom historien. Her møter Mohler solid motbør fra de andre forfatterne. Også Mohlers måte å argumentere på, eller mangel på sådan, blir sterkt påpekt. Peter Enns bemerker hans maktspråk overfor annerledestenkende som har ødelagt mye for mange. Mohler får også kritikk for ikke å ta Bibelens mangfold og ikke minst arkeologi og historie på alvor. For Mohler har det ingen betydning at arkeologer er samstemte om Josva 6 ikke kan stemme. Riktignok finnes det noen få arkeologer innenfor inerrantist-kretser som argumenterer for Josva 6, men de er helt på utsiden av fagmiljøet, som Enns påpeker i sin respons.

Hvem som tilhører andre ytterligheten her, er jeg litt usikker på. For både Peter Enns, Michael F. Bird og John R. Franke er sterkt kritiske til CSBI. Bird er australier og kritiserer den først og fremst for å være en indre-amerikansk og arrogant doktrine. Bird påpeker at de fleste andre evangeliske kristne fra andre land ikke har noe forhold til inerrancy i det hele tatt, men i prinsippet har et godt innarbeidet syn på Bibelen som Guds ord, inspirert og troverdig likevel.

Peter Enns er vel kanskje den som går lengst vekk fra Mohler i og med at han vil kvitte seg med hele inerrancy-begrepet fullt og helt, og han er også den som reagerer skarpest på Mohler sitt innlegg. CSBI-doktrinen og liknende modeller fungerer ikke i møte verken med Bibelen eller med moderne vitenskap, mener Enns.

I do not think inerrancy can capture the Bible's varied character and complex dynamics. Though intended to protect the Bible, inerrancy actually sells it short by placing on it expectations it is not designed to bear. 

Indeed, despite its apparent interest in seeing God as so powerful that he can overrule ancient human error and ignorance, inerrancy portrays a weak view of God. I fails to be constrained by the Bible's own witness of God's pattern of working - that God's power is made known in weakness, he reigns amidst human error and suffering, and he lovingly condescends to finite human culture. Ironically, inerrancy prevents us from grappling with the God of the Bible. 

Hva da med Jeriko-historien? Enns har stor respekt for fagfolk og har ingen tanke om at disse i utgangspunktet ønsker å bekjempe Bibelen. Derfor forholder han seg til at Jeriko ikke kan ha hatt murer på det tidspunktet Bibelen antyder og at det nok heller ikke var en krig eller kamp i noe stort format. Lyver da Bibelen? Nei, mener Enns.

These narratives are the rhetoric of at tribal people, who understood their own existence and their God's role among them in terms of the categories of tribal culture: gods are warriors who fight for their people against enemies, giving victory for faithfulness but withdrawing their hand for unfwithfulness. The Israelites were an ancient people and portrayed God and their relationship to him in that way. 

For Mohler blir Enns essay en demonstrasjon på hvorfor evangelikale absolutt ikke må begynne å jenke på kravene om inerrancy. Andre kommenterer at de syns Enns er flink til å beskrive hva han er mot, men at han har for lite om hva han selv ser som løsningen. Enns kaller sin egen modell for inkarnasjonsmodellen, men kunne kanskje blitt enda tydeligere på hvordan denne modellen er og hva den fører til. Se gjerne på dette innlegget på bloggen hans fra i dag.

John R. Franke ønsker å beholde inerrancy, men gi det en mye videre tolkning enn tradisjonelt. Han er spesielt opptatt av at Bibelens ulikheter og mangfold må komme mer fram. Han opererer også med to typer sannhet, med stor S og liten s. I tillegg er han opptatt av Åndens virkning i og gjennom Skriften. Franke plasserer seg nok mer i en postmodernistisk tolkning enn i en tradisjonell evangelikal tolkning.

Kevin J. Vanhoozer står nok et sted mellom Bird og Mohler, men ønsker en inerrantisme som er mer nyansert enn Mohler.

Det ble litt tynt og kjapt om de to siste, men boken er verdt sitt kjøp hvis man vil inn i denne debatten. Selv om bokens tema er veldig relatert til amerikansk virkelighet, er den nyttig også i vår norske kontekst. Heldigvis er ikke bibelsyn et testspørsmål vi vanligvis stiller til hverandre i Norge. Vi er mer opptatt, tror jeg, av Jesus og evangeliet enn vi er av hva folk mener om Bibelens ufeilbarlighet.

Peter Enns ligger nok nærmest min holdning fortsatt, selv om jeg fant stor glede i flere av de andre også. Enns er på en måte den eneste som tar utenombibelsk vitenskap på alvor og forholder seg til den uten å miste verken troen på Gud eller på Bibelen som Guds ord. Så vet jeg jo at han med det ikke blir spesielt populær i en del evangelikale kretser. Mohler sitt syn finner jeg svært problematisk, også tonen i hans essay.

Det er mye jeg ikke har redegjort for her. Men les gjerne boken selv.

Ikke akkurat C.S. Lewis

At forfatteren av Skuret og Veivalg, Wm. Paul Young, er inspirert av C.S. Lewis, er det vel liten tvil om. Hans romaner er en salig blanding av mange ting, bl.a. vekslinger mellom ulike dimensjoner, møter med Guds personer, realisme, etc., omtrent som hos Lewis, og med et ganske tydelig kristent budskap..

Denne julen har jeg lest meg gjennom hele Narniaserien til Lewis og begge disse bøkene til Young, og må vel konkludere med at Young ikke når helt opp, selv om heller ikke Lewis er på topp gjennom hele sin serie. Narniaserien er i en klasse for seg. Det er vel kanskje litt urettferdig mot Young å sammenlikne på denne måten, men han selger jo godt uansett, så det tåler han nok godt.

Jeg er nok ingen storleser av typisk kristne romaner, så jeg er usikker på hvor bøkene hans ligger kvalitetsmessig sammenliknet med andre i samme sjanger. Det blir kanskje litt for mye forkynnelse for meg, kamuflert som roman. Ikke noe galt i det, selvfølgelig, men skal jeg først lese romaner, foretrekker jeg gode, helt vanlige kvalitetsromaner.

Mange liker Skuret. Det kan jeg skjønne. Selv leste jeg den for første gang for en del år siden. Da ble jeg først og fremst opphengt i at den la seg tett opp til å gi seg ut for å være sann historie. Det forstyrret leseopplevelsen min.

Da jeg nå leste den om igjen, konsentrerte jeg meg mer om hva den fortalte om Gud, Jesus, Den hellige Ånd, det ondes problem, den frie vilje, osv. Altså, jeg leste den som forkynnelse. Og med de lesebrillene fungerer den jo til tider veldig godt. Det er et flott budskap om kjærlighet og veldig sjelesørgerisk om det å oppleve smerte og ondskap. Den balanserer hårfint på om dette livets smerte og tragedier egentlig ikke er så smertefulle eller ikke, når man ser det fra Guds synsvinkel. Jeg føler nok av og til at den går over noen grenser jeg ikke liker, men det kan kanskje diskuteres.

Romanen Veivalg følger opp noe av samme tematikken som Skuret, men jeg sliter virkelig med å henge med på eller godta de fortelletekniske grepene han her gjør. Vi følger Anthony Spencer fra tiden før en ulykke, og fra tiden han ligger i koma til han dør. Det vil si vi følger hans sjel, som beveger seg fra kroppen hans, til himmelen (eller en mellomtilstand) og tilbake til jorden igjen, men da mens den bor inni ulike mennesker. På denne måten får den svært egosentriske Spencer mulighet til å ta et oppgjør med sitt eget liv og til å se hvordan andre har det.

Spencer møter Lewis, eller Jack som han heter i boka, i mellomtilstanden. Det er jo i seg selv interessant, men heller ikke her lykkes han, syns jeg. Han gjør faktisk for lite ut av det, mens han gjør alt for mye ut av alle sjelereisene.

Jeg forstår godt hva forfatteren vil. Noen scener er vakre, og han skriver godt, det skal han ha. Men det funker bare ikke for meg. Beklager. Det er mulig jeg ikke eier de brillene jeg burde hatt. Hvis jeg nok en gang leser det som forkynnelse og som teologi, er jeg også veldig i tvil om det er god teologi. Mulig at det er det, men det må jeg tenke mer på.

Og sånn går ny dagan.

Kristen tro som liv

Det er på ingen måter gitt at kristen tro assosieres med noe levende eller med noe som har med selve livet å gjøre. For mange vil nok ord som institusjon, regler, moralisme, ritualer, etc. fortere poppe opp i hodet før liv, levende, livlig o.l.

På samme måten vil Bibelen oppleves forskjellig. Det er nok mange som tenker at det først og fremst er en bok som inneholder reglene man skal følge hvis man ønsker å være en kristen. Altså, en lovbok. Det er rart med det, hvordan en fortelling kan forstås på vidt forskjellige måter.

Jeg kjenner mange som elsker Bibelen og opplever den som god og levende. Som livets brød. Som levende vann. Så leser jeg Margaret Skjelbreds bok Mors bok, og ser hvordan den samme Bibelen, de samme fortellingene, plutselig kan framstå som det mest livsdrepende man kan tenke seg. Det er vondt å lese, men enda vondere å vite at noen opplever det sånn også i dag.

I den amerikanske bestselgerboken Skuret av Wm. Paul Young ønsker forfatteren å fremstille kristen tro som alt annet enn død tro og moralisme. Han ønsker å fortelle kristen tro med litt andre ord enn man vanligvis er vant til. Om han lykkes, er vel opp til leseren. Gud blir presentert som en stor afrikansk kvinne, Jesus som, ja, Jesus, og Den hellige ånd som en asiatisk liten kvinne. Disse lever i kjærlighet til hverandre og deres mål er å inkludere menneskene i dette kjærlighetsfellesskapet. For en kontrast til Skjelbreds Gud!

Flere andre kristne forfattere og forkynnere har innsett at kristentroen må kommuniseres på en annen måte enn tidligere for at kjærligheten og livet, som er selve kjernen, skal komme fram. Den amerikanske pastoren Rob Bell, som jeg skrev om her, har oppnådd stor suksess med sine bøker. Spørsmålet er om han går for langt bort fra Bibelen eller om han faktisk treffer kjernen? Diskusjonen går høyt.

Kristen tro må ha noe med selve livet å gjøre, hvis ikke er den faktisk meningsløs. Kristen tro er liv fordi Gud er liv. Kristen tro er kjærlighet fordi Gud er kjærlighet. Kjærlighet og liv. Dette skulle alle kristne kunne enes om.

Så er det jo da slående at det ikke er ordet liv som slår oss når vi ser rundt oss i kirker og når vi tenker på kristne. Men det kan jo faktisk være at vi forventer noe annet av liv enn det det faktisk er.

Forventer vi liv som i fest og glede og tjo hei, bør vi nok kikke i mer karismatiske miljøer, eller dra på en kristen ungdomsfestival. Det vil vi finne mye av det. Likevel, skulle dette være definisjonen på at det er liv, vil det se mørkt ut for mange av oss, for det er ikke så ofte vi er der.

Hvis vi derimot tenker at liv er noe som foregår der hvor en plante eller et tre har røttene sine i jorden og får hele sin vekst fra å motta næring derfra, er vi kanskje inne på et bilde som ligger nærme hva kristen tro går ut på. Stille. Daglig. Hele tiden. Rotfestet i Gud.

Noen kristne tenker at det er kun når man aktivt leser i Bibelen eller aktivt ber at dette livet lever. Det tror jeg er feil. "Bli i meg, så blir jeg i dere," sier Jesus. Da har det nok mer med en vedvarende tilstand, nokså uavhengig av følelser og stemning og også aktivitet. Det er en holdning, en vilje, en retning i livet.

I kristen tro er det ganske tydelig hva resultatet av dette livet er: Kjærlighet til Gud og alle mennesker! Kristen tro handler i svært liten grad om at jeg skal oppnå maks lykke, maks velstand, etc., men om at jeg skal motta maks kjærlighet for å gi maks kjærlighet videre til alle som er rundt meg.

Kristen tro snakker om synd. Det er bra. For synd er nettopp det at vi faktisk ikke klarer å elske Gud og andre så høyt vi skulle. Husk at å elske er ikke teori, men handling. Jeg mislykkes her. Kristne mislykkes her. Alle mislykkes her. Gud er nok ikke veldig overrasket over det. Men det er da det fortsatt gjelder: "Bli i meg, så blir jeg i dere!" Kjærligheten gir ikke opp. Den er sta slik.

Kristen tro er en fortelling om levende liv, om ærlig liv og om kjærlighet. Ja, først og fremst om kjærlighet. Det er vel derfor jeg er kristen, tror jeg.

Godt nytt år! Måtte livet strømme gjennom oss alle og fylle oss med en kjærlighet som overgår all forstand!