Når alle snakker samme åndelige dialekt

Ønsker du å være helt sikker på å beholde dialekten din, bør du forbli på det stedet du bor og stadig omgås folk som snakker den samme dialekten.

Du bør faktisk heller ikke gifte deg med, eller flytte sammen med, noen som snakker annerledes enn deg.

Det samme gjelder meninger, for meninger smitter og påvirker like mye som dialektene. Vær utrolig påpasselig med å bare omgi deg med folk som mener det samme som deg. Da vil du hele tiden vite hvor grensen mellom oss innenfor og de utenfor går. Det er både trygt og godt.

En del kristne fellesskap fungerer omtrent sånn. Alle snakker likt, tenker likt, tror likt og kler seg likt. Alle kjenner hverandre, alle vet hvem som er innenfor. Dessuten er det klart definert hvem som står utenfor dette fellesskapet, hvem man skal unngå å bli påvirket av, eller menge seg med.

Dersom kristne fellesskap blir et sted for like folk med samme åndelige dialekt, er det grunn til å advare. Jeg syns ikke det er noen merkevare på et fellesskap at alle ser like ut, bortsett kanskje fra fotballsupportere, o.l.

Når alle snakker samme åndelige dialekt, er det faktisk grobunn for noe som ikke er bra, nemlig åndelig sløvhet og arroganse. Du slipper dessuten stå til ansvar for dine meninger og handlinger, så lenge du handler slik fellesskapet gjør, og du ikke er så dum å rote deg bort i annerledes tenkende.

Ja, jeg er bekymret for kristne homogene, eller monogene menigheter. Men jeg er enda mer bekymret for et samfunn preget av åndelig sløvhet, åndelig ensforming og meningslikhet. Dette kommer veldig godt til syne i møte med Islam, men også i møte med religiøse retninger vi har hatt i Norge i mange år, f.eks. ulike kristne grupper. Samfunnet tåler ikke folk som tar sin religiøse tro på alvor.

Hva tenker læreren i kveld?

Begjær mindre, bli friskere

Sykefraværet øker i Norge. Regjeringen er bekymret og prøver å finne løsningen på problemet. Vi lever i verdens beste land, likevel er vi lite fornøyde. Depresjoner sprer seg som virus. Aldri har det blitt satt flere diagnoser på folk. Det norske folk er sykt. Hva er galt?

Kan det være at løsningen ligger i gammel kinesisk visdom? I dette nummeret av Aftenposten Innsikt gjør i hvert fall YinYang-coachen Cong Zhao en interessant analyse i forhold til det. Det er mye jeg er helt enig i her.

Sett fra det kinesiske Yin Yang-perspektivet, er det minst to årsaker til økende psykiske lidelser og sykefravær i Norge:

1. Den kollektive forventningen om et problemfritt og smertefritt liv.

2. Selvrealiseringsfeller og overfokusering på individer.

Det er vanskelig å være uenig i dette.

Eksperter står klare for å løse alle våre problemer. Det florerer TV-programmer og avisspalter som hjelper oss til å bli perfekt på alt: utseende, kosthold, trening, hjemmerydding, sexliv, samliv, barneoppdragelse osv. Hver for seg er det positivt. Men summen blir et endeløst og forgjeves jag etter et perfekt liv.

Forventningen om et smertefritt liv vises i eksplosjon av pillebruk og stadig flere diagnoser.

Både selvhjelpsbøker og mange terapeuter lover for mye. De lover energi, overskudd, lykke, uten å kunne innfri disse løftene. Det finnes ingen enkle løsninger, og det eneste de oppnår er å øke skamfølelsen hos de som ikke lykkes med sine selvrealiseringsprosjekter.

"Selvrealisering er nær knyttet til idealet om selvstendighet. Forventningen om selvstendigheten er en av modernitetens grandiose forestillinger, med tilhørende benektelse av at mennesket er et avhengig vesen. Å være avhengig gir skamfølelse." (Skårderud)

Troen på individers frihet er sterkt overdrevet i Vesten. Hvor frie er vi? Er vi ikke alle i høyeste grad et produkt av arv, oppvekst og kulturelle og samfunnsmessige påvirkninger i tillegg til vår frie vilje?

Så langt er jeg helt enig med han. Hans beskrivelse av problemene virker riktige. Det interessante er kanskje at jeg er enig i mye av det han videre sier, selv om han der kommer inn på Yin Yang-prinsippet. Dette prinsippet mener jeg i utgangspunktet er problematisk på flere måter, men som en modell til å takle livet, er det faktisk ikke så dumt. Vesten burde tenkt mer i den retning Cong Zhao her beskriver:

Yin representerer kvinnelige elementer som månen, vann, mørke, mystikk, mykhet, passivitet osv., mens Yang representerer mannlige elementer som solen, dag, ild, lys, klarhet, hardhet, aktivitet, osv. Men Yin og Yang er ikke bare symboler for det kvinnelige og det mannlige. De representerer iboende motsetninger som eksisterer i alt i universet (f.eks.: selv, familie, bedrift, nasjon).

Ut fra dette perspektivet, betrakter man ikke hendelser som "enten positive eller negative", men som " både positive og negative".

Menneskers naturlige trang er å søke gleder og unngå smerter. Men det er dessverre ikke mulig å kun oppleve gleder uten smerter. Jaget etter stadig mer og bedre er dømt til å mislykkes. I Yin Yang-perspektivet skifter det positive til det negative etter et visst punkt. Mer av det gode blir ikke bedre, men verre. I Vesten finnes det lignende uttrykk som "for mye av det gode" og "for godt til å være sant".

Det er klokt å innse at livet alltid består av motsetninger. Det er klokt å akseptere at vi aldri blir kvitt alle våre "problemer".

Jeg uthevet det jeg tror er selve kjernebudskapet i forhold til å forholde seg til livet på en slik måte at vi ikke påfører oss selv flere problemer enn vi trenger. Jeg er overbevist om troen på "det smertefrie liv" fører mange inn i depresjoner. Sammenlikningen med andre "vellykkede" rundt oss, både på TV og i hverdagen, er rett og slett drepende.

Forventer vi mindre av oss selv, hverandre og livet, går vi på færre skuffelser. Er ikke dette både sant og riktig? Når taoismen, som Yin Yang-prinsippet kommer fra, sier at vi bør "begjære mindre", tror jeg den er inne på en dyp sannhet. Selv om jeg ikke tror selve frelsen ligger akkurat her.

Så vet jeg at det er mange grunner til både sykefravær og depresjoner, og det er mange grunner til å ønske seg vekk fra de smertene man opplever. Alt er ikke sagt med dette, og alle problemer er ikke løst. Men noen ganger kan vi godt lytte litt østover for å se om det er noe viktig i livet vi har glemt. Og akkurat her har vi det.

Sier Bibelen noe om miljø?

Nina Karin Monsen tier ikke

Jeg er livredd for et samfunn som er så homogent og enig at uenighet ikke får den omtale og respekt det faktisk fortjener. Enda verre vil det være om kritikk av flertallsmeningen ikke slipper til i debatten, eller ufarliggjøres med stygge personangrep. Nina Karin Monsen tier ikke, og takk for det. Hennes meninger er viktige i et demokratisk samfunn.

Mange mener mye om Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsen fordi hun nesten konsekvent sier det som er politisk ukorrekt. Og jeg skjønner selvsagt at hun provoserer. Hun kunne gjerne, både for sin egen skyld og for sakens skyld, ha ordlagt seg lurere i mange sammenhenger. Hun blir et lett bytte. Faren er jo at hun umyndiggjør seg selv. Beklageligvis har hun også en tendens til å virke veldig hard og bitter, men det har hun til felles med flere av sine motstandere når det gjelder homofiles rettigheter, ekteskapsloven og barns rettigheter.

Nina Karin Monsens gode argumenter forsvinner ikke selv om hun skulle forsvinne fra debatten. De må lyttes til og besvares. I Vårt Land i dag har hun et innlegg med tittelen "Barn når det passer?" som en reaksjon på at en enslig 33 år gammel dame har vært i Danmark og latt seg inseminere. Jeg bringer noen sitater fra Monsens innlegg.

Jeg skulle gjerne vite hvordan en kvinne på 33 år vet at hun ikke vil treffe den riktige mannen, og hvor ung myndighetene mener en kvinne kan være når hun avgjør dette spørsmålet. En deprimert 18 åring tror ikke på den store kjærligheten, men et barn kan være en god trøst.

Barn trenger ikke sine egne foreldre, de kan få andres eller noen som ikke selv har barn. At mor er kjæreste med en kvinne, er ingen velsignelse for hva barnet som er fratatt far.

Hvilken moralsk rett har du til å ta fra ditt barn dets far, et gode som Gud har gitt alle mennesker?

Jeg foreslår følgende credo: Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det. Dette credo gjelder også for fosteret.

Felles for alle disse uttalelsene, er at jeg kan stille meg helt og fullt bak dem. Her overdriver ikke Monsen. Heller ikke kan det avfeies med at hun er helt håpløs og dum.

Jeg må bruke plaggene to ganger

Jeg har mange interesser. Klær er definitivt ikke en av dem. Når jeg likevel velger å skrive om klær, er det fordi jeg er opptatt av mote, det vil si de negative sidene ved mote-fenomenet. Det betyr vel kanskje, at jeg faktisk er mer opptatt av klær enn jeg liker å innrømme.

Det er ganske ufarlig for meg å skrive om mote, og da mener jeg klær, ikke musikk, fordi jeg er svært lite opptatt av (tror jeg) hva jeg har på meg. Nå vil kanskje noen som har vært med meg til London eller New York hevde at jeg er minst like opptatt av å kjøpe klær som elevene våre, men det er bare nesten sant. Jeg kler meg ikke stygt, tror jeg, men sikkert litt kjedelig, tror jeg, og det er jeg litt stolt av, tror jeg.

I hvert fall ble jeg, for en del år siden, gjort oppmerksom på at jeg gikk i samme genseren hele tiden. Jeg ble litt flau, men jeg er faktisk ganske glad i den genseren. Og jeg har den enda. Hvorfor skulle jeg ikke det? Kanskje jeg begynner å bruke den på jobben igjen, med stor fare for at elever fra mange kull kan sammenlikne bilder av meg å se at genseren har vært der i mange, mange år. Litt flaut, men litt fint også.

Jeg kan se én positiv side ved mote, og det er at jeg kan få fjorårets modeller av klær til en veldig billig penge. Det er jeg glad for. For jeg fatter ikke at et plagg kan ha tre ganger så høy pris enn det burde hatt bare fordi det er årets modell.

Moter blir skapt for å bli umoderne (Coco Chanel)

Jeg setter pris på skjønnhet. Det vakre er flott å se på. Og selvsagt er jeg preget av hva som er gjeldende mote når jeg bedømmer hva som er vakkert. Jeg lever ikke på en øde øy, selv om jeg bor på Gvarv. (Ingen spydige kommentarer om Gvarv i kommentarfeltet nå!)

Problemet med moten, er i det øyeblikket vi ikke lenger kan gå med plagg, som er fullstendig brukbare, bare fordi de ikke lenger er årets modeller. Dette er ikke bare et teoretisk problem, men en stor utfordring for miljøet. Det burde egentlig være en selvfølge, spesielt i forhold til miljøet, at vi bruker opp det tøyet vi har. At vi sliter det ut. Det gjorde folk før, og det gjør fattige folk i dag over hele verden. Den rike verden kaster tøy som ikke er "moderne nok".

Henne-redaktør Ellen Arnstad fikk den store ære av å komme med 2009's dummeste utsagn da hun skulle uttale seg om hvilke konsekvenser finanskrisen fikk for henne:

Det blir jo enda viktigere med gjenbruk. For meg innebærer det at jeg må bruke plaggene to ganger.

Er det mulig? Men hun sier jo egentlig bare det mange praktiserer og tenker, bare at tallene for gjenbruk er litt høyere. Nå skal det vel sies at hvis plaggene er dyre nok, vil de antakeligvis bli tatt vare på, men likevel. Dette er ikke bra for miljøet.

Heldigvis ser det ut til at moten fra en periode kommer tilbake etter en stund. Det gir jo i hvert fall litt gjenbruk. 80-tallet er in. Hvorfor i all verden har jeg kvittet meg med alle klærne fra det "fantastiske" 80-tallet? Mine ungdomsklær?

Jeg skjønner sånn ca, tror jeg, når en bukse ikke lenger bare er en bukse, men et symbol på at jeg ikke har fulgt med i tiden og egentlig er litt stakkarslig. Men jeg liker det ikke. Skulle ønske jeg kunne fortsette å bruke den til den var helt oppbrukt. For miljøets skyld.

Gud, velsigne 2010!

Vellykket, vakker og lykkelig skåler forsamlingen seg inn i et nytt år. Så naivt troende på de nye muligheter at ingenting i verden kan ta fra dem feiringen i denne høytidsstund. Sorgene og de tunge tankene sendes opp med raketter mot himmelen og forsvinner, mens alle hjerter gleder seg. Velkommen, kjære nye år. Du er vår venn. Vi elsker deg allerede, og vi jubler.

O optimisme, jeg har alltid oppfattet deg som livsfjern. Du åpner bare det ene øyet, det andre forblir lukket. Ved inngangen til et nytt år fylles jeg av vemod, takknemlighet og håp, veldig sjelden av lykke- og festfølelsen.

Rydd heller rom for ettertanken over det vi brukte det gamle året til.

Rydd heller rom for bønner om tilgivelse overfor de vi såret, de vi krenket og de vi ikke så.

Rydd heller rom for minner om de som dette året gikk bort. Fred være med dem.

Åpne heller øynene overfor de som aldri ble invitert.

Åpne heller øynene for de som led, og som fortsetter å lide i det nye året.

Åpne heller øynene for at midt i blant oss lever ensomheten.

Sorg fyller mitt hjerte ved inngangen til et nytt år fordi muligheter ikke ble brukt til å gjøre verden til et bedre sted.

Glede og takknemlighet fyller mitt hjerte over at jeg midt i min egen egoisme noen ganger glemte meg selv og levde for andre.

Håp fyller mitt hjerte fordi vi fortsatt vil møte mennesker og muligheter det neste året.

O optimisme, jeg trenger deg likevel, så jeg ikke gir opp.

Gud, velsigne det nye året!