Knausgård - en såret sønn

Jeg skal ikke skrive noen anmeldelse av boken, bare noen tanker. Eller, kanskje det blir en slags anmeldelse likevel, på en måte. Ok, da slenger jeg like godt terningen på bordet: Terningkast 6, tror jeg. Denne boken likte jeg, rett og slett, fra side 1 til og med side 435. Bok nummer 2 er allerede bestilt.

Karl Ove Knausgårds roman Min kamp 1 har fått Brageprisen og strålende kritikker, så strålende kritikker at det bare var snakk om tid før kritikken av kritikkene måtte komme. Og nå er de her, her og her. Det trenger jeg ikke kommentere.

Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg føler så mye gjenkjennelse i det denne boken handler om. Det er helt sikkert fordi han skriver så godt, men også fordi temaene er så sterke og lette å identifisere seg med.

Han skriver om oppveksten sin, sitt vanskelige forhold til far, sin egen sårbarhet, sin usikkerhet, og mye av det problematiske som følger av å være slik han er. Dette er fiksjon, samtidig som det er en slags biografi. Hva som er helt sant, litt sant eller ikke sant i forhold til virkeligheten, er egentlig uinteressant.

Knausgård gråter mye, mer enn de fleste menn. Han såres lett. Han har ingen selvtillit i forhold til andre, men stor selvtillit i forhold til sitt talent, sitt mål. Han er en fremmed i verden, og har alltid vært det. På sine oppvekststeder er det få lyspunkter å se tilbake på, og når han i siste halvdel av boken befinner seg hjemme i Kristiansand, er byen livløs for han.

Som hovedtema i denne boken er hans ønske om å bli sett og elsket av sin far. Et ønske som aldri blir oppfylt. Når far dør, alkoholisert og ødelagt, er det bare avstand og hat igjen hos Karl Ove.

Bare Knausgårds skildring av alkohol i denne boka, er verdt et studium. Han har genialt beskrevet det enormt sterke elske-hate-forholdet han har til rusmidlet som både gir han så mye og samtidig ødelegger både han selv og de rundt han.

Om rusen:

Jeg elsket det, jeg elsket den følelsen, det var min beste følelse, men den ledet aldri noe godt med seg, og dagen etter, eller dagene etter, var den like tett forbundet med grenseløsheten som med dumheten, noe jeg inderlig hatet. Men når jeg var der, fantes ikke framtiden, og heller ikke fortiden, bare øyeblikket, og det var jo derfor jeg så gjerne ville være der, for min verden, i hele sin uutholdelige banalitet, den skinte.

Samtidig som han bærer en enorm avsky overfor sin far og farmor som er fullstendig underlagt denne "trylledrikken". Dette paradoksale forholdet preger Knausgårds forhold til mye av det han skriver om.

Dette er en sterk bok. Jeg rives med, og jeg syns forferdelig synd på nesten hvert eneste menneske jeg møter i boka. Det finnes ingen nærhet. Kanskje ikke engang kjærlighet. Men mye avstand. Som i forholdet til faren, farmoren, broren, ja til og med kona.

Knausgård var livredd sin far, men ville elskes av han. Han er en dypt såret sønn, og hans verden skildres så forferdelig at det gjør vondt, vondere og vondest å lese noen av sidene i denne geniale boken.

-----

Oppdatert 12.jan:

Jørgen Lorentzen hevder i en kronikk i Aftenposten at Karl Ove Knausgård har levert en av tidenes største fortellinger.

Herved advart

Gode på språk, dårlige på innhold

Jeg skal komme med en innrømmelse her nå. Den kan brukes mot meg i enhver sammenheng senere, men skitt au. Jeg angrer på at jeg ikke har oppholdt meg i utlandet for en kortere eller lengre periode i løpet av studieperioden min. Jeg misunner, ikke så veldig, men litt, alle som har tilegnet seg gode språkkunnskaper. Tenk å kunne snakke flere språk flytende! Wow!

Verden har blitt så liten, og jeg har begynt å føle meg så gammel. Over 40 år! Krise. Og jeg ser og skjønner at dagens ungdommer er noen kløppere på språk. Bare å høre mine egne barn snakke engelsk, er jo nok til å miste frimodigheten. De snakker langt bedre på barneskolen enn jeg gjorde som 20-åring. Jeg er en akterutseilt gammel mann.

Nå skal jeg innrømme at jeg er rimelig god i norsk da. Jeg forstår nokså mange ord, og jeg kan lese til dels innfløkte setninger. Jeg tror til og med at jeg har noe å komme med i forhold til skriving, selv om det går litt vel fort i svingene av og til.

Jeg er et fryktelig nysgjerrig menneske som ønsker å tilegne meg kunnskap og forståelse og ny viten på litt for mange områder samtidig. Derfor leser jeg, og leser, og leser. Ganske raskt finner man jo ut at det hadde vært en fordel å kunnet litt mer engelsk, fransk og tysk. Det skrives jo så mye interessant over alt. Men jeg leser nå det jeg har tid til med den lille språkforståelsen jeg har.

Jeg imponeres av dagens ungdommer. De har reist mye, sett masse filmer uten norsk tekst under, er fullt oppdatert på slang-uttrykk fra både her og der. De er verdensborgere. De kommuniserer mye med mange.

Men så var det det med innholdet da. Faglig tenkning, logikk, historieforståelse, teologi, etc. som jeg er opptatt av, blir man ikke nødvendigvis veldig god på av å ha brukt masse tid på å bli flink i språk. Det slår meg ofte at jeg nesten forutsetter at de som behersker språk, også behersker fagområder og tenkning. Det er visst ikke så sant likevel, er min erfaring. Ikke for å være arrogant, men for å trøste meg selv littegrann. Gamle mannen kan i hvert fall tenke litt, på norsk.

Ingen lengsel - ingen kirke?

Hvis det er sant at folk flest ikke lengter etter Gud

Hvis det er sant at de som tørster etter åndelighet ikke går til kirken

Hvis det er sant at begge disse gruppene øker i antall år for år

Vil kirken dø ut, legges ned, om ikke så lenge?

Hva mener du?

Et folk uten gudslengsel?

Jeg tror det er en grunnleggende forestilling hos mange kristne at alle mennesker, også erklærte ateister, lengter etter Gud i sitt hjerte. Det er denne lengselen prester og predikanter prøver å treffe i sin forkynnelse overfor kirkefremmede mennesker. Det er dette tomrommet, dette hullet inni folk, kristne så gjerne vil fylle med Gud.

Jeg tror det mer og mer er i ferd med å gå opp for en del kristne at denne lengselen ikke nødvendigvis er der. I ungdomsundersøkelsen om tro som ble offentliggjort i boken "Jeg tror jeg er lykkelig ...", var det slående at ungdom som ikke trodde på Gud, ikke gikk rundt med et "hull i hjertet".

I Vårt Land i dag, 6.jan, kan vi lese om Biskop Halvor Nordhaug om dette temaet:

- Det er ikke alle som lengter etter Gud. Tvert imot tror jeg kirken bommer på store deler av det norske folk dersom vi fokuserer på åndelig lengsel og nyreligiøsitet. Mitt inntrykk er at nordmenn flest ikke er spesielt "åndelig interessert".

Nordhaug er en klok mann, og i dette intervjuet nevner han flere andre punkter som utfordrer forkynnelsen, både problemstillinger rundt vektlegging av mennesket som synder, og den tradisjonelle vekkelsesforkynnelsen vi kjenner som "først lov, deretter evangelium".

I kveld foretok jeg en helt uhøytidelig spørreundersøkelse på Twitter om ateistene der følte en lengsel etter Gud. Takket være ateisten Frank M. Rossavik, fikk jeg stilt spørsmål til en god del flere enn de som bare følger meg. Denne lille Twitter-runden kan ikke brukes til noe annet enn å stadfeste at nesten alle som svarte, bekreftet Nordhaugs påstand: Ingen lengsel etter Gud.

(Bi-effekten av undersøkelsen er at jeg nå har en haug med ateister som våker over meg på Twitter. He he, så her skal jeg nok få gjennomgå hvis jeg påstår noe som ikke er riktig om ateistene. Men det er bra det.)

Kan det virkelig stemme at svært mange mennesker ikke bærer i seg en "åndelig lengsel"? Nyreligiøsiteten er da i skuddet som aldri før. Og aldri har flere mennesker vært innom alternativmessene. Vi vet også at for mange av de som søker det alternative, er ikke kirken et sted å gå til. Altså, kirken har problemer med å nå de som søker åndelighet. Det er i seg selv litt snodig. Hvor mange de er, tror jeg ikke vi har noe tall på. Folkereligiøsiteten lever i beste velgående, og kanskje den er økende, men jeg kjenner ingen prosenttall på hvor stor del av Norge vi snakker om. Noen som vet?

Kirken burde ha "fanget opp" (nei, ikke fanget) opp religiøst søkende personer. Det er likevel et faktum at nyreligiøse personer søker det alternative i opposisjon mot maktkirken og autoritetskirken. At de selv går inn i et system med andre autoriteter og maktstrukturer, er pussig nok ikke noe problem for mange av dem.

Ateismen øker i Norge. Det er det ingen tvil om. Og vi vet også at ikke-religiøsitet vokser. Det vil si folk som ikke nødvendigvis har et gjennomtenkt ateistisk standpunkt, men som likevel lever uten tilknytning til religion og religionspraktisering. Hvordan vi skal tolke deltakelse i dåp, kirkelige bryllup, konfirmasjon og julaften, etc., er ikke nødvendigvis gitt. Hvor mye er bare tradisjon, som ser bort fra troselementet, og hvor mye er tradisjon og tro? Liberale kristne har veldig lett for å hevde at alt dette er tegn på at folk i Norge tror på Gud. Problemet til Gelius & co er at de er villige til å kalle ateister kristne hvis de har vært innom kirkebasaren, for å sette det litt på spissen.

Norge må vel være et av de beste stedene i verden å være ateist i. Det er min gjetning, men framtredende ateister og Human-Etisk Forbund spiller en sentral rolle i media og samfunnsdebatt. Ateismen og ikke-religiøsiteten vil fortsette å øke en stund til, tror jeg. Men det er lite sannsynlig at ateisme vil bli eller forbli en stor flertallsholdning framover. Dette er selvsagt spekulasjon fra min side, men religionen vil leve godt så lenge mennesket lever.

Jeg er opptatt av kirken og forkynnelsen der. Hvis, og mye tyder på det, folk ikke har et tomrom og en lengsel inni seg, hva skal da kirken appellere til? Kulere gudstjenester? Stand-up-prester? Neppe. En kirke som begynner å se på seg selv som underholdningsbransje, er dømt til å mislykkes.

Utgangspunktet for kirken må være at man tror på det man har å komme med, at det er sant, rett og slett sant. Kirken er altså fundamentalt uenig med ateisten i forhold til om Gud finnes eller ikke. Kirken vil derfor også ha et fundamentalt annet syn på hva et menneske er, og på hva som er bra for mennesket.

En kirke som tar en ateist på alvor, vil ikke ta utgangspunkt i en lengsel som ikke finnes. Jeg tror heller ikke på at man skal "lure" folk inn i kirken ved å bli utydelige i sin forkynnelse. Kirken er god på sjelesorg, spesielt for de som har det vondt, men jeg tror kirken er for dårlig på å møte de som verken har det vondt eller lengter.

Derimot tror Bjørgvin-bispen alle er "menneskelig interessert", de har del i lengselen etter å være sant menneske, lengselen etter å være god, ærlig og hel. - Denne lengselen etter å være sanne mennesker er fra Gud, den er god og sunn. Jeg tror vi som kirke bør spille på lag med den. Først da snakker vi sant om mennesker.

Jeg tenker over det han her sier, og jeg tror jeg er enig. Jeg kan tenke meg at de fleste vil være enige i at det er et poeng å være godt menneske. Det er ikke spesielt kristent, hører jeg ateistene si med en gang. Nei, ikke spesielt kristent. Men som kristen tenker jeg at hvis Gud har skapt alle mennesker, har han også skapt ateistene. Og hvis Gud finnes og har en god tanke for det å være menneske, vil jeg som kristen samtidig tro at alle mennesker egentlig ønsker dette som er i tråd med Guds vilje.

Jeg håper også at kirken framover kan bli enda bedre på å møte argumentene og kritikken på trosinnholdet som ateistene ofte kommer med. Ikke som en argumentskrig. Jeg tror ikke noen blir kristne av at kristne eventuelt skulle vinne diskusjoner om Guds eksistens. Men som en ærlig samtale omkring hva man som kristen tenker (ja, noen kristne tenker også). Egentlig tror jeg, selv om jeg vet mange er uenige med meg, at svært få velger livssyn ut fra rent logisk tenkning. Jeg tror heller ikke ateisme nødvendigvis kun er fornuftsbasert. Mange velger med magen, det man føler for, og i relasjon til oppvekst og miljø.

Jeg tror kirken er i en krise nå. Men finner den seg selv igjen, vil den leve lenge, kanskje inn i evigheten.

Kristen nok uten menighet

Jeg er nokså sikker på to ting. Det ene er at mange flere mister sin kristne tro etter at de har blitt ungdommer og unge voksne, enn det er som begynner å tro på Gud da. Det andre er at å omgås folk som er ikke-religiøse, ikke nødvendigvis ateister, krever en sterk religiøs bevissthet hos den kristne selv for at ikke troen skal få mindre og mindre å si i livet. Det første har vi en viss statistikk på, det andre er min erfaring.

Det som veldig ofte skjer når kristen ungdom flytter på seg, spesielt inn til byer og studentmiljøer, er at hele det kristne nettverket de er vant til, blir borte. For mange er det nok en blandet følelse, men ikke sjelden får jeg inntrykk av at denne frihetsfølelsen oppleves veldig god. Nå kan de starte på nytt, uten å bli satt i bås som den "kjedelige" kristne Brille-Jesusen.

Samtidig blir de utsatt for et nokså voldsomt drikke- og festepress i studentmiljøene. Var alkohol litt forbudt hjemme, er det ingen som rynker på nesa i det nye miljøet. Så var det dette med å gå i kirken eller på kristne møter da. Det var også både lett og naturlig hjemme, men nå må det oppsøkes aktivt. Mange shopper rundt i de ulike menighetene uten å forplikte seg noe sted. Andre slutter rett og slett å oppsøke kristne sammenhenger.

De færreste, tror jeg, slutter å tro på Gud sånn over natta. Det er nok mye mer vanlig at troen sakte og gradvis får mindre og mindre innvirkning på livet, både i hverdag og tankegang. Man kan gjerne fortsette å kalle seg kristen, eller begynne å si at man har sin barnetro, men gjerne med et tillegg om at man er "kristen på sin måte" eller at man "ikke er sånn fordømmende kristen som kirka". Noen, og det er dessverre sant at det bare er noen, fortsetter som aktive kristne i 20- og 30-årene. Denne aldersgruppen er nesten fraværende i mange kristne sammenhenger. De er opptatt av andre ting.

Jeg skal være forsiktig med å dømme noens tro. Jeg tror ikke at det bare er i kirkene vi finner de kristne. Tidligere her har jeg skrevet at jeg selv opplever mange gudstjenester og prekener som kjedelige, og jeg er sikkert ikke den eneste. Det kreves litt av en å gå fast i kirken. Dette er sikkert en veldig luthersk problemstilling. Katolikkene har en langt mer utviklet pliktfølelse for å delta i gudstjenestelivet.

Selvsagt kan troen leve et liv også uten menighetsfellesskapet. Det kan være grunner som lav selvtillit, frykt, ensomhet, etc. som fører til at noen ikke tør eller orker gå inn i kirken. Det sendes gudstjenester på TV og radio, det selges bøker og nesten alle har en Bibel i huset. Så påfyll skulle det jo være mulig å få på en eller annen måte. Likevel tror jeg nok flesteparten av de som regner seg som kristne, men som ikke går i noen menighet, mener at de klarer seg greit nok uten. Troen er jo inni en. Den er privat.

I Norge liker vi heller ikke fanatikere eller fundamentalister. Stort sett mener vi da muslimer og kristne som tar troen sin litt for alvorlig, men jeg tror også vi sliter litt med både aggresive nyateister og litt for ivrige human-etikere. Ikke gjør så stort nummer ut av det, liksom. Stå for noe, men ikke for mye, ikke sånn at det blir et problem for de rundt deg. Denne tanken sniker seg nokså lett inn i kristne som ikke er bevisst på å stå i mot det. Kristen ja, men ikke så veldig. Jeg er kristen nok uten å gå i noen menighet. Hvem er du som tør å dømme meg? Jeg er både døpt og konfirmert.

Nei, hvem er jeg som tør å dømme? Jeg vil ikke dømme. Men jeg vil si at hvis fellesskapet, menigheten, ikke er nødvendig eller viktig for den kristne troen, tok Jesus og Paulus feil. For Bibelen forteller om løfter knyttet til der hvor to eller tre er samlet. Der skal nådegavene fungere, der skal troen vokse, der skal fattige bli tatt hånd om og der skal man løfte hverandre framover. Det finnes ingen eksempler i Bibelen på at privat tro utenfor menigheten var like bra. Jeg tror det eneste man oppnår da, er at man slipper å forplikte seg til å møte i kirken på spesielle tidspunkt, og at man slipper å bli preget av troen i noen særlig grad.

Omgås du ateister som stadig vil diskutere, kan det være inspirerende og frustrerende. Omgås du folk som ikke preges av religiøsitet, er det, som sagt, stor fare for at du selv blir mindre preget. Jeg ønsker at kristne skal omgås alle, absolutt alle, ikke gjøre forskjell på folk. Men et kristenliv som ikke stadig møter andre kristne i et kristent fellesskap, tror jeg ikke jeg kan anbefale på noen måte. Selv om ikke de folka i kirka, eller på bedehuset, eller hvor det nå er, er de kuleste du kan tenke deg. Løftene fra Bibelen gjelder likevel. Tror jeg.

Syns du denne treffer, ...

... tror jeg vi har noe å snakke om.