Intimitet i kirken

Nei, det skal ikke handle om Den katolske kirke. Det skal heller ikke handle om seksuell intimitet. Det skal handle om hvor lite som skal til for at jeg, og sikkert flere enn meg i Norge, føler at det blir for intimt på kristne møter og gudstjenester.

Jeg satt ved siden av en amerikansk mann på en konsert i Brooklyn Tabernacle. Vi ble flere ganger i løpet av konserten bedt om å ta hverandre i hånden, se hverandre inn i øynene og si ting om Gud og kjærlighet til hverandre. Han hadde, så langt jeg kunne se, ingen problemer med disse "øvelsene". Jeg hadde. For meg er det kort sagt problematisk å vise kjærlighet og intimitet med fremmede. Jeg opplever det rett og slett ikke helt ærlig av meg å gjøre dette.

Den verste opplevelsen jeg har hatt når det gjelder akkurat dette, var på konsert med den amerikanske gospelartisten Kirk Franklin. Han er rågod til å skrive låter, til å synge og alt det der, men all den klemmingen og Jesus-elsker-deg-til-en-villt-fremmed-greia ødela vel en del av min opplevelse av konserten. Hvorfor funker dette så godt i USA, men så dårlig i Norge? Eller kanskje det funker i Norge også, bare ikke for meg. Hva vet jeg?

I våre kirker har det etter hvert blitt nokså vanlig at man på en del gudstjenester får beskjed om å rekke ut hånda til de som sitter rundt en og si "Guds fred". Jeg liker så godt tanken. Jeg liker den så godt at jeg med skam må si at selv dette håndtrykket er på kant intimt for meg. Hvorfor det? Jo, jeg tror at hvis jeg først skal si "Guds fred" til noen med et håndtrykk, vil jeg gjerne kunne snakke med de samme ute på kirkebakken etterpå. Og det er ikke naturlig for meg å snakke med fremmede, sånn uten videre.

Jeg tror, selv om jeg er usikker, jeg vil at kirken skal fortsette med dette. Jeg skulle i hvert fall ønske at det falt meg svært naturlig å gjøre dette. Men der har jeg en vei å gå. Noen amerikanske tilstander i norske kirker tror jeg likevel ikke noe særlig på.

Eagleton nådeløs mot Dawkins

Den engelske professoren i litteraturteori Terry Eagleton var ikke spesielt imponert over Richard Dawkins "The God Delusion" da den kom i 2006. Klassekampens påskenummer 31.mars gjengir anmeldelsen. Det er fornøyelig lesning.

Jeg har derfor lyst til å bringe videre noen av god-sitatene fra anmeldelsen. Hele artikkelen kan leses på www.lrb.co.uk.

Forestill deg en person som legger ut om biologi med "Book of British Birds" som sin eneste kunnskapskilde. Omtrent slik føles det å lese det Richard Dawkins skriver om teologi.

Dawkins anser at all tro er blind tro, og at kristne og muslimske barn blir oppdratt til å tro uten å stille spørsmål. Ikke engang de mest mentalt innskrenkede prestene som herset rundt med meg på barneskolen trodde dét. For kristne flest har fornuft, argumentasjon og ærlig tvil alltid vært en integrert del av troen. (Hvor [...] er hans egen kritikk av vitenskap, objektivitet, liberalisme, ateisme og dess like?)

Kristendommen lærer oss at det å hevde at Gud finnes, må være fornuftig, men at dette på ingen måte er det samme som å tro. Å tro på Gud, uansett hva Dawkins måtte innbille seg, er ikke det samme som å fastslå at romvesener eller tannfeer eksisterer. [...] De [jødene i GT] trodde på Gud på samme måte som jeg tror på deg.

På mystisk vis presterer Dawkins å implisere at biskopen av Oxford er ansvarlig for Osama bin Laden. Kritikken hans ville nok ha vært noe mer overbevisende om den kom fra en som var litt mindre arrogant triumferende på vitenskapens vegne. Når det gjelder alle grusomhetene vitenskapen har påført menneskene, er Dawkins forutsigbart taus. Likevel er det langt mer sannsynlig at apokalypsen vil være et resultat av disse grusomhetene, snarere enn av religiøse bestrebelser. Inkvisisjonen kommer ikke langt mot kjemisk krigføring.

Dette får være nok sitater fra denne artikkelen. Men all ære til Klassekampen som også gir slike stemmer plass, ikke minst i påsken.

Så ble det oppstandelse likevel

Jeg forstår virkelig ikke dette med oppstandelsen. I dag er det 1.påskedag, og vi feirer noe som går langt over vår forstand. Kanskje vi nettopp i dag viser noe av dårskapen ved vår tro. Så hadde de rett, alle de som mente at de kristne måtte være gale i hodet.

Og det er da jammen ikke småtterier vi tror på heller. Her brytes alle våre forestillinger om hva som er mulig. Det er så sprøtt, så sprøtt.

Jeg må stadig spørre meg selv: Tror du virkelig på dette? Helt ærlig? Du som mener om deg selv at du er en fornuftig mann, kan du i det hele tatt være åpen for en oppstandelse?

Svaret blir: Ja, jeg tror, men ikke uten å tvile. Tvilen vil alltid henge med som skyggen i solen. For det strider mot min egen erfaring, dette.

Vi som jobber med apologetikk vet godt at også på dette området finnes det gode og fornuftige argumenter som underbygger oppstandelsen, men til syvende og sist blir det et spørsmål om tro. Ikke om blind tro, men om å tro at Jesus var den han hele tiden sa han var. Egentlig handler det faktisk om hvilken tillit vi skal ha til Jesus selv. Det er kanskje det oppstandelsestroen er avhengig av. Dernest hvilken tillit skal vi ha til disiplene og øyenvitneskildringene.

Det vi vet, helt sikkert, er at de første kristne var helt og fullt overbevist om at Jesus var stått opp, og at de begynte å spre dette budskapet med fare for sine egne liv. Hvordan denne bevegelsen kunne starte uten noen start, altså oppstandelse, er jo da noe som også må kunne forklares på en rimelig og relevant måte dersom det ikke skjedde.

Jeg innrømmer gjerne at oppstandelsen er vanskelig å gripe, enda mer å begripe, men for noen fantastiske konsekvenser den har og får for det å være menneske. Vi er ikke de samme uten.

Menneske, gratulerer med dagen.

Salvador Dalís korsfestelse

I 1951 skrev Dalí: "My next Christ ... [should] be the painting containing the most beauty and joy of anything anyone has painted up to the present day. I want to paint the Christ who will be the absolute antithesis of the materialist and savagely anti-mystical Christ of Grünewald".

Og begge bildene gir oss en god mulighet til å reflektere litt over hvem Jesus var. Bildet henger i Metropolitan Museum of Art i New York. Det er vanskelig å velge hva man skal velge å stoppe ved i et stort museum, men dette bildet tiltrakk i hvert fall min oppmerksomhet.

God påske

Dette korsfestelsesbildet av Matthias Grünewald fra 1515 har blitt stående i historien som det første store bildet som virkelig viser Jesu lidelse på korset. Mange har fulgt opp senere. I filmhistorien vil vel The Passion of Christ bli stående som filmens svar på den virkelig lidende Kristus.

Den tidligste avbildningen av Jesus på korset er fra så sent som 420-30-tallet. Før dette skammet mange kristne seg så mye over det nedverdigende ved korsfestelsen at det ikke hadde noen plass som motiv for kunst. Interessant, syns jeg.

Ønsker i hvert fall alle sammen en riktig god påske.

Den store Jesus-jakten - Del 5

James D.G. Dunn er fjerdemann ut i boken om den historiske Jesus "The Historical Jesus. Five Views". Dunn har gjennom mange år levert omfattende bidrag til Jesus-forskningen og forståelsen av den eldste kirkehistorien, hvorav hans nylesning av Paulus har vært meget viktig. Dunns Jesus-forskning er oppsummert i storverket "Jesus Remembered" på 900 sider.

Dunn representerer en konservativ teologi, men på ingen måter en biblisistisk eller fundamentalistisk forståelse av Bibelen. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er den forskeren som ligger nærmest mitt hjerte og mitt ståsted. Dette er et ja til forskning, et ja til historisk-kritisk forskning, men samtidig en tilnærming til evangeliene som ikke svekker deres troverdighet.

Dunn stiller tre grunnleggende spørsmål ved, eller tre protester mot noen forutsetninger i moderne bibelforskning.

Protest 1

Dunn stiller spørsmål ved om vi skal ta det for gitt at den forkynte troens/evangelienes Jesus (altså slik Jesus ble forstått etter sin oppstandelse) er en annen enn den historiske Jesus, slik det etter hvert har blitt vanlig å gjøre. Jesusforskningen har vært svært opptatt av å skille mellom Jesus før og etter påske. En del forskere mener at troen på Jesu oppstandelse etter påske blir så dominerende og altoverskyggende, at den forstyrrer alt det som var virkelig og sant om Jesus før påske. Den historiske Jesus forsvinner i historier om den oppstandne Jesus, som evangelieforfatterne forkynner. Dette skaper i utgangspunktet en mistillit til evangeliene, som igjen blir til hinder for å forstå den historiske Jesus, hevder Dunn.

I stedet for å skille disse, bør vi starte med det faktum at den historiske Jesus vekket tro hos sine tilhørere mens han levde, og nettopp denne troen er den sikreste indikasjonen på den historiske realiteten. Vi vet at Jesus gjorde inntrykk på folk, vi vet at noen ble disipler, vi vet at disse disiplene ble forvandlet (de fulgte han, de forlot sine familier, de ga opp sine levebrød) fordi de trodde på han. Siden dette skjedde før påske, kan det derfor ikke avfeies som lite troverdig. Denne før-påske-troen er bevart i evangeliene. I evangeliene finner vi både disiplenes tro og den historiske Jesus.

Protest 2

Den andre "vanlige" påstanden Dunn vil protestere mot, er at evangeliene først og fremst må forstås som litteratur, som skriftlig tradisjon. Med andre ord at mye av dagens analyse av evangeliematerialet blir analysert som skriftlig tekst. Dunn hevder at dette ser helt bort fra det faktum at på Jesu tid var skriftlig materiale betraktet som minst troverdig, fordi det var lett å ødelegge det og forfalske det. Det var den muntlige tradisjonen som ble betraktet som troverdig, med særlig vekt på den som sa det sin troverdighet.

Dunn hevder at mest sannsynlig levde evangeliene som muntlig overlevering i hvert fall i tjue år. Typisk for den muntlige tradisjonen er at selve framføringen er en "event", hvor det ikke går an å spole tilbake eller trykke på pause-knappen. Derfor kan ikke revisjonsarbeidet, slik det ofte har blitt gjort i moderne forskning, ha foregått slik skriftlig revisjon av tekst foregår.

Vi kan anta at tekstene som ble fortalt både var like, hadde en felles plattform, men også bar preg av individuelle fortellermåter avhengig av hvordan konkrete hendelser ble forstått og opplevd. Derfor er det sannsynlig at historiene har vært litt forskjellige helt fra starten av uten at dette svekker deres troverdighet. Med andre ord vil det være både vanskelig og lite egnet å prøve å finne tilbake til én original tekst som representerer det historiske. Det er nok likheter i evangelienes forskjeller til at vi kan komme veldig nærme hva som skjedde likevel.

Protest 3

Den tredje protesten Dunn vil framsette mot deler av dagens forskning er påstanden om at den historiske Jesus må ha vært annerledes enn sine omgivelser. Altså bare der hvor Jesus skiller seg ut er han verdt vår oppmerksomhet. I stedet hevder Dunn det er mer rett å lete etter en jødisk Jesus, enn en ikke-jødisk Jesus, siden Jesus vokste opp i et jødisk miljø. Dette må da, hevder Dunn, være et mye riktigere utgangspunkt enn å starte med antakelsen om at Jesus var ikke-jødisk. Og vi bør heller lete etter hva som var karakteristisk ved Jesus innenfor sitt miljø, enn hva som skilte han fra miljøet. Dette finner vi mye stoff om i evangeliene.

For min del syns jeg protestene til Dunn er gode. Han avfeier ikke de andres forskning, men ønsker å starte et annet sted og kommer derfor fram til andre resultater. Det ligger mye godt stoff og mye bra i moderne bibelforskning som vi kan ta del i. Absolutt. Likevel må det også alltid være viktig å stille spørsmål til utgangspunktet for standpunkter. Hva ligger som antakelser allerede på forhånd? Det vil være en spenning innad i Bibelen, og mellom evangeliene. Det er ikke sikkert alt går helt opp. Dunn har gjennom flere av sine bøker understreket nettopp forskjellene innad allerede hos de første kristne, uten at NT mister troverdighet av den grunn. Kanskje vi ikke kan lese alt like bokstavelig som på søndagsskolen, og hvorfor skulle det være et mål i seg selv. Dette går det an å leve med.

Om å tale over pornografi

Det er ikke ofte du går i kirken en vanlig søndag, eller går på et kristent møte, og får høre noe som helst om pornografi. For å si noe om hvor ofte det skjer, kan jeg for min del si at jeg husker 1 tale i Storsalen for 23 år siden. Det er alt, i hvert fall for meg.

Jeg er ikke spesielt opptatt av pornografi. Er vel en gjennomsnittlig gutt, kan jeg tenke meg. Jeg har aldri nevnt det i noen taler, så vidt jeg kan huske, før jeg brukte 5-7 minutter av en 25-minutters tale på Sagavoll for noen helger siden. Og selv da var det ikke hovedpoenget i talen.

Jeg visste hva jeg gjorde, og jeg visste hva jeg sa. Jeg sa til og med i talen at når jeg først nevnte dette, ville nok folk kanskje bare huske det temaet i talen, og ikke alt det andre jeg snakket om. Jeg talte over å leve hellig. Og mine hovedpoeng lå på andre steder enn porno, som jeg brukte som et av to eksempler. Da jeg la ut talen min på bloggen, droppet jeg disse eksemplene for at hovedpoenget skulle stå alene.

Men hva opplever jeg? Jo, samtlige tilbakemeldinger handler om at jeg talte om porno. Altså, bare det å nevne dette temaet, tar all oppmerksomhet fra resten av det en vil si. Det er interessant. Og det forklarer også kanskje grunnen til at det så sjelden blir nevnt i prekener.

Men er det riktig at et slikt tema bør ligge utenfor vanlig forkynnelse? Kun som seminartema for spesielt interesserte? Jo mer jeg tenker over det, jo mer blir svaret nei. Og derfor ville jeg ta det opp denne gangen.

Det er blitt gjentatt til det kjedsommelige at kirken er så opptatt av sex. Jeg er veldig uenig. Kirkens menn og kvinner tør ikke nevne sex i sin forkynnelse. Det kan nesten se ut som de ikke syns det er viktig i det hele tatt. Og derfor plages vi kanskje litt dersom vi skulle, helt uventet, plutselig komme opp i en situasjon der det blir tatt opp.

Mange kristne menn (og sikkert også kvinner) er pornoavhengige. Amerikanske undersøkelser viser at konservative kristne til og med kanskje oftere enn andre. Jeg har både før og etter min tale fått tilbakemeldinger fra kristne gutter om at dette er et stort problem blant kristne gutter i våre sammenhenger også. Og for meg, hvis jeg skal være helt ærlig, er det avhengigheten, denne altoppslukende og tids- og pengeslukende, konsentrasjonsslukende etc. avhengigheten som er det verste ved pornoen. Derfor må vi samtale og tale om dette, ikke for å fordømme hverandre, for det har vi ingen grunn til, men for å hjelpe hverandre til å bli frie mennesker.

Den superkjente gospelartisten Kirk Franklin stod fram på Oprah med sin pornoavhengighet. Pornoen ga han selvforakt og fungerte som et dop. Og de fleste av oss må vel si at vi skjønner hva han snakker om.

Hvis det blir tatt opp i en preken at pengebruken din har med Gud å gjøre, vil du sikkert kjenne litt dårlig samvittighet, men godta at det tas opp søndag etter søndag, i møte etter møte. Hvis det er slik at de aller fleste menn, og flere og flere kvinner, bruker porno daglig, eller ukentlig, hvorfor skulle ikke også dette helt naturlig høre hjemme i kirkens rom? Jeg skjønner at temaet er skummelt, personlig, skamfullt, men det er neppe noen god grunn til at det aldri blir nevnt.