Pollestad og hans fiender

Jeg har fulgt nøye med på mye av det som har kommet fram rundt Pollestad-saken. Den lar jeg ligge. Men jeg har hengt meg opp i en liten "detalj". Jeg er lettere forbauset over at kristne i denne saken kaller hverandre fiender, og det uten å blunke.

Jeg er også litt fascinert over det hele, fordi det for meg er så fremmed. I min oppdragelse har det aldri blitt åpnet for denne betegnelsen av andre. Og jeg har alltid trodd at det var en kristen tanke å omtale hverandre som venner, søsken, etc.

Uenighet er jeg vant til. Det kan være kraftig uenighet mellom kristne. Jeg tenker at sånn er det fordi vi legger vekt på forskjellige ting, fordi vi har litt ulike mål, fordi vi tolker ting forskjellig, og ikke minst fordi vi er usikre på både oss selv og andre. Men fiender? Nei, det blir for sterkt for meg.

Jesus er radikal når han sier "Elsk deres fiender". Så man har vel kanskje fiender da?

Er det katolikkenes skriftemål som gjør at man er så rett fram? Er man så vant til å sette ord på både egen synd og andres synd at man har et mer avslappet forhold til hva man kaller hverandre? Jeg vet ikke.

En tanke streifer meg: Kan det til og med være sunt å si rett ut at han og hun er mine fiender? Tanken er ikke helt dum, men likevel: Jeg liker ikke at man gjør det, og jeg klarer ikke å se at Jesus ville likt det heller.

Ordløse rom

Det ordløse rommet

er et godt rom,

når det som må sies,

er sagt.

I stillheten hviler ordene.

Det ordløse rommet

er et vondt rom,

når ord som må sies,

er stengt ute.

I tausheten roper ordene.

Ord

Det er noe merkelig med ord egentlig. Jeg blir ofte både overrasket og skremt over hva ord kan gjøre med mennesker. For et mektig instrument. For et utrolig mektig instrument.

Det er nesten like før jeg bestemmer meg for å leve ordløs. Men det er jo umulig.

Vi kunne sikkert alle sammen tenkt oss en verden full av gode ord, oppbyggende ord og rosende ord. Selvsagt liker vi det. Det er likevel mye som tyder på at en slik verden, for mange, ville blitt for overfladisk.

Ærlige ord er bra, men ikke alltid oppbyggende. Ærlige ord kan fort bli harde. Bør man alltid være ærlig? Ærlighet har en pris, til tider en tøff pris.

Noen ord rimer på hverandre samtidig som de faktisk hører sammen. "Hjerte - Smerte" er en klisjé. Grunnen til at det har blitt en klisjé, er vel sannsynligvis fordi mange opplever at de er nært beslektet.

Det er en annen klisjé som også er fin, og veldig sann: "Kjærlighet - Ærlighet".

Ærlighet i kjærlighet er veldig, veldig bra. Fine ord er det også.

Bokanbefaling

Denne bloggposten er ikke så lang. Jeg ønsker egentlig bare å slå et slag for en bok jeg blir mer og mer glad i. Ja da, det er selvsagt Bibelen. Jeg syns faktisk Bibelen blir bedre og bedre, og det kan vel ikke være et dårlig tegn for en bok.

Det er mye jeg ikke forstår der. Noen tekster må jeg jobbe med. Noen tekster trenger tid. Noen tekster kommer jeg sikkert aldri til å forstå. Men det er merkelig hvor fort en del tekster åpner seg når jeg bruker litt tid på dem, leser litt i en kommentar, eller slår opp noen vanskelige ord. Og det er verdt det.

Problemet for meg, og sikkert mange andre, er vel egentlig ikke det vi ikke forstår, men det vi forstår, som en klok mann har sagt det. Bibelen peker ut en vei i livet. Den peker i en spesiell retning. Derfor er den ikke likegyldig til hvordan jeg lever heller. Og det er krevende. Samtidig sier den noe om forsakelse, offer, omvendelse, men også om liv, glede, Guds rike, rettferdighet og himmel. Mange av ordene er så kloke og vakre at de er rene smykker. Ord til trøst, oppmuntring, tilgivelse og fred.

En fin øvelse du kan bruke på denne boka, er å finne smykkene, lære dem utenat og pugge dem. Livet vil selv gi deg rikelig anledning til å få nytte av dem.

En blogger om blogging og kritikk av blogging

Jeg er en gammel mann på over 40 som syns sosiale medier er veldig spennende. Jeg har i tre år nå etablert meg som aktiv både på Facebook, Twitter og som Blogger. Jeg syns det er artig, men det syns visst ikke alle. Når jeg hører at folk er bekymret for meg og min aktivitet på sosiale medier, må jeg virkelig sette meg ned og rydde opp litt i hva jeg gjør og ikke gjør.

La meg gjøre det klart med en gang: Jeg blogger først og fremst fordi jeg syns det er veldig, veldig moro å skrive. Jeg måler ikke verdien i hva jeg skriver i antall lesere. Da er jeg på feil klode. Mine emner ligger innenfor livssyn, kristendom, apologetikk, etikk, samfunn, bøker, etc. Man får ikke mange lesere av slik.

Målet med det jeg blogger er at mine lesere skal bli klokere og bli nysgjerrige på nye bøker, nye tema, etc. Jeg ser altså min blogging som en privat gren av mitt pedagogiske kall her i livet. Men også å kunne være helt ærlig om hva jeg faktisk tenker om kirken, prester, kristne, etc. Om jeg provoserer noe der, så gjør ikke det noe for meg. Det er jo bare å uttrykke sin uenighet. Kommentarfeltet er åpent for sånt.

Også tuller jeg litt av og til. Med fare for å være useriøs.

Hva jeg ikke blogger om:

• Jeg er svært lite privat på min blogg. Meningene mine står stort sett i fokus.
• Mine erfaringer klinger med når de utgjør bakgrunn for et poeng.
• Jeg er altså ikke en blogger som skriver dagbok.
• Jeg blogger aldri om barna mine, eller om kona mi.
• Det vil være vanskelig og heller ikke noe mål for meg å ikke komme innpå arbeidsplassen min noen ganger, men da i positive vendinger som burde være mer reklame enn til byrde.
• Ingen taushetsbelagte opplysninger på jobb kommer på trykk her.

Jeg tør faktisk påstå at jeg er en svært bevisst blogger. Men jeg er ikke mindre menneske enn at også jeg sikkert ikke alltid har tenkt på alt når jeg skriver.

Jeg tar gjerne opp tema som i kristne sammenhenger lenge har levd som tabu, fordi jeg mener tabuer ødelegger. Jeg innrømmer jo at jeg da lett kan får stemplet som "sexfiksert", "pornofiksert", eller hva det måtte være. Jeg kan leve med det, men tror ikke det stemmer mer på meg enn på de fleste andre.

Hvor mye tid bruker jeg? Jeg skriver veldig raskt. Det tar meg et kvarter - en time å skrive innlegg. Det gjør jeg nå 2-4 ganger i uka. (Ja, jeg skrev 3 om dagen i begynnelsen. Men da var det akkurat som om en propp løsnet. Det var så gøy å skrive. Men heller ikke det syns jeg er noe stort problem siden jeg visste at dette gjelder en kort periode)

Jeg skriver ikke innlegg hvis jeg ikke har noe å skrive om.

På Facebook har jeg mange venner. Det er veldig, veldig mange tidligere elever, barndomskamerater, studiekamerater, slekt og venner. Jeg skriver mye tull der, og noen blir kanskje støtt av at en lærer bare tuller og herjer rundt der. Jeg bruker faktisk ikke mye tid der heller. Kommer jeg på noe morsomt å skrive, logger jeg inn og legger ut kommentaren og går stort sett ut igjen med en gang. Jeg gidder aldri å chatte. Og jeg leser bare de oppdateringene som ligger i bildet akkurat når jeg logger meg på.

Det samme mønsteret har jeg på Twitter. Jeg skriver fort, kommenterer fort, og går ut derfra igjen fort.

Så stemmer det selvsagt at disse kontoene blir sjekket relativt ofte i løpet av den dag. Jeg er en multitasker. Hvor skadelig det egentlig er, vet jeg ikke. Men hvis det er den verste lasten et menneske kan ha, er det vel kanskje ikke så ille.

Jeg jobber fullt og skriver ikke blogg på jobb (Det har skjedd en gang da jeg syns jeg hadde litt god tid), det hender jeg oppdaterer både Twitter og Facebook på jobb, men jeg har veldig få røykepauser.

Denne lille redegjørelsen er til de som har gitt uttrykk for bekymring for meg. Det har ikke rablet for meg, jeg bare blogger litt. Og det er faktisk ikke helt det samme.

Til de som er mot både blogging, Facebook og Twitter og syns det er et forferdelig greie:

1) Jeg tror faktisk det er kommet for å bli.

2) Jeg tror det er lurt at voksne er aktive disse stedene, ved å være voksenpersoner der også. Hvis ungdommer er Facebook-venner med voksne, begrenser det kanskje noen av bildene.

Blogging, som er et supert redskap, bør da vel ikke eies av blondiner, parfymer og tulleting.

Mens vi venter på Levi Fragell

Norges meste kjente humanetiker er utvilsomt Levi Fragell. Han har kjempet høyt og lavt og langt og bredt for Human-Etisk Forbund, for religionskritikk, mot Arild Edvardsen, mot mirakel-tro, osv. Til høsten kommer hans selvbiografi "Vi som elsket Jesus", og vi er lovet et skikkelig oppgjør med Jesus og pinsebevegelsen og mye annet spennende.

Jeg gleder meg til å lese denne boken. Fragells oppvekst og bakgrunn fra pinsebevegelsen vil gi han ekstra tyngde i kristendomskritikken.

- I boka ber jeg om unnskyldning for metoder jeg benyttet meg av som vekkelsespredikant, og som unge mennesker og ikke minst unge jenter ble ofre for. Det ligger en selvbebreidelse i dette, men jeg har også et sterkt behov for å ta oppgjør med evangelisk kristendom som helhet. Jeg vokste opp i et godt og kjærlig hjem, men miljøet rundt oss var destruktivt. Hele brødreflokken på fem er ateister i dag.

Forteller han til Vårt Land 23.april.

For ikke lenge siden kom Margaret Skjelbreds bok "Mors bok" ut. Der tar hun et oppgjør med sin mors strenge religiøse holdninger og tro. Det er kanskje ikke så merkelig, men likevel tankevekkende, at flere ledende ateister og humanetikere har en oppvekst i tydelige kristne miljøer.

Det paradoksale med slike bøker er at i tillegg til å forklare hvorfor en person tar avstand fra religiøs tro og tanke, er de gode pekepinner for nettopp disse miljøene på usunne trekk. Med andre ord, slike personlige historier er svært viktige og nødvendige for at et miljø skal bli bevisst på hvordan tanker, ord og gjerninger kan ha motsatt virkning av hva man ønsker. Det dummeste f.eks. pinsebevegelsen kan gjøre i møte med Fragells bok, er å avfeie den (ulest?) som tull, ondskap eller noe sånt. Dette er hans vitnesbyrd. Hør, og bli klokere.

Det høres ut som vi kan vente oss at Levi Fragell vil ta et skikkelig oppgjør med seg selv også, altså sin ungdoms utgave av seg selv. Jeg er spent på hvordan det blir. For å snakke nedsettende om sin ungdoms idealisme, kan fort bli en litt merkelig øvelse. Selv om man som voksen vet mer og skjønner mer, har man faktisk alltid vært seg selv. Veien fra å være pinsepredikant til å bli humanetikerpredikant er strengt tatt ikke veldig lang.

Fragell elsket visst Jesus som ung. Det gjør han ikke lenger. Og Jesus vil visst få gjennomgå i denne boken. Også det ser jeg fram til å lese. Jesus har fått gjennomgå i snart to tusen år, så om Fragell har noe nytt å tilføye, gjenstår å se. Dawkins & co har knapt ett positivt ord å si om Jesus, så hvor mye verre kan det bli?

Jeg vet jo ikke hvordan han vil gjøre det, men sitter med en følelse av at dette blir historien om gutten som var forelsket, men som en dag våknet opp og fikk se at ingenting av det han trodde, stemte. Hun var likevel ikke vakker og perfekt. Når Fragell nå skal sette ord på hva som er galt med Jesus, vil en saklig gjennomgang og drøfting av hans argumenter kunne være både nyttige og bra for kristne.

Jeg skal innrømme at jeg syns alltid det er noe trist over folk som har måttet gjøre oppgjør med sin familie, oppvekst og ungdomstid, og særlig når det er kristen bakgrunn som er problemet. Jeg blir litt lei meg. Skulle ønske det ikke var slik. Men faktum er at det er slik, og da må vi også tåle å lese om det.

Kjendiser med livssynsreklame

Hvem digger ikke gutta i MythBusters? Jeg syns de er utrolig kule, også holder de på med å leke med det meste en gutt kan tenke seg å leke med. Nå har de fått en humanistpris i USA, og samtidig gir de i et intervju uttrykk for et ateistisk livssyn. Det skal de ha full respekt for. Men hvilken effekt har det at kjendiser flagger livssyn?

Da jeg var ung (høres ut som en klisjé fra Jahn Teigen), var det uten tvil Rune Bratseth og Jan Åge Fjørtoft som var heltene for mange kristne. De fikk respekt og ble anerkjent som gode fotballspillere, og de flagget et tydelig kristent standpunkt. Ja, de var viktige. De hadde en effekt.

I dag har den kristne idrettsorganisasjonen KRIK trykket opp en haug med kort av kristne toppidrettsutøvere. Dette er utøvere som ønsker å stå fram som reklame for den kristne tro. Og en eller annen effekt er jeg sikker på at det har.

Jeg tror det er dette ateistene og humanistene også tenker. Det finnes for eksempel lister på ateistiske nettsider som ramser opp alle kjendiser fra musikk, film, etc. som er ateister. For ikke å snakke om hvor viktig det er at viktige personer innen forskning og vitenskap flagger ateistisk. For mange er det viktig.

Men ingen tror vel innerst inne at noe blir mer sant selv om en kjendis står for noe. Kjendiser er som andre personer. Og like lite som noe blir sant bare fordi faren min mener det, blir det sant fordi en kjendis mener det.

Det interessante er vel hva man vil oppnå med å ramse opp folk som står for det ene eller det andre? Jeg er usikker på hvor langt en kjendis sin påvirkning strekker seg. Min teori er at den kanskje bare har effekt på de som allerede er "frelst" av Gud eller ateisme eller Scientologi (Tom Cruise) eller Antroposofi (Cato Schiøtz).

Jeg tror kanskje det har en effekt også på folk som ikke har bestemt seg helt for hva de mener. Det åpner kanskje opp noen valgmuligheter. Det sies at Shampoo-reklame virker hvis du står i butikken og ikke vet helt hvilket av to produkter du skal velge. Du velger da den du har hørt om, den en kjent modell sier at hun bruker. Jeg kvier meg samtidig for å si at kjendisers livssynsreklame har samme effekt på livssynsvalget.

Har dere noen innspill eller tanker om dette?