Om selvstendighet i livskriser

Vårt Land skriver i dag at "Nordmenn vil løse livskriser selv". Ved første øyekast høres dette bra ut, men det er likevel noe som ikke er sunt i dette. Det er ikke sikkert at alle problemer kan løses av oss selv. Er du ikke ekspert på data, er det ingen forventning hos folk at du bør ordne alt selv. For de fleste vil det være nødvendig å ta en telefon til dataeksperter, eller å levere maskinen inn på verksted. Burde ikke noe av det samme gjelde i forhold til livets kriser og problemer?

Jo da, enhver er jo sin egen ekspert. Men du skal ikke ha tenkt etter alt for lenge før du oppdager at det er ikke alle ting i livet jeg er eksperten på. Mitt liv er kanskje ikke så unikt og selvstendig at jeg ikke kan få god hjelp av andre? Jeg ser tross alt meg selv kun innenfra. Og det er ikke sikkert det alltid er det beste utgangspunktet når det har blitt for mye rot på innsiden.

Bakgrunnen for Vårt Lands artikkel er en undersøkelse fra november 2009 om livskriser og krisetjenester.

Nærmere halvparten av befolkningen i Norge vil heller ordne opp selv enn å snakke med andre når de opplever en livskrise.

SOS-veteran Greta Gramstad mener tallene er urovekkende: - Det kan være viktig å snakke med noen når man opplever en livskrise. Ellers kan situasjonen forverre seg til å bli alvorlig.

Vårt Land stiller det samme spørsmålet jeg ville stilt, nemlig om det ikke er bra at folk vil ordne opp i dette selv.

- Det er bra dersom det betyr av man tar ansvar, men dessverre viser både erfaringer og undersøkelser at folk kan vente for lenge med å snakke om sine livskriser. Man går heller til legen med sine somatiske plager, svarer hun.

En annen interessant opplysning kommer fram i forhold til hvem man ønsker å snakke med. Hele sju av ti ønsker å snakke med en kvinne når livskrisen er et faktum. Det finnes sikkert forskning på hvorfor det er slik, men jeg syns dette er litt tankevekkende. En skulle kanskje tro at menn ville foretrekke menn, og kvinner kvinner. Slik er det altså ikke. Hvorfor?

Er det slik at menn i utgangspunktet er mer amatører på områder som kommunikasjon, empati og livets kompliserte tilværelse? Jeg vet ikke.

Det viktigste er likevel hvilke egenskaper og kvaliteter personen folk vil ha tillit til, har.

Respekt, ekte interesse, tid, tilgjengelighet og kompetanse er faktorer som scorer høyest ...

Det skrives mye i mediene om dårlige forhold i psykiatrien, om manglende kompetanse, manglende oppfølging, etc. Masse negativt. Mediene nøler ikke med å formidle dette. Jeg spør meg likevel om dette negative fokuset ødelegger mer enn det bygger opp.

Hvis folk skal føle trygghet til å oppsøke hjelp, må denne tilliten være til stede. Det er faktisk mange som sitter med gode og positive erfaringer i møte med psykologer og psykiatere. Ja, det finnes negative sider, men bildet i dag er, tror jeg, for skjevt.

Og selvsagt dreier dette seg også til en viss grad om skam, tror jeg. Hvem kan egentlig vedkjenne seg en livskrise uten å føle en viss skamfølelse over det?

Hvorfor sa du det?

Hvis vi alltid sa det vi mente, og det vi mente alltid ble oppfattet av den som hørte, ville mange konflikter vært lettere å løse. Av en eller annen grunn virker det håpløst vanskelig å få sendt selv de enkleste beskjeder fra ett hode til et annet. Kommunikasjon er en krevende øvelse, og det går ikke sjelden galt.

I evangeliene er det mange samtaler mellom Jesus og andre. Noen ganger står det i teksten "Dette sa han fordi ...", også kommer grunnen. Denne opplysningen får vi som lesere, men ikke de som var i situasjonen det vises til. Og vi kan se at det ikke alltid er like lett å gjette meningen bak ordene for de som bare hører ordene.

Jeg tenker at jeg skulle ønske vi hadde en slik tekst å forholde oss til i virkeligheten også. "Dette sier han eller hun fordi ..."

Jeg tror, og dette er kanskje ren gjetting, at mange budskap blir oppfattet mer negativt enn de var ment. Jo tryggere man er på en annen, jo større er vel viljen til å tenke at det er ment godt, selv om ordene i seg selv ikke var så mye å skryte av. Jo mer usikker man er på den andre, jo mer hører man et negativt utsagn selv i nøytrale og positive utsagn. Det er kanskje ikke så rart, men likevel tankevekkende at det er slik.

Jeg tror egentlig det bare er en vei å gå, og det er å øve på tydelighet uten for mye underforståtthet. To mennesker må bruke tid på å bli kjent med ordene og tankene til hverandre for å kunne kommunisere godt. Og selv etter mye tid er det umulig å ikke gjøre feil av og til. Jo mindre to kjenner hverandre, jo lengre de er fra hverandre, jo mer ulike personlighetene er, jo større aldersforskjellen er, etc. jo større er sjansene for å oppfatte hverandres ord feil.

En liten huskesetning er vel kanskje grei å ha med seg i de fleste situasjoner: Folk flest er som regel ikke ute etter å såre hverandre. Så hvorfor tror jeg da at folk jeg ikke er helt trygg på, er ute etter å såre meg?

Jeg går i alle fall altfor ofte i den fellen. Dumt, siden det tar så mye konsentrasjon fra en.

Myteknuser Davidsen med god bok

Dette er rett og slett en bokanbefaling av en bok jeg ikke er helt ferdig med enda. Jeg kunne sikkert ventet en dag til, men jeg er allerede overbevist om at Bjørn Are har skrevet en så viktig bok, at jeg ikke kunne vente med å be folk lese den. Kjøp og les "Da jorden ble flat", nå. Jeg tror dette må være hans beste bok.

Bjørn Are Davidsen, alias bloggeren dekodet, gjør det mange av oss andre ikke gidder, nemlig å slå opp alle små og store detaljer og påstander han kommer over. Stemmer de eller stemmer de ikke med det vi faktisk vet? Han finner jo da fort ut at særlig når det gjelder påstander om kirkens forhold til vitenskapen, er det mange myter ute og går. Og de er ikke pro-kirkelige, for å si det sånn.

Jeg digger dette, rett og slett. Det gir en god følelse inni meg. Det er samme gode følelsen som når Mythbusters knuser myter med dunder og brak. Det er deilig med fakta. Og svært, svært viktig. Denne boken bør leses av mange som er interessert i kirkehistorie og vitenskapshistorie, enten de er for eller mot kristendom og kirke.

Jeg skal ikke si at alt Bjørn Are skriver uten videre er den objektive sannheten i ett og alt, men han er et godt, et veldig godt utgangspunkt for å nærme oss sannheten. Og tar han feil i noe, vil det være bedre argumenter på bordet. Og kjenner jeg han rett, vil han ikke være uvillig til å justere standpunkt hvis det er den veien fakta peker.

Dette er ingen evangeliseringsbok, i den forstand at "her er det bare å pugge, ikke tenk". Den bør heller ikke være det. La det heller være et korrektiv til den kirkehistorie som råder i mange miljøer. La det være et utgangspunkt for videre drøfting.

Helbredende fellesskap

Jeg har i mange år vært opptatt av psykisk helse. Av forskjellige grunner. Hva gjør at vi har det godt? Hvorfor er det så mange som sliter med sin psykiske helse? Vi vet at i Norge er psykiske lidelser mer utbredt enn vi liker å vedkjenne oss.

Det er jo så mange grunner til dette. Men ikke sjelden er en far som svikter en sterkt medvirkende årsak til manges lidelser. Eller en mor, eller andre nære omgivelser.

Vi sier gjerne at det er like normalt å gå til legen med sin psyke som med sin kropp. Det tror jeg må være i en fremtidig verden, for slik er det absolutt ikke. Det er skamfullt og skambelagt, selv mange år etter Bondeviks bekjennelse. Vår toleranse overfor psykiske lidelser er lav, både når det gjelder oss selv og de rundt oss. Det er min konklusjon, som jeg syns jeg stadig får bekreftet.

Jeg tror det er langt mellom de fellesskapene som framelsker åpenhet, og trygghet for åpenhet. Og et kristent fellesskap er ingen garanti for at man kan komme med sine problemer. Er jeg nesten sikker på. Det er etter hvert svært akseptert å bekjenne at man tviler på Gud, ikke får noe ut av bibellesingen, ber for lite, etc. Det er sunt og bra at det har blitt slik. Men jeg tror det er langt igjen til vi har helbredende fellesskap som innbefatter hele mennesket, ånd, sjel og legeme.

En av grunnene er nok at vi plasserer den psykiske delen av oss i boksen for "privat område". Vi kan uten skam bekjenne overfor hverandre at vi har feber, magesjau eller at vi spydde hele natta. Jeg skal innrømme at jeg plages litt når toppidrettsutøvere redegjør for sin diaré på TV, men generelt er det akseptert. Men hvor stor er takhøyden for å si at "Jeg er litt deprimert om dagen" eller "Jeg sliter sånn med angst at jeg ikke kan komme på festen i kveld"? Liten, tror jeg. Er det ikke fortsatt slik at vi tenker "galskap" og "ukontrollerte mennesker" når vi hører ord som psykiatri? Eller når hørte vi sist en si at "jeg skal til psykolog i dag" like selvfølgelig som "jeg skal til tannlegen"?

Heldig er den som lever i et helbredende fellesskap der "det-som-er-for-privat-til-snakke-høyt-om" ikke er ensbetydende med psykiske utfordringer. Jeg mener også at noe er for privat, men jeg tror at i mange sammenhenger blir den grensen satt et sted som opprettholder skamleggelsen av den psykiske siden av mennesket. Og det, tror jeg, er sykdomsforsterkende i den store sammenhengen. Helbredende fellesskap styrker selvtilliten og tryggheten ved å framelske følelsen av at det er helt normalt å være et vanlig menneske med de plager vi mennesker faktisk har.

Det er klart vi liker suksesshistorier best. Det er jo flott å høre om folk som har slitt og som har seiret eller kommet seg gjennom det. Men, akkurat som på det åndelige området, hvis vi bare har lov til å fortelle suksesshistoriene, blir avstanden til idealene for lang. De "normale" får kanskje en tro på at man kan komme seg gjennom, men like stor er vel sjansen for at man blir sittende fast i å definere seg selv som dårligere eller svakere enn folk flest.

Jeg brenner for at alle skal være med i helbredende fellesskap. Og jeg brenner spesielt for at kristne fellesskap må være sunne på alle områder. Dette er ingen kritikk av de fellesskapene jeg har vært i og er i, men en drøm om av vi kan bli mye bedre. Gode og sunne fellesskap består ikke av friske mennesker, men de gjør folk friskere.

En salme til ettertanke

Jeg spør om hva Guds kjærlighet er, så svarer han meg med et bilde av et landskap. Kan Guds kjærlighet være et landskap? Ja, det er kanskje ikke så dumt. Noe vi er i, beveger oss i, noe vi opplever som vakkert. Det er egentlig ikke så dumt det.

Svaret er hentet fra Anders Frostenssons salme "Guds kjærleik er".

Det rare er at jeg har sunget "Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims rom" mange, mange ganger uten å se hvor god denne teksten er. For den er så god at man kan meditere over den.

Jeg bet meg særlig merke i tredje vers her en dag. Der pekes det på det merkelige og tragiske at midt i dette landskapet har vi satt murer og sprinkelverk mellom oss. Vi har laget oss våre egne fangerom. Og her kommer kanskje den biten jeg syns er ekstra godt formulert: "Vårt fangerom er murt av redsle-steinar, og fangeklede er vårt stengde eg". Vår frykt murer oss inne, og vi kler oss i et "stengt jeg". Dypt, sier jeg bare. Denne er til å tenke lenge på.

Det er da gøy, hvis det går an å bruke det uttrykket så kort etter det forrige, at man kan oppdage noe nytt i noe gammelt. Akkurat den samme følelsen har jeg ofte overfor Bibelen også. Stadig noe nytt som blir aktuelt og godt å lese.

Bildet er fra Lofoten og er tatt av Arne Daviknes.

Guds kjærleik er som stranda og som graset,
Som vind og vidd og jord og allheims rom.
Vi fridom fekk å buder, gå og koma.
Å seia ja til Gud og seia nei.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
Som vind og vidd og jord og allheims rom.

Vi vil ein fridom der vi er oss sjølve,
ein fridom vi kan gjera noko av,
der ingen tomleik finst, men rom for draumar.
ei jord der tre og blomar kan slå rot.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Og endå er det murar oss imellom,
og gjennom sprinkelverk vi tøyer hand.
Vår fangerom er murt av redsle-steinar,
og fangekleda er vårt stengde eg,
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Å døm oss, Herre, frikjenn oss i domen!
I di forlating fridom finst og von.
Den rekk så vide som din kjærleik vandrar,
til folk av kvar ein rase og nasjon.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Pollestad og hans fiender

Jeg har fulgt nøye med på mye av det som har kommet fram rundt Pollestad-saken. Den lar jeg ligge. Men jeg har hengt meg opp i en liten "detalj". Jeg er lettere forbauset over at kristne i denne saken kaller hverandre fiender, og det uten å blunke.

Jeg er også litt fascinert over det hele, fordi det for meg er så fremmed. I min oppdragelse har det aldri blitt åpnet for denne betegnelsen av andre. Og jeg har alltid trodd at det var en kristen tanke å omtale hverandre som venner, søsken, etc.

Uenighet er jeg vant til. Det kan være kraftig uenighet mellom kristne. Jeg tenker at sånn er det fordi vi legger vekt på forskjellige ting, fordi vi har litt ulike mål, fordi vi tolker ting forskjellig, og ikke minst fordi vi er usikre på både oss selv og andre. Men fiender? Nei, det blir for sterkt for meg.

Jesus er radikal når han sier "Elsk deres fiender". Så man har vel kanskje fiender da?

Er det katolikkenes skriftemål som gjør at man er så rett fram? Er man så vant til å sette ord på både egen synd og andres synd at man har et mer avslappet forhold til hva man kaller hverandre? Jeg vet ikke.

En tanke streifer meg: Kan det til og med være sunt å si rett ut at han og hun er mine fiender? Tanken er ikke helt dum, men likevel: Jeg liker ikke at man gjør det, og jeg klarer ikke å se at Jesus ville likt det heller.

Ordløse rom

Det ordløse rommet

er et godt rom,

når det som må sies,

er sagt.

I stillheten hviler ordene.

Det ordløse rommet

er et vondt rom,

når ord som må sies,

er stengt ute.

I tausheten roper ordene.