Noe er fryktelig galt med mobiler

Jeg skulle så gjerne vært en miljøvennlig mobilbruker. Men det er faktisk nesten helt umulig, enda jeg ikke bytter mobil så ofte som jeg kan.

Vi er en familie på fem. Alle har mobil. Dette er kanskje unødvendig, men sånn er det blitt. Vår yngste datter fikk mobil i sommer da hun ble 10. Det er vanlig her i distriktet.

Vanligvis når jeg kjøper elektronikk, kjøper jeg aldri billige produkter. Jeg ser etter kvalitet, og tenker at dette er det mest miljøvennlige jeg kan gjøre (hvis man ser bort fra å la være å kjøpe noe som helst). Det er et poeng at varen er så dyr at du gjerne sender den på reparasjon når den går i stykker i stedet for å kjøpe ny.

Slik er det ikke i mobilbransjen. I dag har vi to av våre mobiler inne på reparasjon. Det er mer regelen enn unntaket at minst en av fem mobiler er ødelagt. Den ene mobilen har garantien gått ut på, og vi har fått beskjed om at det vil koste oss mer å reparere den enn å kjøpe en helt ny. Så bra? Nei, overhodet ikke. Slikt blir det forferdelig mye søppel ut av.

Det bør være et stort moralsk (!) problem for bransjen og samfunnet at vi heller kjøper nye mobiler enn reparerer de gamle. Jeg får skikkelig dårlig smak i munnen av dette systemet.

Det er mulig at gjenvinningen er så bra at det ikke er noe miljøproblem å hele tiden kaste så mye mobiler, men jeg tviler sterkt på det. FBI på NRK avslørte jo for noen uker siden at det hadde blitt big business å få sendt elektronisk avfall til fattige land for demontering og sortering. Med enorme lokale miljøproblemer som resultat.

Jeg er lekmann på dette feltet, men lurer på om det er mulig å få mobilmarkedet til å fungere like bra som den beste delen av elektronikkbransjen. Skru opp kjøpesummen på mobilene så mye, og reduser reparasjonsprisen tilsvarende mye, at folk ikke er i tvil om at mobilen bør repareres og brukes i noen år til.

Dette var et hjertesukk fra mobilbruker med dårlig samvittighet over mobilforbruket i familien.

PS! Jeg tror vi har "brukt opp" alle våre mobiler omtrent til de ikke virker mer.

Les Miserables

Det er midt på natta, og jeg får ikke sove. Da kan jeg like godt blogge litt. Og hva er bedre enn å presentere noe en er glad i? Les Miserables er den mest fantastiske musikalen jeg vet om.

Jeg har sett denne i London og New York, jeg tror det er 8 eller 9 ganger nå. Jeg har lest boka. Jeg har musikken på en CD jeg stadig setter på. Og jeg har flere videoer. Noen vil sikkert si at det er litt på grensen til å være fanatisk, men det er det ikke. Jeg er en sindig hedmarking.

Hva er bra? Først og fremst historien til Victor Hügo. Musikalen og filmene bygger på denne, men ingen har holdt seg hundre prosent til originalen. Likevel er det så bra gjengivelse at det beste og viktigste kommer med. Når en god historie blir fortalt gjennom meget god musikk, er det ikke vanskelig å bli forelsket i musikalutgaven av Les Mis.

Hele fortellingen er dypt preget av kristen tro. Livssyn står mot livssyn hos hovedrollene, og nåde står mot rettferdighet. Så mye bra det er her.

Jeg skulle liksom skrive dette for å bli enda mer trøtt, i stedet blir jeg mer og mer våken av å tenke på Les Miserables. Jeg må bare anbefale denne til alle. Men det er ikke lurt å se musikalen uten å ha satt seg inn i historien og helst også musikken på forhånd. Opplevelsen er svært forskjellig med og uten forberedelse.

Den filmen jeg liker best, er den nedenfor.

Jeg vet andre liker andre bedre.

Smak og behag.

Og god natt.

Oppdater dere, prester

- Prestene må erkjenne at det er en del av deres arbeid er å være oppdatert på
kino-, teater- og litteraturfronten. Det er ikke noe fritidsmoro.

Dette sier Alexander Deeg til den tyske avisen Die Zeit, og intervjuet er delvis gjengitt i Vårt Land 14. desember.

Jeg er så enig, så enig. For dette er nok en av grunnene til at mange prekener blir litt uengasjerende å høre på. De følger et fast spor, et fast mønster, og hele menigheten vet på forhånd hva presten kommer til å si og hvordan han kommer til å si det.

Så til alle prester og forkynnere der ute:

• Hold dere oppdatert: Se de viktigste tv-programmene alle ser, les de bøkene alle leser, gå på kino, les kjendisblader, fagblader og aviser. Dere må koble dere til virkeligheten som tilhørerne deres tilhører. Hvis ikke, vil det dere sier aldri bli aktualisert.


• Les kritiske bøker og se kritiske filmer som går mot det du står for. Det er kjempeviktig å holde seg orientert om hvor folks kritikk av kristendommen er. Hvis ikke, svarer du på kritiske spørsmål som faktisk ikke stilles. Det er utfordringer nok, kritikk nok å hente, både fra både nyreligiøse miljøer, ateistiske miljøer og ikke minst pop-, kjendis- og ungdomsmiljøer.


• Og når dere skal aktualisere: Tenk på hva du og alle andre alltid sier om akkurat denne teksten. Kanskje det er mulig å aktualisere på en annen måte, legge vekt på noe helt annet. For all del ikke spør barna om hvem som ble født i en stall! Det vet alle, og det er et fryktelig dårlig spørsmål å stille til en menighet. Da virker dere faktisk dårlig forberedt, eller avslører din manglende fantasi.


• Og som Deeg også sier i intervjuet: Ikke begynn med en illustrasjon som skal ende med Jesus. Hele menigheten vet at du skal snakke om Jesus. Hele menigheten venter at du skal komme inn på Jesus. Derfor er det ikke noe høydepunkt når du svitsjer over fra illustrasjonen og vips, så har vi skiftet tema til Jesus. Applaus? Nei.


• Alt for, alt for, alt for, alt for, alt for ofte er prekenen fullstendig forutsigbar. Alt for sjelden hører vi at presten har studert i mange år. Hvor er lærdommen, kunnskapen, vi trenger å høre? Lær oss noe nytt, prest. Lær oss noe som står i de bøkene du leste da du studerte. Du aner ikke hvor lite menigheten kan om det du ikke er inne på hver eneste søndag. Ta en test, og du vil bli sjokkert.

Så hva var det jeg ville med dette? Jo, sparke prestene våre bak til å ta prekene sine enda mer alvorlig, og til å ta menighetene enda mer alvorlig.

Paradokset far 2009

Det foregår en underlig og merkverdig kamp om far om dagen. Jeg har nok ikke full oversikt over dette komplekse feltet, og jeg tviler på om det norske folk egentlig vet helt hva som skjer også. De fleste av våre (Sagavolls) tidligere elever er relativt lite politisk aktive, har jeg merket. Og siden en del av dem leser denne bloggen (ja, jeg har to-tre lesere), er dette et tema å ta opp her.

Flere av sitatene nedenfor er hentet fra en meget godt skrevet kommentar i Morgenbladet av Marit K. Slotnæs: Sånn gjør vi det i vår familie.

Ved utgangen av 2009 står vi overfor et paradoks. Far har aldri vært tillagt større betydning i småbarnsfasen. En mann som ikke tar ut sin lovfestede rett til pappaperm, kan ingen ta alvorlig som en "moderne mann". Samtidig er far for første gang i historien erklært overflødig i reproduksjonen. Kvinner trenger ikke lenger gå veien om menn for å skaffe seg barn, og alle synes å være enige om at det ikke spiller noen rolle hvem som oppdrar barna, bare de er empatiske omsorgspersoner. Far kan muligens være nyttig og viktig som en avlastning for mor. Som normgiver og myndig voksenperson er han uten betydning.

Dette er grensesprengende tanker i vårt samfunn, og de henger på en måte ikke sammen. Det er så merkelig at flere av vedtakene som har ført til dette, ikke har vakt større oppsikt og motstand. Jeg er ingen tilhenger av den nye ekteskapsloven. Partnerskapsloven var ryddigere. At ekteskapsloven ble trumfet gjennom på en slik måte at far kom helt i bakgrunnen, nesten uten debatt, vitner muligens om "godt politisk håndverk" eller en utrolig maktarroganse.

Det neste skrittet i overflødinggjøringen av far er allerede tatt: "Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag," skriver Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul på sin blogg.

Slotnäs fortsetter:

Gjuls begrunnelse for forslaget om å utvide loven om assistert befruktning er talende: For det første vil det hindre at enslige kvinner tar helserisikoen det er å ha tilfeldig sex, eller kjøpe sæd på det åpne markedet, for å få barn. Det vil være bra for samfunnet, som trenger flere barn når eldrebølgen slår inn for fullt. Og det vil være bra for kvinnene, fordi de vil få oppfylt ønsket om barn. Ikke ett ord om ungene og deres behov.

Her er man villige til å ofre barns behov og rett til far for å oppfylle kvinners ønske, og for å få fyllt landet. Jeg vet ikke om det er så veldig gode begrunnelser. Verden trenger faktisk ikke flere folk. Vi har et overbefolkningsproblem, folkens, i verden. Norge er tilfeldigvis en del av verden.

Og hva med homofile menn? Har de samme rett på barn som kvinner har det? Jeg kan ikke skjønne at de ikke skulle ha det, sånn prinsippielt i forhold til kvinner. Men jeg liker det ikke.

Far er under press. Øyvind Benestad og Nina Karin Monsen har kjempet for å få far på sakskartet. Ingen av dem har kommet heldig ut i forhold til media. Om det er de sin skyld, eller medias skyld, er jeg usikker på. Men hvordan i all verden kan det norske folk finne seg i at far har blitt så til de grader fratatt sine rettigheter? Og verre, hvordan kan man finne seg i at barn har mistet retten til å kjenne og leve med sin far? (Det hjelper bare litt at de kan bli kjent med sin far etter fyllte 18 år.)

Det foregår en kamp om far, også i kirken ønsker noen å problematisere begrepet Gud som far. Det er gode grunner til å ikke låse Gud i mannebegrep, å også kunne bruke kvinnelige termer om Gud, men jeg ser ingen veldig god grunn til at vi ikke fortsatt skal kunne si: Fader vår, du som er i himmelen.

Jeg kjenner så mange som har savnet sine fedres tilstedeværelse i sine liv. De vitner om at far er viktig. Barn av lesbiske par (som faktisk også har en biologisk far) kan vitne om god oppvekst. Ingen grunn til å tvile på det. Men jeg har prinsippielt veldig vanskelig for å se at det er riktig og lurt å legge opp til fedreløse barn.

Kristen uten grunn?

Så har jeg altså fått spørsmålet jeg lenge har stilt meg selv, hvorfor er du egentlig kristen? Og jeg vet faktisk ikke om jeg er i stand til å svare skikkelig på det.

Kanskje jeg rett og slett bare er så sta at jeg på død og liv skal stå for det jeg alltid har stått for? Jeg tror egentlig ikke det, for jeg står ikke i dag for det samme jeg stod for som tenåring. Ja, jeg er sta, men jeg forandrer jo meninger når jeg får ny kunnskap og andre perspektiver på ting. Jeg vil påstå at jeg i dag kan og vet ganske mye mer om grunner for og mot Gud enn jeg gjorde for 25 år siden, og jeg er altså fortsatt en kristen.

Jeg har vokst opp i et kristent hjem. Men det er vel ikke en tilstrekkelig god nok grunn til å være kristen i dag. Vi vet litt om hvordan foreldres livssyn påvirker barna. I motsetning til hva mange tror, er kristen tro mindre arvelig enn ateisme. Det er altså større sjanse for at man arver sine foreldres ateistiske eller agnostiske tro, enn foreldres kristne tro. Og hallo, det er jo bare å se seg rundt. Stemmer ikke det? Sjekk bakgrunnen til en del av de mest fremtredende kristendomskritikerne da. Eller livssynet til barna til de gamle folkene som går i kirken der du bor.

Jeg er heller ikke kristen fordi jeg først fant ut at argumentene for kristendommen var sterkere enn argumentene mot.

Jeg har ikke vokst opp i noe akademisk hjem, jeg holdt på å si, langt derifra. Men jeg valgte å ta en lang utdannelse med kristendom som hovedfag, og jeg har funnet en identitet som akademiker. Bøker, kunnskap, tenkning, logikk, etc. er en verden jeg trives godt i. For godt, vil nok mange hevde. Så da er det vel lett å mistenke meg for at gjennom vekting og veiing av argumenter har jeg kommet fram til at kristendommen er best? Altså at troen er et resultat av en intellektuell øvelse? Det er altså ikke sant.

Riktignok underviser jeg i kristen apologetikk, men har "liten tro" på at argumenter fører folk nærmere Gud eller tro. Ja, jeg har argumenter for Gud, for kristendommen og for Jesus, men de funker egentlig best som støtte for en som allerede tror. Jeg kan sikkert vinne en diskusjon i ny og ne om Gud eller Jesus, men hvem vinner hjerter for Gud ved å vinne diskusjoner? Derfor, kjære ateist som stadig utfordrer meg på gudsbevis, går jeg bare halvhjertet eller kvarthjertet inn i en diskusjon med deg, fordi diskusjonen ikke fører noe annet sted enn å bygge opp murene mellom oss. Og det er bare vondt.

Jeg er ikke kristen fordi jeg daglig opplever Guds sterke nærvær i mitt liv heller. Les andre bloggposter jeg har skrevet denne uken, så ser du at mitt liv med Gud ikke er noen dans på roser. Så det er veldig fjernt for meg å skulle si, for eksempel, at hvis folk bare blir kristne, så vil de erfare masse med Gud. De vil bare merke at Gud er med de hele tiden, liksom. Mange kristne vitner om sin tro på denne måten, jeg gjør det ikke. Beklager. Jeg føler meg skikkelig ukristen mange ganger, veldig lite åndelig. Hjelp, for en tørrpinne.

Så hva står igjen? Hvorfor er jeg egentlig kristen da? Jeg vet ikke. Det er bare det at av og til, når jeg leser i Bibelen, går i kirken, hører kristen forkynnelse, vitnesbyrd eller sang, så er det noe dypt inni meg som får en følelse av at dette er sant. Dette stemmer, dette henger sammen. Ja, det er en opplevelse, eller følelse om du vil. I hvert fall får jeg en erfaring som bekrefter min kristne tro, Guds eksistens, syndens tilgivelse, Jesu liv og lære. Noe inni meg sier JA til dette, på tross av alt det andre jeg også føler.

Dette må nok være bunnen i min tro, selve grunnen. På den kan jeg reise et intellektuelt tårn med argumenter. Men det tårnet blir liksom bare mitt eget byggverk. Morsomt, utfordrende og enormt engasjerende, og verdt å bruke hele hjernen og halve min tid på. Men LIVET ligger som en dyp, dyp strøm under alt dette.

I dag var jeg på lysmesse i Sauherad kirke. Jeg kjedet meg ikke. Jeg ble beveget av noe, en stemme inni meg som sa: Dette er sant! Når det skjer, får jeg tårer i øynene og kjenner et pust åndelig henrykkelse i sjelen. Amen.

Adventsbilde

Det er 3.søndag i Advent. Og jeg pynter opp bloggen min med et bilde tatt av min 13 år gamle datter. Stemningsfullt.

Magisk musikk full av tomhet

Mine foreldre fant ut at de skulle kalle meg Tom. Det er kanskje derfor jeg stadig har følelsen av å være akkurat det. Troll i ord.

I 1979 kom albumet som skulle bli et av mine favorittalbum, med den ultimate musikken for tomhet, Pink Floyds The Wall.

Jeg fikk vel ikke høre plata før i 1981 eller 82, tror jeg, men jeg husker følelsen av å bli fullstendig oppslukt av denne musikken. Jeg var faktisk på en kristen leir, på Haraset Leirsted, og der skulle en av lederne, Tom Egil Hverven, presentere dette albumet. Da var det gjort. Så jeg må jo bare takke han for den opplevelsen.

Spør meg ikke om hvorfor det er bra. Noen mener andre album av Pink Floyd er bedre. Det kan hende, men akkurat det er likegyldig så lenge The Wall fortsatt er en magisk opplevelse for meg.

Hello, is there anybody out there?