Knausgård om kunnskap

Knausgård siteres flittig om dagen. Og han er verdt det. Nå når ferien er over, hvorfor ikke like godt ta et godt sitat om kunnskap fra hans første bok Ute av verden. Hovedpersonen Henrik Vankel er en ung lærer sørfra som underviser ett år på en skole i Finnmark. Han er kanskje ikke den største pedagogen, hva vet jeg, men han er i hvert fall godt likt. Lettere oppgitt over at 13-åringene ikke kan noen ting, tenker han:

Som er lærer fra femtitallet stod jeg ved tavlen og terpet, en flere måneders lang insistering som ikke hadde noe med læring å gjøre. Kunnskapen jeg presset inn i dem var død og stiv, som tømmerstokker ble den stablet opp i de små hjernene deres, og slik ble den liggende, fullstendig uhåndterlig, et lager de ikke kunne anvende til noe, snart glemt, tenkte jeg, i dypet av den villmarken tankene deres utgjorde, forlatt. Noen ganske få av elevene ville begi seg innover dit senere i livet, utstyrt med passende redskap ville de bli i stand til å behandle denne kunnskapen, fløte den nedover bevissthetens elver, kanskje til og med klare å hogge den opp og slik endelig la den komme til nytte. Men for de fleste av dem ville den bare ligge der, ubenyttet, nedsnødd, forstenet.

Lykke til med undervisningen, medlærere på alle trinn.

Livet som tap og mestring

Jeg skrev for noen dager siden at livet er et tapsprosjekt, og at den som mestrer sine tap, mestrer livet. Dette høres nok for mange ut som et dystert syn på livet. Jeg skjønner det. Likevel mener jeg at dette perspektivet på livet er både riktig og konstruktivt.

Det eneste vi faktisk helt sikkert vet om livet, er at vi alle skal dø. Det vi ikke vet, er når og hvordan. Videre kan jeg også vite at sannsynligheten for at jeg vil oppleve at mennesker jeg er glad i, vil dø før meg, er nokså stor. Selvfølgelig ikke alle. Sannsynligheten for at jeg selv vil oppleve sykdom, tap av syn, tenner, funksjoner, ferdigheter, etc. i løpet av livet er vel like stor.

At disse tapene inntreffer, er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er hvordan jeg forholder meg til dem. For meg har dette med livsperspektiv å gjøre. En person som nekter å forholde seg til tap og sannsynligheten for tap, vil måtte leve på en løgn og bruke mye krefter på å flykte. Det er for meg ikke noe alternativ. Ja, det er livsødeleggende, tror jeg.

Jeg er nok ikke enig med de greske stoikerne i ett og alt, men de har noe sunt ved seg i dette: Det som skjer, det skjer. Ikke la det som skjer vippe deg av pinnen. Derfra kommer uttrykket "å ta det med stoisk ro". Jeg tror at det i denne holdningen til livet skjuler seg en livskraft. Når det skjer et tap i mitt liv, blir jeg ikke slått til bakken over at det skjer meg, men tar det til etterretning.

Dette virker sikkert kynisk. Jeg leste forresten akkurat at selve ordet kynisk betyr "å ta det som en hund". Morsomt. Jeg tror ikke man skal være kynisk, men realistisk. Livet er slik. Det hender meg, og det hender andre. Slik er livet. Å miste sine nærmeste setter dette perspektivet på spissen. Den som tar noe slikt med kynisk ro, vil fort bli stemplet som følelseskald og ukjærlig. Det er ikke noe mål. Sorg, savn, sinne og gråt hører med. Slipp det fram.

Men, likevel, også ved tap av nære og kjære er det et stort poeng å si til seg selv: Slik er livet. Du har aldri blitt lovet noe annet. Det er kun unntakene fra regelen som aldri opplever å miste noen kjære. De dør selv først. Altså, ikke et spesielt godt alternativ.

La meg ta et banalt eksempel på tap, som ikke treffer død spesielt godt, men som er et godt eksempel på mange av tapene vi opplever i løpet av et liv. For de fleste tapene våre er midlertidige, og ofte svært lite viktige. Det er vi selv som gjør dem store.

For en uke siden sluttet vår flotte espresso-maskin å virke. Skikkelig irriterende. Stress. Vi får sende den på reparasjon, betale det det koster og leve uten espresso-maskin en måned eller to. I dag drikker jeg filterkaffe. Det er absolutt ingen god erstatning. Men samtidig, i stedet for å irritere meg over den ødelagte maskinen, kan jeg begynne å glede meg til den dagen jeg skal drikke espresso igjen. Livet er slik. Maskiner går i stykker. Den skikkelige gleden over en espresso blir enda større når det ikke lenger er en selvfølge at jeg får en hver dag. Ok, et banalt eksempel. Men det ligger noe sant i dette.

Livet er å mestre sine tap, både de små og de store. Kanskje det til og med er sånn at den som venner seg til å mestre sine små tap, blir flinkere til å mestre de store? Jeg vet ikke.

Apropos syn på livet. Jeg trenger nye briller. Synet blir dårligere og dårligere. Også det er et tap. Briller kan gjøre underverker, men aldri gi meg tilbake øynene jeg hadde som barn. Slik er livet.

Tomas Espedals Dagbok

Dette er en bitteliten bok. Likevel er den stor. Espedals Dagbok, med sine 127 sider, må leses sakte. For dette er mer enn en dagbok. Når Espedal skriver, er det lyrikk i språket, og setningene kan grunnes på, lenge. Dette er vakkert.

Jeg skulle sikkert ha lest Espedal før, men det har jeg altså ikke gjort. Denne boken kom i 2003, og han hadde da allerede gitt ut flere bøker. Jeg leser min første Espedal bok nå, i 2010. Det blir ikke den siste. Neste ligger allerede og venter.

Denne dagboken er om døden, om kvinnen som er mor til hans to døtre, om kjærlighet og savn. Jeg sier det like godt igjen: Dette er vakkert. Det handler også om kunstneren Espedal, om det å skrive og det å gå. Høres det tungt ut? Det er ikke tungt, ikke språket, men han formulerer av og til noen dråper i øyekroken.

Hør bare på dette:

Det skulle kunne være mulig å bygge opp en lengsel etter det som har rast sammen, et tilbygg, med de opprinnelige ansiktene og materialene. Jeg ser dem gjenoppstå der ute, alle de jeg elsker og som er døde: huset bygges fra skrivebordet, terrassen konstrueres i boken, og hver gang det åpnes eller lukkes en dør, begynner jeg ufrivillig å skrive.

Det verste var ikke døden, ikke dødsøyeblikket, jeg var forberedt på døden, hadde ventet den, og da døden kom, var det en gave. Jeg tok imot døden, jeg var forberedt. Det jeg ikke var forberedt på, var dette: du bæres ut av huset.

Hva er tilbake, etter døden? En tom seng av mahogni, noen ringer av gull, brev og dagbøker, en hel del fotografier og to barn.

Hun må komme seg ut av forholdet

Menn står for nesten alle drapene i Norge. Hele 95%. Og selv om drapsprosenten gledelig nok har gått ned med 20% de siste 20 årene (!), er det god grunn for menn til å ta et grundig oppgjør med seg selv. For menn står også for nesten all vold i samfunnet. Og mest vold utøves i hjemmet.

Dette og veldig mye annet serverte den kunnskapsrike professoren Paul Leer-Salvesen i et foredrag for elever og ansatte på Sagavoll Folkehøgskole på mandag kveld. Hans siste bok "Forsoning etter krenkelser" var temaet for kvelden. Han har intervjuet tretten tilfeldige drapsmenn. Rettelse fra Leer-Salvesen: - I boken "Forsoning etter krenkelser" intervjuer jeg tre sønner som vokste opp med voldelige fedre. En av dem drepte sin far da han var 16. Nå er de voksne, og ingen av dem er selv blitt voldelige fedre. De kan ikke si at de har tilgitt fedrene sine, men de har klart å forsone seg med fortiden sin og gå videre i livet til en annerledes måte å være far og mann på. Og han har intervjuet kvinner som har blitt voldtatt og mishandlet av sine menn eller fedre.

Dette foredraget gjorde inntrykk på oss. Han spekulerer ikke i sterke historier, og er på alle måter en svært ydmyk mann der han står med sin rolige sørlandsstemme. Likevel er han klinkende klar på etiske råd, på kristne miljøers behandling av tilgivelse og på hvor viktig det er at gutter får gjort noe med mannekultur og holdninger. Dette var en viktig kveld. Temaet er viktig. Og jeg håper boken er like bra som foredraget. Jeg skal i hvert fall kjøpe den.

Leer-Salvesen hadde to råd til kjærestepar som jeg har lyst til å sitere her:

1. Hvis du er sammen med en som slår deg, gi han kun én sjanse til. Gir han seg ikke, må du komme deg ut av forholdet. Sjansen er stor for at han vil fortsette å slå deg. Ikke tro at han kommer til å gi seg med dette senere.
2. Hvis du er sammen en som aldri innrømmer feil, gi han/henne kun tre-fire sjanser til. Noen vil alltid gi skylden til andre. Disse menneskene er farlige. Dersom han/hun fortsetter med å ikke innrømme feil, må du komme deg ut av forholdet.

Dette er kloke råd. Jeg bringer dem videre og håper at hvis noen kjenner seg truffet, ikke nøler med å følge rådene.

Leer-Salvesen snakket mest om skyld, straff, forsoning og tilgivelse. Jeg kunne skrevet referat av hele foredraget, men nøyer meg med dette i denne omgang. Han vet hva han snakker om. Vi lærte rett og slett veldig mye.

Mens vi venter på Jesus - OL og muslimer

Siden kroppen er satt litt ut av spill om dagen, må jeg vente litt med Jesus-bloggpostene jeg har lovet. Mens vi venter på Jesus, kan vi like godt pludre litt og drikke litt kaffe. Like greit det.

Jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor det står så dårlig til med psykiatrien i Norge om dagen. Det er selvfølgelig fordi nesten alle psykologene er i OL. Men siden det går nokså dårlig der borte i Kanada, burde de nok heller komme hjem. Tenk så mange deprimerte menn som sitter hjelpeløse foran TVene sine mitt på natta, natt etter natt, og ser livet blir mørkere og mørkere. Vi trenger virkelig psykologer som kan lære dem å leve med nederlag og 4.plasser.

Det er kanskje ikke psykologene sin skyld at det går litt dårlig der borte. Hvis da ikke noen av dem har forsøkt seg på å smøre skiene til Northug da? Hva vet jeg, men Northug faller dypt og bredt akkurat nå uansett hva som er årsaken. Han snakker for mye med for store ord når det går godt for han. Sikkert morsomt for media, men han blir for mye klovn og tullebukk, mer enn han selv forstår, tror jeg.

Plutselig, akkurat nå, som lyn fra klar himmel ble jeg oppmerksom på at det bare er en strek mellom OL og ØL. Da skjønte jeg plutselig hvorfor det er så mange som må drikke når de ser på. Da er det nok både sunnere og lurere å legge til en L, legge en strek eller to foran OL. LOL. Hvis man da ikke skal slå en strek over hele OL. Nei, det er for tidlig for det. Sportsresultater kommer og går, opp og ned, ned og opp, kant inn, kant ut. Det går forresten bare inn på dem som bryr seg, som har hengt opp humøret sitt på medaljestatistikken.

Jeg er forøvrig langt mer positivt innstilt til vinteridrett enn jeg er til fotball, bare så det er sagt. Fotball har blitt en pengesport og juksesport med fokus på å lure dommeren, som jeg har skrevet om før. Vinteridrettene er ærligere. Skiskyting er den mest imponerende av alle idretter. Skulle jeg valgt å være god i noe, måtte det bli skiskyting. Skiskyttere kan alt om kropp og beherskelse av psyke. Presisjon og kondis, utrolig kombinasjon.

Mens jeg venter med å skrive om Jesus, raser muslimene fortsatt over karaktertegningen i Dagbladet. Det har de lov til. Kanskje det var unødvendig provoserende av Dagbladet, men den avisa har jo en lang tradisjon for å gjøre dumme ting. Det er forresten bra at salgstallene synker. Jeg får mer og mer avsmak for tabloid journalistikk. Det er for enkelt, for selvrettferdiggjørende, for selvdyrkende i sin arroganse.

Likevel er det enkelte muslimske miljøer, eller personer, som bør gå mest i seg selv om dagen. Drapstrusler, akseptering av steining av homofile, uttalelser om at islam og demokrati er motsetninger, klinger ikke godt i Norge. Og det klinger ikke godt i mine ører heller. Men nå har vi altså 20 til 200 i Norge med slike meninger i Norge, ifølge Raja. Man kan godt si at uttalelsene bærer preg av umodenhet, men denne umodenheten kan drepe. Og hvis den dreper er det ikke bedre å bli drept av en umoden mann enn av en moden mann.

Jeg skremmes av dette, i hvert fall litt. Jeg liker ikke at unge muslimer skal få inntrykk av at dette er ok holdninger å ha. Håper muslimske miljøer klarer å rydde opp i egne kretser. Så håper jeg det norske folk lar være å kjøpe for mye tabloid journalistikk framover. Jeg slår et slag for nisje-avisene igjen. Og helsemagasinet Dagbladet tilhører definitivt ikke dem.

Den store Jesus-jakten - Del 1

Mange kristne er fullstendig uvitende om at det i flere hundre år har pågått en lang, intens og nokså forvirrende debatt, og tilsvarende mye forskning på, om hva vi kan vite om Jesus. De fleste løsninger du kan komme på, finnes (nesten). Jesus er ingen enkel person å forholde seg til, viser det seg.

Levde han kanskje ikke? Noen få forskere hevder Jesus aldri har levd. Da er evangelienes framstilling av ham den vi skal forholde oss til. Jesus finnes, ikke som historisk person, men som mytisk person. Jesus ble oppfunnet og dyrket som legende, ikke som historie.

Jo, det er stor sannsynlighet for at han levde. Men sannsynligvis var han en helt annen enn den Jesus vi møter i Evangeliene. De har lagt til og trukket fra. Derfor må vi finne metoder for å komme bakenfor evangeliene. Der finne vi den historiske Jesus, og han er mulig å finne.

Andre mener at den historiske Jesus man finner, likner veldig på, forskeren selv. Jesus har mange av de egenskapene og teologien forskeren selv liker.

Dette er bare noen av de retningene teologiske forskere har brukt sine liv på. Jeg holder på med å lese en interessant oversikt over denne debatten, og lover å komme tilbake med en omtale av boka. Jesusdebatten er komplisert, men nyttig å kjenne til.

Omtale av boken "The Historical Jesus. Five Fiews" av Beilby og Eddy kommer snart.

Arnfinn Haram om KrF

Bror Arnfinn Haram kommenterer i Klassekampen i dag KrFs situasjon. Haram er en spennende person som stadig er verdt å lytte til, særlig når han skriver ting jeg er helt enig med han i.

Noreg kan ikkje lenger kristnast av KrF, men KrF kan medverke til ein kristen og etisk inspirasjon i den allmenne politikken - og jobbe for at det skal kunne gå an å praktisere ei aktiv og tydeleg tru i dagens Noreg. Det kan bli ei spennande framtid.

Det er dette synet jeg også har fått de siste årene. Som jeg skrev i en tidligere bloggpost, mener jeg at det er kirkens oppgave å evangelisere. Dette skal og bør ikke gjøres gjennom politikk. Med kirken mener jeg ikke Den norske kirke spesielt, men alle kristne i Norge generelt.

Omvendelse til Gud må komme innenfra. Er ikke dette egentlig en selvfølge? Haram trekker fram en annen ting som også bør komme innenfra, og det er den kristne familie- og seksualetikken. Hvordan skal etisk livsførsel kunne styres av vedtak utenfra? Selvsagt vil etikk også dreie seg om hva som skal være lov og ikke lov, og sånn sett styres gjennom lover. Men den etiske livsførsel som er "strengere" enn våre lover, er en samvittighetsstyrt livsførsel.

Haram mener KrF bør konsentrere seg om to fronter:

Den eine kan omfatte dei livsområda som regulerer dei materielle og sosiale prosessane, velferdsordningar, arbeidsliv, styring med kapitalen, institusjonane i kulturliv og utdanning, utanrikspolitikken og arbeidet for internasjonal rettferd.

Den andre fronten vil kunne omfatte den aktive sikringa av det institusjonelle og verdibaserte mangfaldet i samfunnet. Her vil spørsmålet om religions- og livssynsfridom stå sentralt.

I debatten som har rast en stund nå er det en del kritikere som mener Inger Lise Hansens linje vil gjøre KrF overflødig fordi partiet blir for likt partiene ved siden av. Jeg deler den bekymringen og er jo litt usikker på hvordan unngå dette. KrFs store fordel er å ligge i midten, i å være et sentrumsparti. Jeg tror på sentrum. Og jeg tror fortsatt på KrF. Den pinefulle perioden de nå er inne i, kan fort vise seg å være fruktbar. Håper jeg.