Bryllup for rike og ressurssterke

Jeg er enda overbevist om at ekteskapet er den beste og tryggeste samlivsform som finnes. Samboerskapet har klare svakheter, og ingen har foreløpig klart å overtale meg til å sette det på lik linje med ekteskapet.

Jeg har i det siste sett på noen programmer om bryllupsforberedelser i ulike kulturer i Norge. Egentlig er vel ikke disse programmene fryktelig interessante for meg, men jeg har nå gått og grublet litt på dette. Forventes det for mye når det gjelder bryllupsseremoni og fest?

Jeg tror det er flere grunner til at en god del samboere velger å ikke gifte seg, men en viktig faktor er det enorme arbeidet som kreves for å arrangere selve bryllupet. Du skal ha rimelig godt med overskudd, både når det gjelder krefter, tid og penger. Det syns jeg er svært, svært betenkelig.

Selvsagt er det en stor dag. Men hvor stor trenger den egentlig å være? Jeg vil ha lavere terskel for å gifte seg. Nå er det ingen opplest og vedtatt regel at et bryllup skal være sånn og slik. Likevel opplever nok mange par at drømmene om det perfekte bryllupet styrer både dem selv, familiene og vennene deres.

Jeg vil beholde dagens bryllupsordning for alle som ønsker det, selvsagt. Men også markedsføre noen enklere alternativer og noen nøkterne visjoner.

• Jeg ønsker at Den norske kirke legger til rette for at et bryllup kan inngås som et ledd i en vanlig gudstjeneste, eller som en egen seremoni rett i etterkant av en vanlig gudstjeneste.
• Jeg ønsker at bryllup ikke blir en økonomisk belastning, men en høytidelig og nøktern seremoni.
• Jeg ønsker en lavere terskel til selskapet. Tenk om venner kunne stille med litt mat hver? Spleiselag. Det ville jo egentlig vært en ganske fin gave å gi til brudeparet.

Jeg syns det er trist når samboere eller kjærester sier at de ikke har råd til å gifte seg enda. Jeg syns det er trist når noen lar være å gifte seg fordi de ikke har krefter til alt rundt.

Kan vi gjøre noe med dette? Tør vi? Vil vi? Det er vel ikke spesielt ønskelig at ekteskap kun skal være for rike og ressurssterke?

Pinlige menn i dagens nyheter

Hvis du ikke vet hvem disse to er, er det helt greit. Men begge to har kommet med håpløst pinlige uttalelser i nyhetene i dag.

Den ene er kristen, den andre er det absolutt ikke. Den kristne uttaler seg om noe han ikke har peiling på. Den andre har peiling på hva han uttaler seg om, men skjønner tydeligvis ikke hva han sier selv.

Kritiske faser i et vennskap

Morgensamling på Sagavoll

De fleste av oss er på jakt etter venner. Ekte venner er det kanskje ikke så mange av. De fleste har mange bekjente. Mange har også en del venner, litt på overflatenivå. Hvis man har én eller noen få ekte venner, har man egentlig det man trenger.

Jeg tenker at et ekte vennskap må bære gjennom tre kritiske faser. Bare de som holder ut med meg gjennom alle de fasene, er mine egentlig venner.

1. Mine venner må tåle meg når jeg er åpen om hvem jeg er. Både mine tanker, mine følelser, styrker og svakheter, personlighet, etc.
2. Mine venner må tåle meg når jeg lykkes. Venner som blir misunnelige eller trekker seg bort hvis jeg har suksess, er nok ikke veldig gode venner. Ekte venner heier på hverandre i tider med suksess.
3. Mine venner må tåle meg når jeg mislykkes, når jeg er nede. Venner som trekker seg unna fordi jeg blir en byrde for dem, er ikke mye å samle på.

Kun de som kan tåle meg i alle disse tre kritiske fasene, er mine ekte venner.

Noen vil sole seg i glansen av min suksess, men hoppe av når suksessen uteblir. Glem dem. Noen vil komme spurtende til når jeg er nede, fordi det får dem til å føle seg vel. De kan hjelpe, og samtidig føle seg selv litt over meg. Men når oppturene kommer igjen, vil de støte meg bort. Glem dem.

Man trenger egentlig bare én god, ekte og nær venn i livet. Har man flere, er det en bonus.

Helt ubetalt reklame for et bra sted

Lenge før jeg visste hva Gvarv var for noe, hadde jeg merket meg et stort bilde på Nationalgalleriet. Navnet på kunstneren, Erik Werenskiold, hadde jeg jo et visst kjennskap til fra før, men dette maleriet visste jeg ingenting om. Jeg husker bare at jeg satte meg ned flere ganger der for å se på det. Det var vakkert, storslått og veldig urnorsk. Selv om Werenskiold fikk inspirasjonen til maleriet et annet sted, jobbet han med det og plasserte det midt på Gvarv med Lifjell i bakgrunnen. Bildet heter "En bondebegravelse" og er fra 1885.

Da jeg senere havnet på Gvarv, som lærer på Sagavoll, skjønte jeg at jeg har kommet til en bitteliten bygd med en stolt og meget sterk kulturbevissthet. Sagavoll er landets eldste kristne folkehøgskole, noe som i seg selv er spesielt. Men i dag er denne bygda også det stedet i Norge med størst kunstnertetthet. Kunstnere bosetter seg her uten at de har noen spesiell tilknytning til bygda fra før. Kulturlivet lever. Og jeg er stolt av å bo på et sånt sted. Gvarv, et merkelig navn, men det ligger midt i Telemark og er en liten perle.

Jeg har ikke fått en krone for å skrive denne bloggposten. Men det gjør godt å skryte litt av stedet man bor på av og til.

Seriøst om sæd

Morgenbladets forside denne uken er er preget av sæd. Tre store sædceller svømmer mot egget. "Historien om mannen som meldte seg som sædgiver og de kvaler det ga ham" er hovedsaken i avisen. Og for en velskrevet artikkel om sæddonasjon, farsskap og etikk. Ære være Morgenbladet.

Anledningen til reportasjen er at Rikshospitalet er på jakt etter sædgivere. Journalisten er i utgangspunktet villig til å gjøre dette. Rikshospitalet skriver: "Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank, slik som du gir blod til en blodbank". Så enkelt og greit. En liten jobb bare. En god gjerning. For barnløse par. Hva er problemet?

Problemet er at du kan bli far til inntil 8 barn, som alle har rett til å vite hvem som er faren når de er 18 år gamle. Men Rikshospitalet presiserer: "Du har imidlertid ingen rettigheter eller plikter overfor disse". Journalisten, Simen Sætre, spør seg om dette virkelig stemmer. Kan man bli far uten å ha noen rettigheter eller plikter overfor sine barn?

Vi er tolerante. Vi vet at familieformene forandrer seg, og når Aps stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul nå mener enslige kvinner bør få samme rett til kunstig befruktning som par [mann-kvinne, kvinne-kvinne], er det bare en tilpasning til tidens krav. Vi velger frihet, vi respekterer enkeltmenneskets valg, og vi har steget opp fra vårt biologiske åk og blitt siviliserte, rasjonelle, avanserte. Så er det likevel noe som butter, en usynlig fotlenke som bremser meg når jeg står overfor min første sæddonasjon? Men hva?

Så oppsøker journalisten svarene på spørsmålet. Teologene advarer han, en lege mener det ikke er noe problem. Så til slutt oppsøker han filosofen Einar Øverenget. Filosofen blir kanskje avgjørende for at journalisten velger å la være, i hvert fall i denne omgang, å gi sæd. Øverenget sier:

- Jeg ville ikke gitt sæd.

Dette begrunner han i to resonnementer. Det ene er personlig, det andre samfunnsmessig.

Det personlige begynner slik: ja, jeg forstår at folk ønsker barn. Men når de trenger det sentrale elementet fra en donor, vil ikke jeg gi dem det. Det innebærer nemlig at jeg selv får barn jeg ikke blir kjent med, og som ikke blir kjent med meg. Det vil jeg ikke. Jeg føler meg forpliktet til å ta meg av mitt biologiske avkom.

Hvis du mener at en forelder bare er en omsorgsperson, sier han, kan du "legge grunnlaget for et utrivelig samfunn". Å avskaffe det biologisk opphavsmessige kan nemlig lede mot et samfunn der de som vil lage barn ikke lenger hopper til sengs. [...] da er du over på designerbarn".

Øverenget fortsetter:

Du har en moralsk forpliktelse overfor dem du er biologisk opphav til. En interessant ting er at du i Norge ikke kan gjøre barna dine arveløse. Er du blitt far til noen du ikke visste om, skal de likevel arve deg. Her innfører man en ny type barn, som ikke har juridiske rettigheter i forhold til sine opphav. Det er mange små, rare ting her, som ikke blir diskutert. Man har tatt litt lett på dette.

Artikkelen er så godt skrevet, og jeg syns det er på høy tid at problemet belyses i forhold til far og barn. Øverenget, og kanskje også Morgenbladet, kommer vel til å få så ørene flagrer. Dette er ikke politisk korrekt akkurat nå. Men høyst nødvendig. For barnas skyld. Og fedrene.

Anbefaler på det sterkeste å lese hele artikkelen.

Jabes' bønn om suksess

Noen bøker, nei, forresten, ganske mange kristne bøker har et budskap som er ment godt, men som egentlig ikke tåler granskning. Kristne lesere er kanskje ikke så kritiske. Man ønsker å være positiv. Jeg er kritisk, og jeg ønsker ikke å være positiv, særlig ikke når ting kommer fra USA. Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å være positiv til litteratur eller teologi som ikke holder mål.

Jeg velger nå å skrive om en "gammel" bok av Bruce H. Wilkinson fordi jeg fortsatt stadig støter på den i kristne sammenhenger. Den heter Jabes' bønn, og ble utgitt i 2000. Etter det har den solgt i et vanvittig antall eksemplarer, og blitt oversatt til mange språk, bl.a. norsk. Etter den originale boken har han utgitt bøker som Jabes' bønn for ungdom, Jabes' bønn for menn, Jabes' bønn for kvinner, og kanskje enda flere. For å sette det litt på spissen, er dette et kristent svar på The Secret.

Jabes' bønn

Jabes påkalte Israels Gud og sa:

"Å, om Du bare ville velsigne meg

og utvide grensene mine!

Må Din hånd være med meg,

og må Du holde meg borte fra ondt,

så jeg ikke blir årsak til smerte!"

Så gav Gud ham det han ba om.

1 Krøn 4, 9-10

Dette er bønnen. La meg presisere med en gang. Jeg er på ingen måte i mot at noen velger å be denne bønnen, som altså er hentet fra Bibelen. Men jeg har store problemer med flere av bokens løfter knyttet til denne bønnen. Forfatteren selv har bedt denne bønnen hver dag i tretti år og går god for at denne bønnen forandrer livet ditt.

Gud vil velsigne deg, men han gjør det bare om du legger ned litt innsats. Du må be om å bli velsignet, regelmessig, så vil du oppleve mirakler og Guds velsignelse. Hvis du bare er kristen, og ikke ber om velsignelse for deg selv, bare for andre, kan ikke Gud velsigne deg. Sier boken.

Guds overflod begrenses bare av oss selv, ikke av hans ressurser, hans kraft eller vilje til å gi. Jabes ble velsignet ganske enkelt fordi han ikke tillot noen hindring, person, eller mening å reise seg over Guds natur.

Gjennom en enkel bønn i tro kan du forandre din fremtid. Du kan forandre det som skjer ett minutt fra nå.

Når du tar små skritt, trenger du ikke Guds hjelp. Det er når du kaster deg ut i hovedstrømmen av Guds plan for denne verden - som er større enn dine evner kan makte alene - og bønnfaller Ham: Herre, bruk meg, gi meg en større tjeneste i ditt rike! - at du utløser mirakler. I det øyeblikket sender Himmelens engler ressurser, styrke og de medarbeidere du trenger. Jeg har sett det skje hundrevis av ganger.

Du og jeg er alltid bare én bønn unna uforklarlige, åndsfylte handlinger. Når han rører ved deg, kan du oppleve overnaturlig entusiasme, mot og kraft. Det er opp til deg.

Bruce Wilkonson mener Jabes' bønn egentlig er en himmelsk avtale, fordi den avsluttes med at Gud ga Jabes det han ba om. Derfor vil det samme skje med oss, dersom vi ber, og mener disse ordene. Vi bør be den regelmessig, så skal vi få oppleve "velsignelsens syklus", som betyr at Gud mangdobler miraklene og velsignelsene i våre liv.

Hva er så problematisk med denne boken? Ikke bønnen. Den må du gjerne be hver dag. Men løftene er svært problematiske. Fordi de gjør din tro og din bønn hovedansvarlig for om Guds velsignelser når ditt liv eller ikke. Akkurat som The Secret. Din tanke bestemmer hvordan du har det. Du har selv skyld i Guds manglende velsignelse.

Det er mange kapitler og setninger i boka jeg kan leve godt med, men ikke denne holdningen til bønn. Det nærmer seg en mekanisk, magisk virkelighet. Jeg kjenner meg i hvert fall ikke trygg på at dette er det Gud mente.

Dessuten: Hvis akkurat denne bønnen er så viktig, hvorfor nevnes den ikke én gang av Jesus eller Paulus? Jeg bare spør.

Nyreligiøse Mira Craig

Mira Craig står fram med sine nyreligiøse tanker i VG i dag, der hun blant annet hevder at "sykdom kan skyldes negative tanker". Jeg visste at hun var tilhenger av The Secret, men her stadfester hun at hun mener det også i praksis.

- Kroppen er et smart instrument, vi skjønner bare ikke hvordan vi skal bruke den. Måten vi er oppdratt på - at vi ikke tror på ting vi ikke har sett eller fått forklart - har stengt av en del knapper i hjernen og i kroppen. Men energien i kroppen er mye sterkere enn folk tror, sier hun.

Hun burde fått noen kritiske spørsmål om hvor langt hun vil tøye denne strikken. Jeg har tidligere kritisert The Secret for å ha et forferdelig budskap til syke og fattige. Ser ikke Mira Craig dette, at hvis sykdom skyldes negative tanker, betyr det at kreftpasienten har tenkt feil og nå lider på grunn av det?

Mira står fram som en nyreligiøs nå med stor åpenhet for den åndelige dimensjonen. Sammen med prinsesse Märthas enorme mediedekning og kanal 5s mange programmer, begynner det å bli relativt mye av dette i media om dagen, også utenfor ukebladenes horoskoper og synske personer.

Det er tydelig at hun er litt redd for å bli plassert i denne båsen, siden hun for eksempel ikke vil bruke ord som reinkarnasjon, men velger i stedet å si at hun tror på resirkulering. Kanskje mer miljøvennlig, men nyreligiøst så det holder.

Det skal bli spennende å se om hun vil få de kritiske spørsmålene av noen etter hvert, eller om også hun blir beskyttet like mye som prinsessen.

Man trenger kanskje ikke være spesielt nyreligiøs for å skjønne at kroppen hennes er full av energi. Det kan nesten bli for mye av det gode.

-----

Oppdatering 12.jan:

Wenche Foss og flere andre kjendiser opprørt over at Mira Craig tenker slik hun gjør. Men hvorfor forteller ingen dem at Mira ikke tenker slik fordi hun selv har tenkt ut det, men rett og slett fordi hun tror på en nyreligiøs retning som sier at det er slik?