Dagens julefilm: Juleoratoriet

Göran Tunström skrev i 1983 romanen Juleoratoriet, en roman han samme år fikk Nordisk Råds Litteraturpris for. Først 13 år senere blir det film av boken, og det er en film som er boken verdig.

Dette er en sterk kjærlighetsfilm. Kjærligheten til Bachs juleoratorium danner rammen. Men først og fremst handler den om kjærlighet og lengsel mellom mennesker som ikke lenger kan få hverandre, ja til og med mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Kjærlighetslengselen som er så sterk at den til tider fullstendig forskyver forholdet mellom virkelighet og fantasi. Så intenst og vakkert det er, samtidig så fullstendig ødeleggende.

Tunström legger handlingen til sin hjembygd Sunne, samme sted som har fostret en av de andre store forfatterne i Sverige, Selma Lagerlöf. Og det er et slektskap mellom disse to forfatterne i måten de forteller sine historier på.

Dette er fortellingen om Solveig og Aron Nordensson og deres sønn Sidner. Solveig dør i en ulykke på vei til øvelse i kirkekoret der de øver på Bachs Juleoratorium. Aldri hadde kirkekoret gått løs på en så halsbrekkende øvelse, men Solveigs sangtalent og optimisme gjør det mulig. Hennes død avbryter hele prosjektet, som først blir realitet med hennes barnebarn Viktor Udde mange år senere. Og mellom der følger vi Aron og Sidners sorg og lengsel og liv. Solveig blir ikke borte med sin død, men lever videre i både Aron og Sidner.

Filmen kutter naturligvis ut en del av historiene fra boken. Men den har på en veldig god måte klart å fortelle den viktigste historien. Om denne filmen egentlig bør plasseres under julefilmer, kan vel diskuteres. Bortsett fra Bachs Juleoratorium, er det lite jul i filmen.

Å, lykkelige juletid

Forventningen om en lykkelig jul med en lykkelig familie rundt seg bærer en liten fare i seg. Det er noe rart med disse forventningene våre, for de kan være til velsignelse, men også til forbannelse.

Vi vet mye om at gode forventninger gir oss økt glede i hverdagen. Den som i ukedagene gleder seg til lørdagsgodteriet, har spredt gleden utover uken på en god måte.

Vi kan øve oss hver uke på å vente på lørdagen på en riktig måte. Vi blir sjelden skuffet.

Men julen har vi bare én gang i året. Det krever sterk grad av selvdisiplin å ikke forvente mer enn den faktisk leverer. For noen voksne har det tippet over i andre grøfta: "Julen er et ork. Alt er stress". Jeg lurer på om det er en strategi for å beskytte seg selv mot å bli skuffet.

Glade jul. Glade mennesker. Glade givere av gaver. Glade mottakere av gaver. Glade julematforberedelser. Glade vaskedager. Glade ryddedager. Glade julepyntedager. Glade barn. Glade foreldre. Glade besteforeldre. Det kan vel bli litt mye dette her. Det er ikke mulig å fordrive det som bare er middels eller dårlig gjennom en hel høytid bare ved å insistere på at det nå er glade jul.

Aristoteles hadde klare tanker om hva som gjorde mennesker lykkelige, og det var ikke gjennom nytelser. De er kortvarige. Lykkeforskning viser også at vi veldig fort vender oss til goder og slutter ganske fort å sette pris på dem. Den første julematen er god. Julemat nummer to og tre og fire mister gradvis sin nytelse.

Jeg har liten sans for den norske julebordtradisjonen hvor måteholdet er et fremmedord. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man her er fanget i et system ingen tør å bryte med selv om alle vet at det er for dumt. Aristoteles hadde liten sans for overdrivelser som sløseri og fråtseri, og jeg tror det er gode grunner til det. Det er ikke gitt at julen blir bedre og gjør oss lykkeligere når vi overdriver.

For mye av det gode er for mye av det gode. Jeg tror kunsten for oss må være å finne et passe nivå.

Den glade jul kommer ikke utenfra. Det er dette som er så viktig at vi forstår. Vi kan ikke kjøpe oss en god jul. Verken gjennom julemat, julegaver og julestemning. Den er nødt til å komme innenfra, gjennom at vi har det godt med oss selv og de rundt oss. Derfor legger Aristoteles vekt på at det er viktig å være god, altså å gjøre det gode, og å omgi seg med gode mennesker. For en ypperlig mulighet julen er til nettopp det.

Glad blir julen når jeg gjør noe bra for andre, og når jeg har det så bra med meg selv at jeg setter pris på å være meg selv sammen med gode venner og familie. Det er jo jul så det holder.

15.des: Gamleprosten har bursdag

Vi skriver 15.des 1885. Den gamle prosten i Berlevåg by ville fylt 100 år hvis han hadde levd. Hans to døtre, Martine og Philippa, og resten av den lille menigheten ønsker å stelle i stand til en enkel markering for han. Her er det ikke rom for utskeielser, slikt sømmet seg ikke. Nøysomhet og alvor preget forsamlingen.

En fattig fransk kvinne ved navn Babette hadde en dag plutselig dukket opp likblek og forkommen hos de to søstrene. Hun ble værende der og tjente der i huset. En dag vinner hun uventet en stor sum i et lotteri. Og nå ber hun om å få lov til å lage i stand festen for prostens 100-årsdag. Noe nølende og under sterk tvil godtar søstrene at det lages i stand et skikkelig fransk festmåltid.

Det blir tidenes opplevelse for den nøysomme menigheten. Et ordentlig kjærlighetsmåltid med bibelske over- og undertoner fra bryllupet i Kana, pinsedagsunderet og nattverdsfeiringen. En morsom detalj er at vann ikke blir til vin, men motsatt, vinet blir til vann. Og kjærligheten mellom disse gamle, litt trette og kranglete menneskene, stiger for hver ny servering.

Dette er en sjeldent god fortelling om kjærlighet og nåde. Og det er selvsagt Karen Blixens roman "Babettes Gjestebud" det dreier seg om. For de som bare har sett filmen, var det kanskje en overraskelse at handlingen faktisk foregår i Norge, men det gjør den. I filmen fra 1987 er hele handlingen i Danmark.

Vi sier gratulerer med dagen til prosten (som begynner å bli rimelig gammel nå) og anbefaler sterkt å lese fortellingen om døtrene hans og gjestebudet Babette skjenker dem. Filmen er også severdig.

Dagens julefilm: Miracle On 34th Street

Denne filmen fra 1947 er en klassiker. Og som så mange andre klassikere, har også denne kommet i flere versjoner. 1947-utgaven er veldig hyggelig, på alle måter.

Dette er fortellingen om da den ekte julenissen en dag får seg jobb på Macy's i New York, verdens største kjøpesenter. Siden han ER julenissen, betyr det mer for han at barna får julegavene sine enn at Macy's tjener penger. Så hvis ikke Macy's har gaven de ser etter, anbefaler han like godt en annen butikk. I stedet for sviktende salg, får Macy's fort rykte på seg for å være et kjøpesenter som bryr seg om kundene sine. Det er jo lett å mistenke denne filmen for å være en ren reklamefilm for kjøpesenteret, noe som sikkert ikke er veldig langt fra sannheten.

Nå tror jo ikke alle på julenissen. Heller ikke i filmen. Så det store høydepunktet er da julenissen blir stilt for retten og de skal føre bevis for eller mot at han virkelig er den han sier at han er. Dette er jo rene gudsbevisparodien. Men det funker jo i denne konteksten. Det er til og med en annen artig problemstilling som aktualiseres: Julenissen og troen på den er big business, så det ville blitt økonomisk krise hvis barna sluttet å tro. Morsomt.

Tro er viktig. Hvis du bare tror, så vil det skje. Denne troen er jo søt i denne filmen, men budskapet er vel nokså problematisk i seg selv. Skulle tro det var forløperen til The Secret vi ante i kulissene her.

Det er først og fremst noe naivt og vakkert over mange gamle svarthvitt-filmer. Og det er veldig koselig å se på når de gode er gode, de dumme er dumme, og alt egentlig er veldig enkelt.

Den kommersielle julen er tema, og det er greit nok. Ikke et ord om den kristne delen av julens feiring blir sagt her. Akkurat det blir litt tamt for meg, men julestemning er det i massevis her, og det er vel i seg selv en god grunn til å se den akkurat nå.

De ivrigste av oss

I siste nummer av Fri tanke kan vi lese en trist historie om pastorsønnen Anders Torp sine opplevelser i barndom og oppvekst.

Han er sønn til den ikke helt ukjente pastoren Jan-Aage Torp. Pastor Torp har lenge vært en profilert person med mange utspill som har gått på tvers av det politisk korrekte langt inn i kristne rekker. Han har i mediene framstått som en uredd representant for karismatisk-konservativ teologi.

Nå står sønnen fram som frafallen. Og jeg tenker bare: Det er jammen ikke rart, hvis alt det han forteller er sant. At faren ofte står for en teologi jeg i utgangspunktet mener er ekstrem, gjør det jo lettere å kjøpe sønnens historie. Hva som til syvende og sist er sant i forholdet mellom far og sønn, kan vel ingen utenforstående dømme om. Heller ikke jeg.

Jan-Aage Torp antyder samme sted at sønnen var ivrigere enn han selv når det gjaldt fasten. Det kan også hende at det er sant.

På generelt grunnlag ønsker jeg å komme med noen tanker om iver. Jeg har ofte tenkt at det er de ivrigste av oss, de som vil leve mest helhjertet og ærlig, som påfører andre mest smerte. Når målet blir høyere og sterkere enn respekten for andre menneskers valg og grenser, blir det farlig. Når den fornuftige tanke forsvinner, blir valgene lett helt ville. Da tror jeg det bare er snakk om tid før ivrige kristne skaper ateister av barna sine.

Og at det også er de ivrigste av oss som, i sin usikkerhet, går lenger enn de burde, og ender opp med å få så stort sprik mellom liv og lære at det ikke går lenger, er heller ikke så veldig oppsiktsvekkende. Overivrighet som møter livet, ender med en eller annen form for sammenbrudd. Da er det kanskje ikke så mye igjen å ta vare på. Barnet må ut med badevannet, for alt er kaos. Jeg tror jeg skjønner at det i mange tilfeller må være slik.

Så håper jeg at barnet (passende uttrykk i disse juletider) kommer inn igjen etter hvert. For mellom ekstrem religionsutøvelse og ateisme finnes det et helt landskap. Jeg tror på fornuftens plass i religionen. På samme måte som mange ateister tar avstand fra nyateistenes overivrighet og overdrivelser, ønsker jeg å ta avstand fra den praktiseringen av tro som Anders Torp beskriver. Den virker svært fremmed på meg.

Jeg kan ikke ta avstand fra iver. Iver er en viktig del av livet. Iver ender ikke nødvendigvis med kaos og katastrofe. Overivrighet gjør kanskje det. Uten iver blir livet for sløvt og døvt. Og helt ærlig, kristne i Norge i dag kan neppe beskyldes for overivrighet, bortsett fra noen miljøer og noen personer. Men de ivrigste av oss gjør en del skade vi rundt på ingen måte må forsvare. På ingen måte.

Hvis en blogg kan ha bursdag ...

Så har denne bloggen sin ettårsdag i dag. Over 200 innlegg har det blitt, med blanda kvalitet. Jeg går nok for et år til. Det er fortsatt gøy å skrive, selv om det av og til blir litt lenge mellom hvert innlegg.

Dagens julefilm: Fanny og Alexander

Plutselig var det 2.søndag i advent, og klart for ny julefilm. Denne gangen ble det "Fanny og Alexander" av Ingmar Bergman. Om det er riktig å kalle denne filmen for julefilm, er jeg faktisk litt usikker på. Men handlingens første del er i hvert fall jul i massevis.

Noe av det første som slår meg når jeg ser filmen, er hvor storslåtte bilder vi ser. For et fantastisk juleinteriør! Ingmar Bergman skal visstnok ha vokst opp med omtrent slik julefeiring, og det er jo bare til å bli misunnnelig på. Filmen har visse selvbiografiske trekk, men spiller også på kjente teaterstykker som Hamlet av Shakespeare, Vildanden av Ibsen og Ett drömspel av Strindberg. At filmen fikk 4 Oscar, sier vel også noe om kvaliteten.

Vi møter først og fremst familien Ekdahl (for øvrig samme navn hovedpersonene i Vildanden), en rik, stor, og meget frilynt familie. Fanny og Alexander er barnebarna til husets bestyrerinne, enken Helena Ekdahl, og barna til Oscar og Emilie Ekdahl.

Oscar dør, og Emilie gifter seg med Ekdahl-familiens rake motsetning, den svært asketiske og livsfiendtlige biskop Edvard (bildet). Det går ikke godt. Fra bugnende luksus med sterke farger, flyttes livet nå inn i mursteinsvegger, spartansk innredet og kalde rom. Biskopens framtreden er like kald og hard som bygningen han bor i. Kirken og dens representant kommer ikke veldig heldig ut av denne filmen, det er i hvert fall sikkert.

Det er ikke få temaer Bergman tar for seg i løpet av den tre timer lange filmen. Det ondes problem for eksempel, dukker stadig opp i Alexanders tanker og dialoger. Det samme gjelder forholdet til den døde faren, som han naturligvis savner sterkt.

Det er ikke helt enkelt å få taket på hva Bergman vil alle steder. Her er det rom for mye tolking. Og siden disse andre verkene svever rundt i fortellingen, blir man ikke ferdig ved først gangs gjennomsyn.

Akkurat nå i advent må jeg si at jeg likte meg så godt i det juledekorerte hjemmet at jeg gjerne skulle vært der hele tiden. En strålende film er det, men tror jeg skal se den om igjen etter å ha repetert de tre andre verkene. Det vil nok heve opplevelsen ytterligere.