Jødedommen fascinerer

Jødedom og kristendom er to nært beslektede religioner med mye av de samme røttene. Likevel er det ikke veldig mye kontakt mellom kristne og jøder, og kunnskapen mange kristne har om jødedommen, er nokså begrenset.

For de fleste kristne er jødedommen religionen for de som fortsatt venter på Messias. Og det er jo forsåvidt riktig. Verre er det kanskje at mange kristne mener at jødene er religiøse mennesker som må gjøre seg fortjent til Guds frelse gjennom gjerninger. Altså en gjerningsreligion. Vi har skjønt at Guds nåde er gratis, de tror man må gjøre seg fortjent til den. Det er neppe en forestilling mange jøder vil kjenne seg igjen i.

Jeg har ikke vært spesielt opptatt av jødedommen tidligere, og kunnskapen om den har derfor heller ikke vært spesielt stor. Etter å ha lest meg gjennom Jacob Neusners bok "The Way of Torah", aner jeg i hvert fall litt mer om hva som er sentrum i troen og hva som ikke er det. Noe er selvsagt fremmed, til og med veldig fremmed, mens andre sider likner mye på hva jeg selv står for. Selvfølgelig.

Det er to trekk ved jødedommen som fascinerer meg veldig, som kristen. Det er for det første vektleggingen av daglig bønn, og vektleggingen av å søke kunnskap og visdom. Det er noe med hvordan disse to bærebjelkene i troen blir praktisert, jeg liker. Den er så gjennomført. Jeg er fullt klar over at det er store forskjeller på jøder og jøder, akkurat som det er mellom kristne og kristne. Men slik dette fremstilles i Neusners bok, blir i hvert fall jeg litt inspirert. Skulle vel ønske jeg hadde et lettere forhold til bønn og bibellesing enn jeg opplever at jeg har.

Meget sterk dokumentar om Israel - Palestina

Jeg er inne i en periode med sterkt fokus på Israel og Midtøsten. Som så mange andre, har jeg et ønske om å forstå hva det dreier seg om. Og det er kanskje noe av det vanskeligste oppi det hele, å forstå akkurat dette. Det er muligens lett å forklare hva som har skjedd i historien. Men er det mulig å forstå hva som skjer i dag? Og er det mulig å se noen som helst løsning her? Nei, det er ikke lett.

Det jeg i hvert fall begynner å se nokså klart, er at det i mange kristne miljøer, også i Norge, nok er mye uvitenhet. I USA er visst uvitenheten langt verre, ifølge dokumentaren jeg har sett i kveld. Jeg tror faktisk det er sant.

En del av prosjektet mitt akkurat nå er å se en haug med filmer og dokumentarer med Israel som tema. Jeg har nesten ikke fått tak i noen i Norge, men heldigvis finnes det ganske mange å få tak i i England og USA.

Occupation 101 er en dokumentar om Israels okkupasjon av palestinske områder. Filmen er meget sterk og vellaget, noe alle dens priser også vitner om. Den kan bare anbefales på det sterkeste. Dens fokus på menneskeverd og krenkelse av menneskeverd er utrolig viktig. Det er faktisk det det egentlig handler om. Er alle mennesker like mye verdt?

 

http://www.imdb.com/title/tt0807956/

Forbildetankens vanskelige terreng

Mange som har vokst opp i kristne hjem har på et eller annet tidspunkt fått lære at man skal leve slik at man er et forbilde for andre. Jeg vet ikke om mange andre sammenhenger hvor det er sterkere vektlagt. Det sies riktignok også mye om dette i forbindelse med lederstillinger og politikere, men i kristne miljøer er det mer uttalt at det gjelder alle, enten man er i lederstilling eller ikke.

Jeg støtter denne tanken, og den er helt i tråd med hva Bibelen sier.

Men livet er gjerne ikke så enkelt. For hvor ofte er det ikke at kristne får problemer på nettopp dette området? Kravet om å leve opp til høye standarder har blitt tungt for mange. Det ble slitsomme liv.

Det er et tankekors at hvis jeg jobber livet av meg for å holde mål (i forhold til et eller annet), hva slags forbilde er jeg egentlig da? Lever jeg da et liv andre bør strekke seg etter? I noen tilfeller kan man til og med spørre: Lever jeg egentlig livet?

Frykten hos en del kristne er å bli stemplet som dårlig forbilde. Forståelig nok. Hvem ønsker å være et dårlig forbilde? Nå tenker jeg at i utgangspunktet kan ingen bestemme seg for å være et forbilde for noen andre. Jeg kan ikke bestemme meg for å være ditt forbilde. Du må faktisk velge meg som ditt forbilde. Så tenker jeg at hvis noen opplever at forbildet begynner å bli et dårlig forbilde, slutter det helt enkelt å ha forbildet som forbilde.

Frykten for å være et dårlig forbilde kan fort bli et fengsel. Ligger det ikke en undertone av at du egentlig skal være nokså perfekt i ett og alt? Og er du ikke perfekt nok, er du kanskje heller ikke et godt forbilde? Blir det ikke lett voldsomt fokus på fasade av slikt?

Jesus refset fariseerne for å vise seg fram for å æres av folk. I stedet for å be i det skjulte, ba de så alle så det, for å ta et eksempel. Jeg lurer på, nei, jeg vet at for en del kristne har fasaden blitt så viktig at de er livredde for at andre skal oppdage hvor lite bra det egentlig står til på innsiden. Man ærer kanskje Gud i det ytre, men hjertet er ikke med lenger. Frykt for å bli avslørt, for ikke å holde mål. Jeg tror det er litt trangt i noen kristne miljøer, trangt fordi det ikke er livet som er i fokus, men vellykketheten.

Hvis det er viktig å leve som et forbilde, hva ønsker jeg å være et forbilde på egentlig? Hvis noen ser opp til meg, ønsker å leve som meg, hva er det jeg da håper at de fokuserer på? Vellykkethet? Ærlighet? At jeg er nesten klarte å leve prikkfritt selv om det kostet meg mer enn jeg hadde godt av? At jeg prøver så godt jeg kan å leve livet, selv om jeg står i fare for å være et dårlig forbilde både på det ene og det andre området? Dette er et skikkelig vanskelig terreng, tenker jeg.

For meg er Jesus et forbilde. Det er noe med livet hans som fascinerer meg. Jeg velger han som forbilde. Om noen velger meg som forbilde, håper jeg de før eller senere oppdager at jeg har valgt han som mitt. Det burde de også gjøre.

Tro og kunnskap

Hvis jeg blir bedt om å peke på sentrum i den kristne tro, er det vanskelig å komme til noe annet enn Jesus. Hvem Jesus var, er helt avgjørende for om kristendommen er sann eller ikke.

Kristen tro dreier seg om å ha tro på og tillit til denne personen, denne historiske personen, som ikke bare levde en gang for lenge siden, men som lever fortsatt. Dette er ganske umoderne tanker, tenker jeg, som det er lett å fnyse litt av. Jeg tenker slik en del ganger.

Kristne dyrker Jesus. Jesus lovsynges. Han æres. Han tilbes. Kristne synger at de elsker han, ja til og med navnet Jesus elsker de over alle andre navn. Sett utenfra er det jo litt sprøtt, jeg må jo innrømme det. Jeg lurer vel av og til også selv på hva alt dette egentlig betyr.

Den mest populære formen for religion i vesten i dag, er, tror jeg, en eller annen variant av å søke innover i seg selv for å finne harmoni og guddommelighet og personlig vekst. Altså en religion som bringer lykke her og nå. Moderne åndelighet er slik.

Nå tror jeg en del nærmer seg Jesus litt med samme forventning. De er mer opptatt av hva Jesus kan være for dem her og nå, enn hvem han var da han gikk på jorden, som det heter. Naturlig nok. Jeg blir likevel litt bekymret noen ganger når jeg hører hvem Jesus er for ulike folk. Noen ganger opplever jeg at det er stor forskjell på den Jesus jeg møter i Bibelen og den de forteller om.

La meg si med en gang at jeg på ingen måte er opptatt av å heve meg selv over andre. Det er ikke for å fortelle at andre tar feil, og jeg har rett, for problematikken dreier seg i like stor grad om meg selv også.

Problemet jeg ønsker å sette fokus på er at det er veldig lett å lage seg et bilde av Jesus som beveger seg mer og mer bort fra originalen.

Vi har bare én god kilde til hvem Jesus var, og det er Bibelen. Det tror i hvert fall jeg, og de aller fleste kristne med meg. Min Jesusforestilling må faktisk hele tiden sjekkes opp mot hva som fortelles der. Jeg kan jo selvsagt avskrive bibelfortellingene som falske og ukorrekte, men da er veien fullstendig åpen for å skape meg en Jesus som helt og fullt er min egen fantasi. Da kan Jesus like gjerne være Supermann som noe annet.

En person jeg skal ha tillit til, trenger jeg kunnskap om. Jeg må vite noe om hvem han er, hva han står for, hvordan han møter mennesker, etc. Tillit til en du ikke kjenner er farlig. Du kan bli forført. Bibelen er sånn sett en gave fordi den sier: "Slik er han du skal ha tillit til". Bibelen gir kunnskap, og du kan sjekke om Jesus vekker tillit eller ikke.

Så hender det av og til at vår bibelkunnskap eller bibeltolkning viser seg å være sviktende. Kanskje har jeg tolket feil? Jeg må være åpen for det. Jeg må være åpen for å justere mitt bilde av Jesus, dersom det viser seg å ikke holder mål. Jeg må rett og slett være stadig undersøkende, nysgjerrig og ydmyk. I et kristent fellesskap bør denne søkende og undersøkende være helt naturlig. I et kristent fellesskap bør Jesus-bildene prøves og diskuteres.

I dag forskes det mye på Jesus og Jesu samtid. Dette bør kristne være veldig interessert i nettopp fordi hvem Jesus var, er så sentral i vår tro. Det skjer så mye spennende. Jeg tenker at også her gjelder prinsippet "prøv alt, og hold fast på det gode", altså test det som sies.

Troen må alltid være villig til å bli underbygget av og justeres av kunnskap. Alternativet er i hvert fall ikke noe å trakte etter.

Hva arkeologien kan si om Jesus?

Dette første innlegget etter sommeren måtte nesten bli noe om arkeologi. Jeg har vært så heldig å få bruke denne sommeren til studier i Israel, med stort utbytte. Må bare benytte anledningen til å skryte av dette sommersemesterstudiet til NLA (Norsk Lærerakademi i Bergen). Kan sterkt anbefales som etterutdanning for lærere og prester og andre interesserte. Spesielt moro var det å få være flere dager sammen med en kapasitet som arkeologen og instituttlederen ved Kinneret Academic College, Mordechai Aviam, som har ledet flere kjente utgravinger i Galilea-området.

Jesusforskning og arkeologi har vært et av flere hovedtema i studiet. Dette er interessant. Hva kan arkeologien si om Jesus? Arkeologien har bidratt mye inn i moderne Jesusforskning, og da i første rekke med å beskrive tiden og miljøet levde i. Jeg tror det er mye å hente her også for den vanlige bibelleser for å gjøre bildet av Jesus og Jesu tid atskillig mer interessant enn vi har lett for å tenke.

Etter at jeg kom hjem fra Israel, har jeg lest meg gjennom en nylig utkommet bok av Craig A. Evans, "Jesus and his World. The archeological evidence". Boken er helt oppdatert på nyere funn og forskning. Og for interesserte er den derfor sterkt å anbefale.

Noen av temaene arkeologien har vært opptatt av, kan nok virke litt underlige på den vanlige bibelleser. Dette gjelder om det fantes synagoger i Galilea på Jesu tid eller ikke. Det står jo ofte om synagoger i evangeliene. Men det har i mange år vært sådd sterk tvil om disse bygningene, rett og slett fordi man ikke fant noen fra Jesu tid der. Ordet synagoge kan også bety forsamling, og en del har derfor ment at det må ha vært hovedbetydningen på Jesu tid, og at bygningene kom på et senere tidspunkt. Men nå er det funnet flere synagoger, og forskerne kan derfor bekrefte det som står i evangeliene.

Noe av det mest spennende arkeologien de siste årene har jobbet med er byene Sepphoris og Tiberias. Dette var to nokså store byer (10 - 20.000 innbyggere) i Galilea. Disse byene nevnes ikke i Bibelen, og det er oppsiktsvekkende. Derfor er det ikke rart at den vanlige bibelleser aldri har hørt om de. Men Sepphoris lå bare 6,5 km fra Nasareth, Jesu fødeby. Jesus må ha vært i den byen mange ganger. Kan hende han jobbet der som snekker/bygningsarbeider? Tenk om han til og med var med på å bygge teateret der? Dette kan ikke arkeologien si noe om, men det er likevel ganske sannsynlig at Jesus var mer kjent med byen enn vi har forestilt oss.

Hva vet vi om Nasaret? At det var en liten landsby, kanskje ikke flere enn 200 innbyggere. Jordbruksområdene rundt og oljepresser etc. i landsbyen tyder på at byen var nokså selvforsynt. Siden den lå bare kilometere fra en storby som var i sterk vekst på Jesu tid, er det stor sannsynlighet for at en del av innbyggerne i Nasaret kanskje arbeidet i eller solgte sine varer i Sepphoris. Nasaret var ingen bakevje, slik en del har framstilt det tidligere. Vi hører bare om noen få landsbyer i Galilea i Bibelen. Antakelig var det så mange som 240 landsbyer der. Hva gjør det med måten vi tenker oss Jesu tid på?

Arkeologien har også funnet ut at Galilea på Jesu tid var sterkt jødisk med sterkt fokus på renhetsforskriftene. Det har nemlig vært en diskusjon i fagmiljøet om ikke Galilea var hellenisert og at Jesus-bevegelsen kunne forstås som en hellenistisk retning a la kynikerne. Dette er mer og mer utenkelig. Jesus var jøde i et jødisk samfunn. Det finnes for eksempel ingen rester av gris i Galilea fra Jesu tid, noe som for arkeologer er et tydelig tegn på jødiskheten. Og i svært mange av de jødiske hjemmene hadde de egne renselsesbad, mikvaot, som de daglig brukte, ikke til å vaske seg, men rense seg.

Dette er litt om hva boken og arkeologien i dag handler om. Boken er bare på rundt 150 sider, men den har en god litteraturliste med henvisninger til andre bøker. Anbefales herved.

God sommer!

Det blir ingen heftig aktivitet på denne bloggen nå i sommer. Jeg skal i stedet konsentrere meg om studier og studietur til Israel. Gleder meg veldig til det. Faglig påfyll er alltid bra. Kanskje det til og med kan føre til noe godt. Ønsker dere alle en riktig god sommer uansett. I'll be back.

En liten bokliste over engelske apologetikk-bøker

Det skrives veldig mye apologetikk på engelsk. Mange av bøkene blir selvfølgelig også nokså like selv om hver forfatter har sin stil. Så noen toppliste blir ikke dette. Jeg anbefaler noen bøker som kan være en start for de som vil hive seg ut i dette feltet.

Handbook of Christian Apologetics av Peter Kreeft og Ronald K. Tacelli er et nyttig oppslagsverk. Katolikken Kreeft er i seg selv en meget oppegående forfatter med mange svært gode bøker innenfor filosofi. Sjekk ut.

Amerikanske William Lane Craig har etter hvert blitt kjent som en dreven debattant som gjerne diskuterer med de dyktigste ateistene i verden. En liten sjekk på nettdebatter viser at han er elsket og hatet for sin stil. Men som forfatter er han utvilsomt på et høyt nivå, og produktiv som få. Reasonable Faith er grunnboka hans i apologetikk. Og den er både grundig og god. En litt lettere variant av denne er boka On guard. Begge er å anbefale.

En annen innføring i apologetikk er Mere Apologetics av Alister E. McGrath. Denne boken liker jeg godt. Den anglikanske professoren McGrath skriver alltid godt. Også han er produktiv som få, og han bør sjekkes ut. Han skriver mye i skjæringsfeltet mellom teologi og vitenskap, og har også levert flere bøker om den nye ateismen. Sjekk ut The Twilight of Atheism, The Science of God, og A Fine-Tuned Universe. En bok jeg ikke har fått lest enda, men som jeg gleder meg til å gå løs på når jeg en dag får tid, er The Open Secret: A New Vision for Natural Theology.

Paul Copan skriver så folk flest forstår det. Hans bok "True For You, But Not for Me" er en ren fornøylse. Boken er først og fremst et oppgjør med relativismen som preger det moderne samfunnet. Copans skrivestil er å ta utgangspunkt i setninger/påstander folk flest har et forhold til og undersøke sannheten i disse. Mange av påstandene er anklager eller problemer knyttet til kristen tro. Copan er en amerikansk konservativ teolog, og ikke alle svarene er kanskje like opplagte i norsk kontekst, men han er verdt å utfordres av. Sjekk ut How Do You Know You're Not Wrong?, When God Goes to Starbucks og Is God a Moral Monster? Den siste er også oversatt til svensk og gitt ut på Credo-akademin.

Gregory E. Ganssle har skrevet en liten perle av en bok om filosofi. Boken Thinking about God. First Steps in Philosophy drøfter hvordan vi kan tenke om Gud på en fornuftig og oppegående måte. Hvordan tenke om Gud?

Et par bøker dere godt kan hive dere på hvis dere er interessert i forholdet mellom skapelse og evolusjon, mellom bibelfortellingene og vitenskapen, er Denis Alexander sin bok Creation or Evolution og Peter Enns bok The Evolution of Adam.

Et par andre kristne forfattere som skriver på høyt nivå om forholdet mellom tro og vitenskap er Alvin Plantinga og John Polkinghorne. Disse er vanskelig å komme forbi. De burde blitt presentert skikkelig her, men jeg må med skam å melde innrømme at jeg har lest for lite av dem. Det har jeg til gode.

 John Lennox er en spennende mann, som i likhet med William Lane Craig og Alister E. McGrath gjerne stiller til offentlig debatt med de nye ateistene. Hans bok Gunning for God, er et meget godt oppgjør med nettopp nyateistenes tanker og påstander.

N.T.Wright er nok en av mine yndlingsforfattere. Boken hans, Simply Christian, er oversatt til norsk med tittelen Ganske enkelt kristen. Den anbefales. Her vil jeg spesielt nevne boken The Challenge of Jesus. Den er på mange måter en nylesing av Jesus som nok vil vekke litt reaksjoner hos en del kirkegjengere. Men i likhet med Peter Enns forståelse av GT, vil Wright ta det bibelske materialet på alvor og se hva fører dette til. Hva vil det si for vårt bilde av Jesus at han levde i jødisk miljø på akkurat denne tiden?

Jesus er stadig sentrum for oppmerksomhet. Hvem var han? Det dukker stadig opp nye tolkninger av denne viktige mannen. Ikke alle som mener noe, eller kanskje, veldig mange som mener noe om hvem han var, tar lite hensyn til bibeltekster og kontekst. Det finnes gode, seriøse bøker som svarer på utfordringene. Her er et knippe: Craig A. Evans Fabricating Jesus; Timothy Paul Jones Misquoting Truth; James K. Beilby and Paul R. Eddy Five Views of The Historical Jesus.

Jeg tror dette får være tipsene for denne gang. Har dere flere tips, skriv gjerne om det i kommentarfeltet.