God påske

Dette korsfestelsesbildet av Matthias Grünewald fra 1515 har blitt stående i historien som det første store bildet som virkelig viser Jesu lidelse på korset. Mange har fulgt opp senere. I filmhistorien vil vel The Passion of Christ bli stående som filmens svar på den virkelig lidende Kristus.

Den tidligste avbildningen av Jesus på korset er fra så sent som 420-30-tallet. Før dette skammet mange kristne seg så mye over det nedverdigende ved korsfestelsen at det ikke hadde noen plass som motiv for kunst. Interessant, syns jeg.

Ønsker i hvert fall alle sammen en riktig god påske.

Den store Jesus-jakten - Del 5

James D.G. Dunn er fjerdemann ut i boken om den historiske Jesus "The Historical Jesus. Five Views". Dunn har gjennom mange år levert omfattende bidrag til Jesus-forskningen og forståelsen av den eldste kirkehistorien, hvorav hans nylesning av Paulus har vært meget viktig. Dunns Jesus-forskning er oppsummert i storverket "Jesus Remembered" på 900 sider.

Dunn representerer en konservativ teologi, men på ingen måter en biblisistisk eller fundamentalistisk forståelse av Bibelen. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er den forskeren som ligger nærmest mitt hjerte og mitt ståsted. Dette er et ja til forskning, et ja til historisk-kritisk forskning, men samtidig en tilnærming til evangeliene som ikke svekker deres troverdighet.

Dunn stiller tre grunnleggende spørsmål ved, eller tre protester mot noen forutsetninger i moderne bibelforskning.

Protest 1

Dunn stiller spørsmål ved om vi skal ta det for gitt at den forkynte troens/evangelienes Jesus (altså slik Jesus ble forstått etter sin oppstandelse) er en annen enn den historiske Jesus, slik det etter hvert har blitt vanlig å gjøre. Jesusforskningen har vært svært opptatt av å skille mellom Jesus før og etter påske. En del forskere mener at troen på Jesu oppstandelse etter påske blir så dominerende og altoverskyggende, at den forstyrrer alt det som var virkelig og sant om Jesus før påske. Den historiske Jesus forsvinner i historier om den oppstandne Jesus, som evangelieforfatterne forkynner. Dette skaper i utgangspunktet en mistillit til evangeliene, som igjen blir til hinder for å forstå den historiske Jesus, hevder Dunn.

I stedet for å skille disse, bør vi starte med det faktum at den historiske Jesus vekket tro hos sine tilhørere mens han levde, og nettopp denne troen er den sikreste indikasjonen på den historiske realiteten. Vi vet at Jesus gjorde inntrykk på folk, vi vet at noen ble disipler, vi vet at disse disiplene ble forvandlet (de fulgte han, de forlot sine familier, de ga opp sine levebrød) fordi de trodde på han. Siden dette skjedde før påske, kan det derfor ikke avfeies som lite troverdig. Denne før-påske-troen er bevart i evangeliene. I evangeliene finner vi både disiplenes tro og den historiske Jesus.

Protest 2

Den andre "vanlige" påstanden Dunn vil protestere mot, er at evangeliene først og fremst må forstås som litteratur, som skriftlig tradisjon. Med andre ord at mye av dagens analyse av evangeliematerialet blir analysert som skriftlig tekst. Dunn hevder at dette ser helt bort fra det faktum at på Jesu tid var skriftlig materiale betraktet som minst troverdig, fordi det var lett å ødelegge det og forfalske det. Det var den muntlige tradisjonen som ble betraktet som troverdig, med særlig vekt på den som sa det sin troverdighet.

Dunn hevder at mest sannsynlig levde evangeliene som muntlig overlevering i hvert fall i tjue år. Typisk for den muntlige tradisjonen er at selve framføringen er en "event", hvor det ikke går an å spole tilbake eller trykke på pause-knappen. Derfor kan ikke revisjonsarbeidet, slik det ofte har blitt gjort i moderne forskning, ha foregått slik skriftlig revisjon av tekst foregår.

Vi kan anta at tekstene som ble fortalt både var like, hadde en felles plattform, men også bar preg av individuelle fortellermåter avhengig av hvordan konkrete hendelser ble forstått og opplevd. Derfor er det sannsynlig at historiene har vært litt forskjellige helt fra starten av uten at dette svekker deres troverdighet. Med andre ord vil det være både vanskelig og lite egnet å prøve å finne tilbake til én original tekst som representerer det historiske. Det er nok likheter i evangelienes forskjeller til at vi kan komme veldig nærme hva som skjedde likevel.

Protest 3

Den tredje protesten Dunn vil framsette mot deler av dagens forskning er påstanden om at den historiske Jesus må ha vært annerledes enn sine omgivelser. Altså bare der hvor Jesus skiller seg ut er han verdt vår oppmerksomhet. I stedet hevder Dunn det er mer rett å lete etter en jødisk Jesus, enn en ikke-jødisk Jesus, siden Jesus vokste opp i et jødisk miljø. Dette må da, hevder Dunn, være et mye riktigere utgangspunkt enn å starte med antakelsen om at Jesus var ikke-jødisk. Og vi bør heller lete etter hva som var karakteristisk ved Jesus innenfor sitt miljø, enn hva som skilte han fra miljøet. Dette finner vi mye stoff om i evangeliene.

For min del syns jeg protestene til Dunn er gode. Han avfeier ikke de andres forskning, men ønsker å starte et annet sted og kommer derfor fram til andre resultater. Det ligger mye godt stoff og mye bra i moderne bibelforskning som vi kan ta del i. Absolutt. Likevel må det også alltid være viktig å stille spørsmål til utgangspunktet for standpunkter. Hva ligger som antakelser allerede på forhånd? Det vil være en spenning innad i Bibelen, og mellom evangeliene. Det er ikke sikkert alt går helt opp. Dunn har gjennom flere av sine bøker understreket nettopp forskjellene innad allerede hos de første kristne, uten at NT mister troverdighet av den grunn. Kanskje vi ikke kan lese alt like bokstavelig som på søndagsskolen, og hvorfor skulle det være et mål i seg selv. Dette går det an å leve med.

Om å tale over pornografi

Det er ikke ofte du går i kirken en vanlig søndag, eller går på et kristent møte, og får høre noe som helst om pornografi. For å si noe om hvor ofte det skjer, kan jeg for min del si at jeg husker 1 tale i Storsalen for 23 år siden. Det er alt, i hvert fall for meg.

Jeg er ikke spesielt opptatt av pornografi. Er vel en gjennomsnittlig gutt, kan jeg tenke meg. Jeg har aldri nevnt det i noen taler, så vidt jeg kan huske, før jeg brukte 5-7 minutter av en 25-minutters tale på Sagavoll for noen helger siden. Og selv da var det ikke hovedpoenget i talen.

Jeg visste hva jeg gjorde, og jeg visste hva jeg sa. Jeg sa til og med i talen at når jeg først nevnte dette, ville nok folk kanskje bare huske det temaet i talen, og ikke alt det andre jeg snakket om. Jeg talte over å leve hellig. Og mine hovedpoeng lå på andre steder enn porno, som jeg brukte som et av to eksempler. Da jeg la ut talen min på bloggen, droppet jeg disse eksemplene for at hovedpoenget skulle stå alene.

Men hva opplever jeg? Jo, samtlige tilbakemeldinger handler om at jeg talte om porno. Altså, bare det å nevne dette temaet, tar all oppmerksomhet fra resten av det en vil si. Det er interessant. Og det forklarer også kanskje grunnen til at det så sjelden blir nevnt i prekener.

Men er det riktig at et slikt tema bør ligge utenfor vanlig forkynnelse? Kun som seminartema for spesielt interesserte? Jo mer jeg tenker over det, jo mer blir svaret nei. Og derfor ville jeg ta det opp denne gangen.

Det er blitt gjentatt til det kjedsommelige at kirken er så opptatt av sex. Jeg er veldig uenig. Kirkens menn og kvinner tør ikke nevne sex i sin forkynnelse. Det kan nesten se ut som de ikke syns det er viktig i det hele tatt. Og derfor plages vi kanskje litt dersom vi skulle, helt uventet, plutselig komme opp i en situasjon der det blir tatt opp.

Mange kristne menn (og sikkert også kvinner) er pornoavhengige. Amerikanske undersøkelser viser at konservative kristne til og med kanskje oftere enn andre. Jeg har både før og etter min tale fått tilbakemeldinger fra kristne gutter om at dette er et stort problem blant kristne gutter i våre sammenhenger også. Og for meg, hvis jeg skal være helt ærlig, er det avhengigheten, denne altoppslukende og tids- og pengeslukende, konsentrasjonsslukende etc. avhengigheten som er det verste ved pornoen. Derfor må vi samtale og tale om dette, ikke for å fordømme hverandre, for det har vi ingen grunn til, men for å hjelpe hverandre til å bli frie mennesker.

Den superkjente gospelartisten Kirk Franklin stod fram på Oprah med sin pornoavhengighet. Pornoen ga han selvforakt og fungerte som et dop. Og de fleste av oss må vel si at vi skjønner hva han snakker om.

Hvis det blir tatt opp i en preken at pengebruken din har med Gud å gjøre, vil du sikkert kjenne litt dårlig samvittighet, men godta at det tas opp søndag etter søndag, i møte etter møte. Hvis det er slik at de aller fleste menn, og flere og flere kvinner, bruker porno daglig, eller ukentlig, hvorfor skulle ikke også dette helt naturlig høre hjemme i kirkens rom? Jeg skjønner at temaet er skummelt, personlig, skamfullt, men det er neppe noen god grunn til at det aldri blir nevnt.

Gode formaninger av Thomas a Kempis

Kan en munk fra 1400-tallet si oss noe i dag om det å følge Jesus? Den tyske augustinermunken Thomas skrev da en perle av en bok som han kalte "Om Kristi etterfølgelse". Selv om ikke alt ville bli skrevet på den måten i dag, er det veldig mye god veiledning for oss moderne (?) mennesker i denne boken.

Det blir en liten bloggpause fra meg nå. Jeg kommer tilbake med del 5 om Jesus-forskningen før påske. Mens dere venter, kan sitatene fra Thomas være gode ord å lese. Jeg siterer fra de tre første kapitlene i Første bok, og fra kapittel 8 i Andre bok.

"Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, sier Herren!" (Joh 8,12). Dette er Kristi ord. De formaner oss til å etterligne hans liv og ferd hvis vi i sannhet vil bli opplyst og befridd fra all hjertets blindhet.

Vi skal derfor først og fremst legge vinn på å betrakte Jesu liv.

Tenk ofte på ordspråket: "Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre" (Fork 1,8).

Bestreb deg derfor på å holde ditt hjerte borte fra overdreven kjærlighet til det synlige og la deg dra mot det usynlige. De som følger sansenes begjær, tilsmusser nemlig sin samvittighet og går glipp av Guds nåde.

En ydmyk bonde som tjener Gud, er utvilsomt bedre enn en hovmodig filosof som tenker over stjernenes løp, men forsømmer seg selv.

Det som er mest viktig og nyttig å lære seg, er en sann selvinnsikt og selvforakt.

Å betrakte seg selv som intet, og alltid ha gode og høye tanker om andre, det er stor visdom og høy fullkommenhet.

Selv om du ser noen synde åpent, eller begå alvorlige forbrytelser, skal du allikevel ikke anse deg selv som bedre; for du vet ikke hvor lenge du selv vil forbli god.

Vi er alle skrøpelige mennesker, men du skal ikke anse noen som skrøpeligere enn deg selv.

Dette siste kan kanskje virke støtende og svært umoderne. Er det ikke viktig å ha tro på seg selv? Er det ikke viktig å ha et positivt selvbilde? Jo, og jeg tror ikke Thomas ville benektet det. Men hovedsaken er å ikke sette seg selv over andre. Dette er veldig i tråd med Jesu lære. Tenk bare på hvordan samfunnet ville ha sett ut om vi praktiserte dette!

Den ydmyke selverkjennelse er en sikrere vei til Gud enn det dypeste studium av lærde skrifter.

Lærdom skal ikke fordømmes, ei heller å eie kunnskap om en sak, for det er i seg selv godt og villet av Gud; men en god samvittighet og en god livsførsel må alltid foretrekkes.

Akk, om man bare hadde anvendt like mye flid på å utrydde laster og plante dyder som på å stille spørsmål, da ville det ikke finnes så mye ondt og så mange konflikter blant folk og så meget forfall i klosteret.

Klosteret er vel kanskje ikke vårt sted, men ellers er det vise ord han her kommer med.

Å forstå hvordan man skal leve med Jesus, er en stor kunst; å bevare Jesus i sitt hjerte en stor visdom.

Det er selvsagt påstander i boken som oppleves mer problematiske, men likevel: Dette er en bok man kan bruke litt tid på.

Også du er hellig

Utdrag fra tale på Sagavoll Volleyballtreff 2010

Så sier han som er høyt opphøyet,

som troner evig og heter Den hellige:

I det høye og hellige bor jeg

og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.

Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv

og gjøre de knustes hjerter levende (Jesaja 57,15)

Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig,

og jeg har skilt dere ut fra de andre folkene, for at dere skal høre meg til (3 Mos 20,26)

Menneske, Herren har jo sagt deg

hva godhet er, og hva han krever av deg:

at du skal gjøre det som er rett,

vise trofast kjærlighet

og vandre ydmykt med din Gud (Mika 6,8)

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. Men den som mangler dette, er nærsynt, ja, blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidliger synder. (2 Pet 1,5-8)

Å være hellig er å være utskilt fra noe. Det handler om tilhørighet, om hvem du tilhører.

Å være nedbøyd i ånden, å ha et knust hjerte, er å se sin egen svakhet og utilstrekkelighet i forhold til hva et rett liv er. Da har man ingen annen mulighet enn å be om nåde, siden man ikke klarer å leve et rett liv av seg selv. Den som trenger nåde, får nåde. Og nåden er et nytt liv.

Å være en kristen er å følge etter Jesus, å gå i hans fotspor, å ta etter han, ja til syvende og sist å likne Jesus. Et hellig liv er å leve et Jesus-liv. Hva skal du gjøre? Se på Jesus. Hva skal du streve etter? Se på Jesus. Hva skal du bli? Se på Jesus. Du får Guds nåde, og du er kalt til å leve et rett og rent liv slik Jesus gjorde.

Dette er ikke vanskelig. Dette er en oppgave som er mer typisk og lettere for den enkle Forrest Gump enn for den intellektuelle professoren. Den intelligente står alltid i fare for å omformulere og problematisere dette enkle ordet fra Jesus: "Følg meg".

Det første stedet du må følge Jesus, er opp på korset. Han døde der. Det vet du. Men også du må dø der, på korset. I tro må du la det gamle, syndige mennesket dø. Det er først da du blir en kristen.

Det neste stedet du må følge Jesus, er til oppstandelsen. Jesus oppstod fra de døde. Det vet du også. Når du i tro har korsfestet ditt gamle menneske, vil et nytt menneske oppstå. Dette kalles å bli født på nytt. Dette er nåde. Det er det nye livet som nå skal leves. Det hellige livet.

Du tilhører ikke lenger denne verden. Du tilhører ikke lenger deg selv en gang. Du tilhører Gud. Han har kjøpt deg med sitt liv. Du blir hellig fordi han som eier deg er hellig. Siden du er hellig, lev da som hellig.

Kanskje folk i Norge ikke lenger kjenner et ord som hellig, bare ordet skinnhellig? Skinnhellig er en som er hellig utenpå, men råtten inni. Kanskje du tenker at det er akkurat det du er også, råtten inni? Det er faktisk ikke noen dum tanke. Bare la det råtne. Alle som har en hage vet at noe må dø for at noe nytt skal oppstå. Ikke alt du har inni deg bør leve fordi det ikke gjør deg godt.

Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig og stå rene og uten feil på Kristi dag. (Fil 1, 9-10)

Det handler om å se, om å bedømme, om å ha rett innsikt, rett fokus. Den som er moden, ser konsekvensene av sine handlinger. Den som har levd en stund, vet at det er på frukten treet kjennes. Den som har blitt voksen, vet at for at den gode frukten skal komme, må man vite hva som gir vekst og hva som hindrer vekst.

Ignatius av Loyola skriver: "Det er karakteristisk for den onde ånden å gnage, bedrøve og skape hindringer gjennom å uroe sjelen på falsk grunnlag, slik at den ikke gjør fremskritt. For den gode ånden er det typisk å gi mot og kraft, trøst og tårer, ideer og ro, idet den gjør alt lett og rydder vekk hindrene for ytterligere fremskritt når det gjelder gode gjerninger".

Gud er hellig. Også du er hellig. Så lev da et hellig liv.

Hva gjør reality med oss?

Jeg skal på ingen måte framstå som en som alltid ser på meningsfulle og gode programmer på TV, men jeg orker ikke reality-TV. Jeg så første sesong av Robinson for hundre år siden. Jeg så første sesong av Big Brother. Jeg har i det hele tatt sett første sesong av mange serier. Nå er jeg bare lei hele greia.

I går kikket jeg litt på Paradise Hotel. I dag har jeg kikket litt på Farmen. Jeg sukker oppgitt, blir pinlig berørt over disse menneskene og merker at jeg ikke finner noen glede av å se mennesker blotte sine kropper, instinkter og følelser på denne måten. Selvsagt trenger jeg ikke se på, og det kommer jeg nok heller ikke til å gjøre noe særlig.

Det er sikkert noen som har funnet ut hvorfor så mange liker å se på dette. Kanskje noen til og med har funnet ut at det er sunt å følge med på reality. Hva vet jeg? Jeg er bare veldig usikker på om disse programmene gjør oss godt.

Hva gjør disse programmene med oss? Hva slags tanker og holdninger får vi av dette? Jeg bare spør, og tenker ikke mange lyse tanker om de mulige svarene.

Hellig livsstil

Finnes det en måte å leve på som bærer preg av hellighet? Finnes det en hellig livsstil som dufter av hellighet?

Dette temaet skal jeg jobbe med i mine tanker og bønner i den neste uken. Det høres sikkert fromt ut, men faktum er at jeg skal tale på Volleyballtreffet på Sagavoll til helgen, og ønsker å tale over dette.

Å leve rent. Å leve riktig. Å leve hellig. Å leve i Guds vilje etter Guds vilje.

Jeg kjenner fascinasjonen og motforestillingene kjempe om plassen da jeg skriver dette.

Er det i det hele tatt mulig å snakke om dette i dag uten samtidig å spre en klam følelse, dårlig samvittighet eller åndelig hykleri?

Det må være mulig. Jeg tar gjerne i mot tanker om temaet, hvis noen har noe på hjertet.