Gode formaninger av Thomas a Kempis

Kan en munk fra 1400-tallet si oss noe i dag om det å følge Jesus? Den tyske augustinermunken Thomas skrev da en perle av en bok som han kalte "Om Kristi etterfølgelse". Selv om ikke alt ville bli skrevet på den måten i dag, er det veldig mye god veiledning for oss moderne (?) mennesker i denne boken.

Det blir en liten bloggpause fra meg nå. Jeg kommer tilbake med del 5 om Jesus-forskningen før påske. Mens dere venter, kan sitatene fra Thomas være gode ord å lese. Jeg siterer fra de tre første kapitlene i Første bok, og fra kapittel 8 i Andre bok.

"Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, sier Herren!" (Joh 8,12). Dette er Kristi ord. De formaner oss til å etterligne hans liv og ferd hvis vi i sannhet vil bli opplyst og befridd fra all hjertets blindhet.

Vi skal derfor først og fremst legge vinn på å betrakte Jesu liv.

Tenk ofte på ordspråket: "Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre" (Fork 1,8).

Bestreb deg derfor på å holde ditt hjerte borte fra overdreven kjærlighet til det synlige og la deg dra mot det usynlige. De som følger sansenes begjær, tilsmusser nemlig sin samvittighet og går glipp av Guds nåde.

En ydmyk bonde som tjener Gud, er utvilsomt bedre enn en hovmodig filosof som tenker over stjernenes løp, men forsømmer seg selv.

Det som er mest viktig og nyttig å lære seg, er en sann selvinnsikt og selvforakt.

Å betrakte seg selv som intet, og alltid ha gode og høye tanker om andre, det er stor visdom og høy fullkommenhet.

Selv om du ser noen synde åpent, eller begå alvorlige forbrytelser, skal du allikevel ikke anse deg selv som bedre; for du vet ikke hvor lenge du selv vil forbli god.

Vi er alle skrøpelige mennesker, men du skal ikke anse noen som skrøpeligere enn deg selv.

Dette siste kan kanskje virke støtende og svært umoderne. Er det ikke viktig å ha tro på seg selv? Er det ikke viktig å ha et positivt selvbilde? Jo, og jeg tror ikke Thomas ville benektet det. Men hovedsaken er å ikke sette seg selv over andre. Dette er veldig i tråd med Jesu lære. Tenk bare på hvordan samfunnet ville ha sett ut om vi praktiserte dette!

Den ydmyke selverkjennelse er en sikrere vei til Gud enn det dypeste studium av lærde skrifter.

Lærdom skal ikke fordømmes, ei heller å eie kunnskap om en sak, for det er i seg selv godt og villet av Gud; men en god samvittighet og en god livsførsel må alltid foretrekkes.

Akk, om man bare hadde anvendt like mye flid på å utrydde laster og plante dyder som på å stille spørsmål, da ville det ikke finnes så mye ondt og så mange konflikter blant folk og så meget forfall i klosteret.

Klosteret er vel kanskje ikke vårt sted, men ellers er det vise ord han her kommer med.

Å forstå hvordan man skal leve med Jesus, er en stor kunst; å bevare Jesus i sitt hjerte en stor visdom.

Det er selvsagt påstander i boken som oppleves mer problematiske, men likevel: Dette er en bok man kan bruke litt tid på.