Jeg skal på ingen måte framstå som en som alltid ser på meningsfulle og gode programmer på TV, men jeg orker ikke reality-TV. Jeg så første sesong av Robinson for hundre år siden. Jeg så første sesong av Big Brother. Jeg har i det hele tatt sett første sesong av mange serier. Nå er jeg bare lei hele greia. I går kikket jeg litt på Paradise Hotel. I dag har jeg kikket litt på Farmen. Jeg sukker oppgitt, blir pinlig berørt over disse menneskene og merker at jeg ikke finner noen glede av å se mennesker blotte sine kropper, instinkter og følelser på denne måten. Selvsagt trenger jeg ikke se på, og det kommer jeg nok heller ikke til å gjøre noe særlig.
Det er sikkert noen som har funnet ut hvorfor så mange liker å se på dette. Kanskje noen til og med har funnet ut at det er sunt å følge med på reality. Hva vet jeg? Jeg er bare veldig usikker på om disse programmene gjør oss godt.
Hva gjør disse programmene med oss? Hva slags tanker og holdninger får vi av dette? Jeg bare spør, og tenker ikke mange lyse tanker om de mulige svarene.
Jeg begynte ikke å se på Paradise Hotel før datteren din sa at jeg lignet på en av deltakerne(dette var i fjor).
SvarSlettDa måtte jeg jo se for å finne ut om vi ligna, det var visst Petter Pilgaard som ligna på meg...
Nå har jeg blitt hekta. Deltakerne gjør så mye dumt som jeg aldri ville funnet på selv, derfor synes jeg det er gøy å se på, og le av dem. Ikke så veldig hyggelig å le av andre, men så har de også meldt seg på frivillig til andres forlystelse.