Den store Jesus-jakten - Del 2

En gang for lenge siden trodde man at Jesus som levde i Israel i begynnelsen av vår tidsregning, var den samme Jesus som det står om i Bibelen. En gang litt senere, nærmere bestemt i Opplysningstiden på 1700-tallet, begynte man å tvile litt på det. Da startet den virkelig store jakten på den historiske Jesus. Siden da har man lett med lupe, gitt opp å lete, begynt å lete igjen, og snudd og vent på hver eneste stein for å løse dette spørsmålet: Hvem var egentlig Jesus fra Nasaret?

Bildet til høyre er et forsøk på å rekonstruere, ved hjelp av historieforskning, tekstforskning, arkeologi etc., hvordan Jesus antakeligvis så ut . Jesus må ha vært litt mørk i huden, hatt rund hodeskalle, ikke avlang, og mest sannsynlig hadde han kort, krusete hår. Alt dette ble presentert i serien "Jesu Liv" som BBC lagde for mange år siden. Jonas Gardell la i sin Jesus-bok til "tannløs og liten", men det får stå for hans egen regning. Det vi nok kan slå fast, er at Jesus ikke så ut som Christer Falck, eller en annen langstrakt vestlig fyr.

Jakten på den historiske Jesus har selvsagt ikke dreid seg om utseendet til Jesus, men dette kan være et godt bilde på hva det dreier seg om. Har kirken og tradisjonen fjernet seg så mye fra den egentlige Jesus at han ikke er til å kjenne igjen?

Det er en vanlig framstilling i dag at forskningen på den historiske Jesus kan deles inn i tre eller fire perioder. Hver av disse periodene har sitt fokus, sine spørsmål, sine "quest".

"First quest" eller "The old quest"
Den første som stiller spørsmålstegn ved evangelienes Jesus, er den tyske teologen og deisten Herman Samuel Reimarus. I en bok utgitt etter hans død (utgitt 1777/78) settes spørsmålet på dagsordenen. Perioden var preget av at fornuften skulle få sin rettmessige plass, og da kunne man ikke tro på det overnaturlige, undere og oppstandelse. Ratio framfor revelatio, fornuft framfor åpenbaring.

Jesus måtte forstås ut fra samtiden, ikke ut fra evangeliene alene. Jesus var jøde og så på seg selv som en politisk leder, en Messias-figur, med politiske ambisjoner om å kaste romerne ut av Israel. Hans visjoner ble knust ved hans død, men disiplene fant derfor på dette med Jesu oppstandelse for å holde liv i bevegelsen, hevder Reimarus. Venturini følger opp dette (1800-02) og forklarer blant annet Jesu undere som et resultat av at Jesus hadde gode kunnskaper om helbredende urter. H.E.G. Paulus fortsetter (1828) med at underne best kan forklares ved at disiplene mistolket det som skjedde. Blant annet trodde de Jesus gikk på vannet, mens han egentlig gikk på grunt vann.

Det er ikke mange i dag som følger Reimarus' teorier, men han blir stående i historiebøkene som den som satte i gang denne Jesus-jakten.

I 1835 ga David Friedrich Strauss sin bok om Jesus. Strauss fulgte ikke opp Reimarus' kritiske rasjonalisme, men mente at Jesus-fortellingene først og fremst måtte forstås som myter. Disiplene levde i et mytisk univers. Strauss mener vi ikke kan finne den historiske Jesus, men ved å forstå det mytiske i fortellingene vil vi se bl.a. at mye av historiene om Jesus har hentet stoffet sitt fra GT. Disse mister dermed noe av sin historiske verdi. Strauss var særlig kritisk til Johannesevangeliet.

Bruno Bauer er den som går lengst i sin Jesus-kritikk. Han mente at alt om Jesus var myte. Jesus hadde aldri levd. Han var et produkt av de første kristne. Altså ingen historisk Jesus overhodet.

Alle disse forskerne er tyskere. Men også i Frankrike fulgte Ernest Renan opp med sin Jesus-bok i 1863. Renan hevder at Jesus begynte sitt liv som en vis etikklærer som avdekker den himmelske fars kjærlighet. Etter hvert forstod han seg selv som en apokalyptisk messias. Jesus framstilles som essener, og det er ikke noe guddommelig ved han, hevdet Renan.

Martin Kähler skriver i 1892 at det er umulig å skjelne mellom den historiske Jesus og den Jesus disiplene trodde på og forkynte i evangeliene. Ethvert forsøk viste seg at den Jesus man kom fram til, alltid liknet mye på den forskeren som prøvde å finne Jesus.

Ved slutten av århundret har forskningen stort sett kommet fram til en liberal Jesus. Jesus var først og fremst en moralsk reformator, ingen undergjører eller hellig person. Jesus forkynte en kjærlighetsreligion, en fornuftig og rasjonell medmenneskelighet.

Johannes Weiss ser på Jesus som en mislykket endetidsprofet. Albert Schweitzer følger opp dette i sin historiske framstilling fra 1906. Jesus forventet at den nye tidsalder ville komme i løpet av hans levetid. Dette skjedde ikke. Der tok Jesus feil.

Det er ingen tvil om at Schweitzer selv ville være en Jesu disippel og bekjente seg til Mesteren fra Nasaret. Jesu feilslåtte eskjatologiske forventning kunne han selvsagt ikke overta, og Schweitzers trosoppfatning kom i praksis til å ligge nær opp til den liberale teologi som han svingte svøpen over. Det eneste det kommer an på, er "at vi griper tanken på det riket som skapes gjennom moralsk streben, med den samme intensitet som han oppfattet det riket som skulle opprettes gjennom guddommelig inngripen. Dessuten må vi vite at vi må ofre alt for det."

Skriver Hans Kvalbein i sin meget velskrevne bok Jesus. I begynnelsen av sin Jesus-bok gir Kvalbein en god oversikt over den historiske Jesus-forskningen. Anbefales.

I The First Quest-perioden ble det "vedtatt" at Markus-evangeliet er det eldste av evangeliene, og at dette ble brukt både av Matteus og Lukas da de skrev sine. I tillegg brukte Matteus og Lukas en kilde vi ikke lenger har, den etter hvert berømte Q-kilden. Begge disse hypotesene regnes av de fleste forskere i dag også for å være gode, selv om både Matteus og Lukas kan ha stoff i seg som er eldre enn Markus-stoffet.

Troen på at man kunne finne den virkelige historiske Jesus bak evangelienes Jesus tok en pause på begynnelsen av forrige århundre. Perioden som fulgte har fått det litt morsomme navnet "No Quest Period". Mer om denne en annen dag.