Ingen grunn til å stemme Arbeiderpartiet

Det er ikke ofte jeg skriver om partipolitikk på denne bloggen, men nå kommer det noe som likner.

Tragedien 22. juli rammet Norge hardt. Og Arbeiderpartiet og AUF spesielt hardt.

Statsministeren har stått fram som en meget dyktig og god leder i denne situasjonen. Han, sammen med bl.a. kongehuset og Oslos ordfører, fortjener all honnør. Vi trenger slike ledere.

Ikke uventet velter det en sympatibølge inn over Ap nå når valgkampen starter. De gjør et enormt hopp oppover på meningsmålingene. Det er forståelig.

Det beste som kan komme ut av tragedien i juli er at folk blir enda mer glade i demokratiet vårt. Jeg tror kanskje det vil skje også. Folk bør stemme og engasjere seg i politiske spørsmål.

Men den eneste gode grunnen til å stemme på Ap, er at man er enig i Ap sin politikk, uavhengig av det som har rammet partiet i det siste. Og hvis bykset på meningsmålingene skyldes at flere har kommet fram til at Aps politikk er den beste, har jeg ingen problemer med det. Da skyldes det økt politisk bevissthet, og det er bra.

Hvis man nå plutselig stemmer Ap fordi man syns synd på partiet, er det mer problematisk. En slik sympati bør vises på en annen måte enn gjennom stemmeseddelen. I år snakker vi om lokalpolitikk. Vi skal stemme på de som skal styre lokalmiljøet vårt de neste fire årene. Da er det politikken og lokalpolitikerne som gjelder, og kun det.

En litt selvfølgelig og banal konklusjon, men: Stem på partiet du er mest enig med, ikke partiet du syns mest synd på. Sympati med Ap må vises på andre måter enn gjennom stemmeseddelen.

Bøker til hjelp

I går tok jeg opp et lite problem knyttet til bibeltekster. Det finnes mange vanskelige bibelsteder. Og for bibellesere som tror at Bibelen er noe mer enn en vanlig bok, kan de være store utfordringer.

Heldigvis er det gode svar å få på mange av dem. Og heldigvis er ikke vi de første som leser Bibelen. De fleste vanskelige bibelsteder er blitt grundig undersøkt av andre. Bøker som setter fokus på dette, er, ikke uventet, mer vanlige blant konservative kristne enn i mer liberale miljøer.

Jeg liker slike bøker. Det er inspirerende å lese kloke menneskers tolkninger. Jeg sluker på ingen måte alt rått. Bibeltolkninger skal ikke slukes rått. Aldri. De skal prøves og testes om de holder mål i møte med Bibelen som helhet. Det er et godt luthersk prinsipp.

Siden bøkene kommer fra USA, er det også visse kulturforskjeller som spiller litt inn av og til. Likevel, det er verdt å ha en eller flere slike som oppslagsverk. Grunnen til at to eller flere er lurt, er selvsagt at de tolker litt forskjellig.

Nedenfor er det noen mulige bøker lenket til en billig nettbutikk:

Hvis noen har andre tips, så skriv dem gjerne i kommentarfeltet.

Bommet Jesus på timingen?

Av og til henger man seg opp i ting som ikke går helt opp.

En liten "detalj" jeg har tenkt litt på i det siste, er om Jesus profeterte feil om seg selv når han sa hvor lenge han skulle være død før han stod opp igjen. Dette er ingen stor sak, men det er ofte slike små problemstillinger som fører en inn i større eller mindre tvilsperioder.

Noen vil hevde at Bibelen er feilfri, for Guds Ord kan ikke være feil. Andre vil si at Bibelen er full av feil og selvmotsigelser fordi den er et produkt av mange forskjellige mennesker over en lang tidsperiode.

Jeg tror Bibelen befinner seg i spenningsfeltet mellom disse to posisjonene. Den er ikke så motsigelsesfull som den har fått rykte på seg for å være. Men den går heller ikke helt opp i perfekt Sudoku-kabal. Den har en menneskelig side vi ikke kan se bort fra.

Likevel, mange ganger leser vi den feil, både fordi vi mangler kunnskap om tiden den beskriver, språket den er skrevet på, og ikke minst manglende forståelse for hvilken sjanger teksten er skrevet i. Om vi bommer på sjangerforståelsen og gir teksten en hensikt den ikke er ment å ha, må det jo bli galt.

Det var bare litt generelt om bibeltolkning, men nå tilbake til problemstillingen jeg reiste.

Jesus sier i Matt 18, 38 - 40 at han skal oppfylle Jona-profetien ved å være død i tre dager og tre netter.

For slik profeten Jona var i den store fiskens buk i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.

Problemet er at vi sitter på fasiten, og den er på langt mindre, en og en halv dag og to netter. Jesus døde på fredag og stod opp på den tredje dagen, altså søndag morgen. Hvis Jesus var den han sa han var, hvordan kunne han ta feil her?

Flere kommentatorer peker på at denne tidsdifferansen ikke er noe problem for Matteus, men hvorfor? Det er i hvert fall et par mulige løsninger:

1. Tidsregning var noe annet enn vår nøyaktige tidsregning. Tidsbenevnelser var mer symbolske. Man tenkte tid på en annen måte enn vi gjør.

2. Jesus la vekt på meningen i det som skulle skje. For Jesus var ikke tiden i graven viktig, men at han oppfylte et Jona-tegn.

Vi har kanskje ikke løst problemstillingen helt, men jeg tenker at siden dette ikke var noe problem for forfatteren av evangeliet, så er vel løsningen ikke så uløselig som jeg følte at den var.

Og plutselig får jeg øye på noe litt uventet, en tanke som styrker troverdigheten i det hele. Vi støter stadig på folk som mener at Bibelen er et rent fantasiprodukt, at f.eks. disiplene fant på hele Jesushistorien. Men ville de ikke da i det minste ha sørget for at Jesu profeti og oppfyllelsen av profetien stemte 100%? Det tror jeg.

Var Jesus en apologet?

Spørsmålet høres kanskje rart ut, men bakgrunnen er at i noen miljøer mener man at apologetikk er noe annet enn det Jesus holdt på med. Det er ikke sjelden å møte kristne som er skeptiske til apologetikk. Jeg erfarer det litt oftere enn jeg liker.

I boken "The Apologetics of Jesus" av den kjente apologeten og forfatteren  Norman L. Geisler og den litt mindre kjente Patrick Zukervan går forfatterne systematisk til verks for å vise at Jesus var den største apologeten av dem alle.

Dette er en veldig grei bok. Veldig ryddig og lettskrevet. Den kan godt fungere som en første innføring i apologetikk også. Jeg setter spesielt pris på alle eksemplene fra Jesu egen undervisning.

Jeg er ikke tvil: Jesus bedrev apologetikk på høyt nivå. Det er helt klart mulig å lære mye av hans formidling.

Tro er ingen garanti mot galskap

Jeg kikket på debatten mellom Lars Gule og Stefan Gustavsson i går. Noe av det som ble sagt, satte i gang noen tanker hos meg.

Tro er ingen garanti mot dårlige valg. Det har historien vist oss, og det er lett å være enig i en slik påstand.

I en tenkt verden ville det vært slik at troen på en god Gud, kjærlighetens Gud, automatisk førte til bare gode og kjærlige handlinger. En slik verden finnes ikke. Dessverre er det slik at en del mennesker mener  at siden en slik verden ikke finnes, finnes det heller ingen god og kjærlig Gud. Jeg tror det er en logisk feilslutning.

Nå er "tro" et nokså upresist ord i vår bruk av ordet. Å tro på Gud kan bety alt fra å tro at Gud finnes, til en total omlegging av livet for å leve i overensstemmelse med Guds vilje. For meg vil det å ha en kristen tro ligge nærmere den siste enn den første, med et viktig forbehold. En kristen tro inneholder ikke bare en tro på at noe eksisterer, og en vilje til å handle i overensstemmelse med det, men også en tanke om at det er umulig å få til et 100% perfekt liv, selvsagt på grunn av syndefallet.

I praksis betyr dette at kristne både gjør det de ikke vil, og lar være å gjøre det de vil, for å sitere Paulus. Altså de er syndige mennesker som gjør gale ting.

Bibelen tar høyde for dette. Men jeg tror ikke mennesker tar høyde for det. Derfor vil kristne, med rette, stadig måtte forholde seg til anklagen om at de opp gjennom historien har gjort masse galt. Og kirken er ikke noe unntak. Mange paver, biskoper og prester har stygge historier på samvittigheten. Nå bør det vel også sies at synderegisteret til kirken og kristne kanskje har en tendens til å bli større enn det virkelig er. Likevel, dette skal ikke forsvares, heller ikke bortforklares, men som sagt, dette er ikke noe fremmed for Bibelen. Bibelen snakker sant om mennesket.

Men en troende, en kristen, kan ikke bli stående oppreist slik. Det er ikke uten grunn at syndsbekjennelsen er så sentral i kirken. Det er en ærlighetshandling, og den eneste riktige handlingen en kan gjøre når en har gjort noe galt, å bekjenne sine synder. På kne. Be om tilgivelse. Ikke som et skuespill, som en kynisk renselse uten innhold, men som en oppriktig anger.

Tro er ingen garanti mot gale handlinger, men en tro som ikke fører til anger og bønn om tilgivelse over gale handlinger, er neppe en kristen tro.

En tro bør vel si noe om retningen i livet til et menneske. Det en tror på definerer da hvilken retning livet ønskes å bli levd. Man skulle tro at det å si at man hadde en kristen tro sa noe nøyaktig om hvilken retning man levde. Vi vet at akkurat som ordet tro, er ordet kristen også lite presist. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men hvem har egentlig definisjonsmakt her?

Jeg skulle gjerne ha sluppet en del anklager mot kristen tro med henvisning til den og den personen som kalte seg kristen. Jeg kan nesten få vondt i magen av det. Dessverre er det slik, som jeg også før har skrevet, at kristen tro koblet med makt og maktposisjoner ofte blir en svært uheldig kombinasjon. Kristen tro fungerer best i underdanig posisjon.

Hvem er Gud? Hvem er Jesus? Hva er det å være kristen? Hvilken retning skal livet leves som kristen? Dette er helt fundamentale spørsmål som alltid må være høyt oppe i samtaler, forkynnelse og undervisning i kirke og blant kristne. Eksemplene på alle feilstegene får skjerpe samtalen, ikke legge den død.

Vi kan ikke hindre at galskap gjøres av folk som kaller seg kristne, men vi kan gjøre mye for å skape et klima i kristne miljøer der det verken er akseptert eller lovlig å gjøre det gale. Og et klima der det er helt naturlig å be om tilgivelse.

Et problematisk råd til kristen ungdom

Misjonssambandets Eivind Gjerde advarer mot en debatt mellom humanetikeren Lars Gule og den kristne apologeten Stefan Gustavsson på ungdomsstevnet UL. Han ønsker ikke at kristen ungdom skal delta på et slikt arrangement. Etter hva jeg forstår opptrer han her som enkeltperson, for Misjonssambandet står som arrangør av debatten.

- På UL kan man i ytterste konsekvens risikere at Gule snakker så godt for seg at noen får svekket troen sin, eller at de får tanker som gjør at de kanskje på sikt mister troen sin, sier Gjerde.

Det er et problematisk råd at ungdom bør beskyttes mot innsikt i andres livssyn formidlet av de som selv står for det. Ekstra problemematisk blir det å advare mot dette når humanetikeren Gule vil bli konfrontert med sine standpunkter av en oppegående kristen motdebattant.

Kanskje vil noen ungdommer synes at Gule svarer godt for seg. Kanskje vil noen se at humanetikere også har tenkt noen tanker om hva de står for som til og med kan virke fornuftige. Og kanskje vil de måtte reflektere ekstra nøye over hva de selv står for. Alt dette er i så tilfelle svært sunt for dem.

Og jeg mener det er en falliterklæring fra kristne hvis kristen ungdom ikke skal møte andre tanker enn de som menigheten eller organisasjonen er enige i. For mener vi ikke at det vi står for er sant? Mener vi ikke at det holder i møte med andre livssyn og religioner?

Hvis Lars Gule er ekstra god til å formulere sitt livssyn på en god måte, må kristne jobbe enda hardere for å bli enda bedre enn han. Ikke fordi den som selger best er den som selger sannhet, men fordi sannheten fortjener den beste taleren.

Francis Schaeffer - en stor kristen tenker

Jeg kjenner noen som kjenner bøkene og tankene til Francis A. Schaeffer godt. Han blir stadig referert til av disse. De fleste kristne jeg kjenner, har likevel aldri hørt om mannen. Det er egentlig litt underlig, og litt dumt, tenker jeg nå. I sommer har jeg endelig tatt meg tid til å lese noen av bøkene hans. Han er en stor kristen tenker, rett og slett.

Bøkene jeg har tatt for meg, er "True Spirituality" (1971), "The God who is there" (1968), "Escape from Reason" (1968) og "He is there and He is not silent" (1972). De tre siste er utgitt i et samlebind. Av disse fire bøkene vil jeg spesielt anbefale "The God who is there" og "True Spirituality".

Etter hvert som jeg har lest, står to ting klart for meg. Det første er at mange av hans tanker faktisk har blitt fulgt godt opp av ulike apologeter fram til i dag. Derfor var ikke stoffet helt ukjent for meg, som etter hvert har lest en del apologetikkbøker. Men som sagt, han er ikke veldig kjent utenfor det apologetiske miljøet.

Det andre jeg vil nevne, er likevel det viktigste: Så utrolig intelligent og klokt han tenkte og skrev. Hans tanker bør få en bredere plass i våre kristne sammenhenger. De er både gode, nyttige og sanne, tenker jeg. Selv om bøkene er like gamle som meg, er mye av innholdet dagsaktuelt (I motsetning til meg?). Og dette til tross for at vi har vært igjennom bl.a. en bølge av postmodernisme.

Schaeffer definerer seg selv som en ortodoks, evangelikal kristen. Det vil i vår sammenheng bety en konservativ protestant. Han har særlig to fronter han ønsker å kjempe mot, eller som han anser for å være problematiske. Den første er den liberale kristendom, og den andre er ateismen/(panteismen). Og grunnen er enkel, disse livssynene holder ikke mål. En norsk statskirkekristen vil kanskje fort føle at nå ble det trangt, men det er da jeg vil si, ikke legg Schaeffer vekk. Les og la deg utfordre. Jeg ble utfordret, og jeg likte måten jeg ble utfordret på. Jeg tror ikke jeg er hundre prosent enig med han i alt, men jammen er han overbevisende i det meste.

Schaeffer er opptatt av kommunikasjon. Kristne kan mye om hva som er sant og rett, men de kan lite om hvordan kommunisere dette til moderne mennesker. De blir værende inni boblen sin og snakker til de som tenker helt likt. For å kunne kommunisere, må kristne forstå hva folk tenker og tror.

Og et riktig sted å starte samtalen vil være i livene og livssynet til de man vil snakke med. Livssyn(worldview), både sitt eget og den andres, bør være utgangspunkt for samtalen. Kristne bør dessuten ha god kunnskap om og kjennskap til moderne forfattere, moderne filosofiske retninger og tanker, og kjennskap til kunst, film, musikk, etc. Dette er ikke noe nytt, men det er her han virkelig kommer med sitt bidrag.

Schaeffer er svært frimodig på at kristendommen er det eneste livssynet (systemet) som kan leves ut i praksis, det vil si, som faktisk fungerer. Han vil kanskje ikke begynne med å si det, men han vil argumentere for at det er slik. Han påstår det ikke ut fra at slik er det bare, men mener å kunne argumentere for det gjennom fornuften.

Det er umulig å leve konsistent i ateismen eller i et naturalistisk livssyn, hevder han. At opphavet til verden og menneskene er noe upersonlig (energi, materie, kraft, etc.), får så vidtrekkende konsekvenser for hva et menneske er, hva verden er, hva kjærlighet er og hva moral er, at (nesten) ingen klarer å leve etter det.

I praksis lever menneskene som om Gud finnes, som om verden har en mening, og som om kjærligheten er noe som alltid har vært der. Schaeffer innfører (eller videreutvikler) et bilde: Vi befinner oss i et hus med to etasjer. I underetasjen plasserer vi det rasjonelle, vitenskapen og logikken. I den øverste etasjen plasserer vi tro, mening, verdier, etikk, det ikke-rasjonelle, etc. Moderne mennesker hevder at bare underetasjen er den virkelige. Men dette fører mennesket over i en enorm fortvilelse. Mennesker kan ikke leve der. Derfor tar de steget opp i overetasjen, selv om de faktisk mener at den ikke tilhører virkeligheten. Slik blir moderne mennesker inkonsistente i sine liv.

Men hvis livssynet man står for, ikke kan leves konsistent, må livssynet være feil. Kun et konsistent livssyn er sant. Og Schaeffer hevder med trykk: Kristendommen er det eneste konsistente livssynet. Hvorfor?

Det er helt avgjørende for menneskene at opphavet, det vil si Gud, er en personlig Gud. Det er kun med personlighet forankret i opphavet, at vi mennesker kan begrunne vår personlighet. Mennesket er skapt i Guds bilde, og likner derfor Gud. Mange tenker at kjærlighet er en kraft, men kjærlighet forutsetter personlighet. Kjærlighet er personlig. Akkurat som godhet. Alt dette er forankret i verdens begynnelse.

Men en meget viktig vesensforskjell er det: Gud er uendelig, vi er endelige/tidsbegrenset. Mennesket er ikke Gud og er heller ikke en del av Gud. Menneskene har gjort opprør mot det gode. Mennesket har ført synden inn i verden. Derfor er den fortvilelsen vi nå kjenner på, ikke en del av den verden Gud ville, eller skapte, men noe annet. Verden slik vi erfarer den, er preget av det onde. Dette siste er en gjenkjennelig tanke for de fleste moderne mennesker.

Moderne mennesker og mye moderne kunst er preget av at verden og livet har gått i oppløsning. Meningen er blitt borte. Menneskeverdet har ingen forankring noe sted, annet enn i noe vi bare har blitt enige om etter en avstemning. Desperasjon, fortvilelse og ødeleggelse, tap av helhet, tap av sammenheng. Og, ifølge Schaeffer, vil desperasjonen være enda verre når livssynet ikke bidrar til et helhetlig syn som holder mål.

Kristen tro vil holde fram at mennesker er i en fortvilet situasjon, men ikke en håpløs situasjon. Menneskeverdet er truet i denne verden, men det står dønn fast i en forankring hos Gud. Menneskets synder knuser ikke menneskeverdet. Det finnes en helhet. Kjærligheten og godheten finnes, og er verdt å kjempe for. Gud er kjærlighet, Gud er god, kjærlighet og godhet er forankret i opphavet.

Bildet med de to etasjene er genialt. Og han bruker det på mange måter. Det er særlig i "The God who is there" han får satt lys på mange problemstillinger ved å bruke dette bildet, både overfor ateismen og den liberale kristendommen. Jeg anbefaler den boken på det sterkeste.

På en måte kan det kanskje virke som om han var nokså dårlig på kommunikasjon. For er det spesielt lurt å finne ut hva folk tror på, for så å vise dem at det ikke holder mål? På en måte ja, fordi Gud er der og er den eneste forklaringen på hvem menneskene er, uavhengig av hva de tror. Ved å peke på svakhetene i et livssyn som ikke bygger på en personlig Gud, rydder han kanskje vei for en interessant samtale. Men klokskap, kjærlighet til menneskene og kjærlighet til Gud kreves av den som gir seg ut på dette.

For Schaeffer er kristendommen logisk, rasjonell og velbegrunnet. At tro skulle tilhøre en sfære av irrasjonalitet, vil han ikke være med på. Ikke jeg heller, forresten.

Jeg har på ingen måte ytt Schaeffer rettferdighet med dette lille blogginnlegget. Han bør leses, ikke bare leses om. Han er noe å bryne seg på. Løp og kjøp.